Eksempler
Reisen til et fremmed og ukjent land. Var bestefars reise til Norge en suksess?
Halima Ahmed
Prisvinner 2017
Halima Ahmed vant konkurransen i 2016-2017. Besvarelsen handler om de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan til Norge på 1970-tallet. Prisvinneren spør om bestefarens integrering kan betegnes som en suksess eller ikke. Det er en fortelling om hvordan arbeidsinnvandrerne så muligheter for et bedre liv, men også om de store utfordringene det er å komme til en ny kultur og et nytt samfunn.
Forord
Opp gjennom årene har jeg alltid lurt på hva som er grunnen til at jeg er i Norge, og ikke Pakistan, der foreldrene mine ble født. Når vi fikk beskjed om at vi skulle skrive en slektsoppgave om en valgfri person fra slekten, tenkte jeg umiddelbart på bestefaren min. Bestefaren min, Nabi Baksh var en ganske stille mann, men jeg hadde hørt at han hadde vært gjennom mye. En like interessant person som han, tenkte jeg, var vanskelig å finne. Baksh var nødt til å reise fra familien sin i ganske ung alder. Han var den første i familien som kom til Norge. Det er naturlig at man opplever vanskeligheter når man kommer til et helt nytt og fremmed land. Problemstillingen min for denne oppgaven er dermed: Var bestefars reise til Norge en suksess? Det skal jeg svare på ved å se på vanskeligheter knyttet til å finne seg et sted å bo, velferdsstaten og arbeidsmarkedet og diskriminering. Jeg vil skrive om perioden fra tidlig 1970-tallet til slutten av 80-tallet.

Før starten på det nye livet

Nabi Baksh ble født 4. desember i en liten landsby i Pakistan. Kona hans, Nazir Begum, hevder at han ble født i 1947, året da Pakistan ble et selvstendig land. Hun har et fjernt minne om at det var det Baksh fortalte henne. Faren min, Javeed Ahmed, hevder at han ble født i 1948. Grunnen til at Begum og foreldrene mine oppgir ulike fødeår kan være at samfunnet ikke var så godt utviklet, og at folk ikke la stor vekt på hvor gammel individet var, men fordi Begum var hans kone, virker hennes opplysning mest troverdig.   

Foreldrene til Baksh var fattige, og han fikk derfor ikke tatt høyere utdanning enn grunnskole. Faren min forteller at det ble sett på som veldig stort å ha gått på skole i 10 år fordi det ikke var mange som tok lengre utdanning. Det er noe moren min også er enig i, fordi foreldrene hennes ble også født på denne tiden og gikk gjennom stort sett det samme. Fattigdommen ble ganske ille etter hvert, og det gikk så dårlig at Baksh og foreldrene hans var nødt til å låne penger av naboer. Det kan skyldes løsrivelsen mellom Pakistan og India i 1947, og landet hadde manglende industri- og statsstruktur. Det var også brudd på delingsavtalen mellom India og Pakistan som førte til fattigdom og sult (Pakistanere i Norge, u.d.). Baksh hørte om en person i nabolandsbyen som sendte folk på hans alder til Europa. Han fikk vite av noen bekjente om et land lengre nord, der han kunne bosette seg og arbeide for å få et bedre liv. På den tiden var han enten tjue eller tjueen år.

De internasjonale forholdene på 1960-tallet var grunnlaget for arbeidsinnvandringen. Utdanningsnivået i Europa hadde blitt høyere i etterkrigstiden, og forventinger til bedre arbeid hadde også steget. De vesteuropeiske landene var i sterk vekst, med etterspørsel når det kommer til faglært og ufaglært arbeidskraft. Hovedsakelig var det ufaglærte arbeidere som dominerte migrasjonen. Arbeidstakerne ble for det meste rekruttert til bygningsindustri, tekstilindustri og kjemisk industri, og ikke minst forskjellige deler av servicenæringen. Fellestrekk ved innvandringen til de vesteuropeiske landene i denne perioden var rekruttering til jobber som hadde lav status, og som befolkningen i disse landene ikke ønsket (Kjeldstadli, 2003). I boka Tilbakeblikk har forfatteren Mahmona Khan intervjuet flere norskpakistanere som forteller om hvordan det var å komme til Norge. Det er en andrehåndsberetning og en sekundærkilde. Hun skriver at det ble funnet olje i Nordsjøen og oljeproduksjonen startet i 1971. Det ble gjort store investeringer for å bygge opp en oljeutvinningskapasitet, noe som ga Norge et løft i verdiskapingen og noe som bidro til at den økonomiske aktiviteten i Norge økte (Khan, 2009).

I overgangen mellom 1960- og 70-tallet begynte fremmedinnvandrere å komme til Norge, fordi de andre og mer attraktive innvandrerlandene, begynte å stenge portene.

I løpet av vinteren og våren 1970 kom det over 600 pakistanere til Norge. Det var et brudd i Norge. Aldri hadde vært så mange pakistanere i landet. Baksh reiste først til Iran, Jugoslavia og senere til Tyskland. Han skulle til Danmark, men landegrensene hadde blitt stengt i 1971 (Pakistanere i Norge, u.d.). Da fikk han vite av bekjente om nabolandet Norge, som var minst like vakkert som Danmark. Baksh fortalte Begum at mange som hadde busset, toget og krysset ulike land for å komme til Europa og til Danmark, tok avvisningen tungt. I følge kona hans Begum kom Baksh til Norge 12. februar 1972. Mange politikere så for seg at fremmedarbeiderne skulle komme når man trengte dem, for så å reise hjem når det kom nedgangstider. Uttalelsen fra den sveitsiske forfatteren Max Frisch var: ”Vi spurte etter arbeid, men det var mennesker som kom”. Det sitatet forteller om hvordan man så på innvandring på denne tiden (Kjeldstadli, 2003). Fremmedarbeiderne ble der for lenge, og de fleste valgte å beholde oppholdstillatelsen sin. Begum hevder at  Baksh hadde et klart mål, og det var at han ikke ville tilbake til Pakistan før han hadde spart hundre tusen kroner.

Vanskeligheter med å finne seg et sted å bo

Begum hevder at Baksh syntes at det var vanskeligst å finne bolig. I starten var de nødt til å bo i buskene, på grunn av frykten om å bli sendt tilbake til fattigdommen i Pakistan. Baksh hørte at han kunne leie en hybel. Det var vanlig at pakistanerne gjorde det. Det som kjennetegnet hyblene var at det var mange som bodde der på en gang. Baksh sa at de var rundt fem til seks som bodde i hybelen. Innvandrerne bosatte seg på østkanten, først og fremst i Oslo sentrum, på Grønland og Tøyen (Lokalhistoriewiki, u.d.). Han syntes også at det var vanskelig å spise det han hadde lyst til, og levde derfor på brød og melk i flere år. Baksh hadde hjemlengsel og følte seg ensom. Han måtte arbeide hardt og hadde dårlige boforhold.

Boligmarkedet på midten av 1970-tallet var sterkt presset, med lange ventelister. I Oslo sto omtrent 3800 personer på venteliste, og man regnet med ca.8 års ventetid for å få tildelt bolig. Befolkningen i Oslo skaffet seg bolig gjennom venner og kjente. For fremmedarbeidere derimot var forholdene vanskeligere. Høye krav til egenkapital, og lave lønninger gjorde det umulig å kjøpe bolig. Mangel på nettverk var også en ulempe. De var henvist til å gå gjennom annonser eller å bli tildelt bolig gjennom jobben (Kjeldstadli, 2003).

Baksh var heldig. Han var en av dem som fikk tildelt bolig av jobben sin på Sagene. Det stilte noen krav, som for eksempel at man var nødt til å ha barn. Det var noe han hadde, og det førte til at han endelig kunne få familiegjenforening.

Andre fremmedarbeidere var nødt til å bo i de såkalte ”tjenesteboligene”. På den ene siden var det positivt, fordi noen fremmedarbeidere fremdeles bodde ute. På den andre siden var boligene vanligvis små, og med svært lav standard. Begum forteller at fremmedarbeiderne var nødt til å dele toaletter, og som kun fantes i trappeoppgangene. Et annet problem var at arbeidstakeren ble bundet til å forbli hos den arbeidsgiveren som eide boligen. Det gjaldt hovedsakelig arbeidere med lite ressurser i det pressede boligmarkedet (Kjeldstadli, 2003).

Fremmedarbeiderforeningen (FAF) ble stiftet i 1972. Hensikten med foreningen var å skape en multinasjonal organisasjon som ville arbeide for innvandrede arbeidstakeres interesser. Foreningen var en interesseorganisasjon som skulle sørge for at menneskerettighetene også skulle gjelde for fremmedarbeiderne. Det fantes ikke andre interesseorganisasjoner for fremmedarbeidere (Røsjø, u.d.). Kravet til forsørgerevne ble kritisert av FAF, fordi de mente at det var forskjellsbehandling. De mente at boligproblemet i det norske samfunnet måtte løses på andre måter enn å hindre enkeltgrupper et familieliv (Om innvandringspolitikken St.Meld. nr. 39 (1973-74)). Samme krav ble ikke stilt overfor nordmenn. Sosiologen Aud Korbøl sa blant annet: ”En pakistaner vil neppe ta hit kone og barn med mindre han selv mener han er i stand til å forsørge dem og skaffe dem tak over hodet [...] Pakistanere selv umyndiggjøres, man har ingen tiltro til deres egen evne til ansvar overfor sin familie”. Hun mente at kravet ble brukt for å holde innvandrere borte fra landet (Korbøl, 1974). Flere fremmedarbeidere var fanget i en ond sirkel. Hvis fremmedarbeideren hadde en hybel som var stor nok til en person, fikk han ikke registrere seg som boligsøkende i kommunen (Bø, 1987). Baksh fortalte mye om hans bekjente som møtte på store utfordringer når det kom til boligmarkedet.

I 1975 ble det innført” innvandringsstopp”. I realiteten var det en regulering av arbeidsinnvandringen etter bestemte retningslinjer. Den viktigste konsekvensen av reguleringen var at den stanset innvandring av arbeidstakere fra utviklingsland til arbeid uten krav til kvalifikasjoner. Norge hadde også innvandring etter stoppen. Det dreide seg om flyktninger, familiemedlemmer av allerede innvandrete statsborgere og studenter (Kjeldstadli, 2003). Bestefar fikk familiegjenforening i 1984, og det var etter innvandringsstoppen. Faren min forteller at Baksh dro fra Pakistan da han selv var noen måneder gammel. Ahmed trodde at broren til Baksh var faren hans, fordi det var han som tok ansvaret for å forsørge familien da Baksh reiste fra Pakistan. Da Ahmed endelig kom til Norge og fikk vite om hvem som egentlig var faren, ble han ganske overrasket og det tok tid å vende seg til det.

Første møte med Norge var vanskelig for Baksh. På den ene siden kom han uten familien sin, og opplevde et stort brudd i livet sitt. Han slet han med å finne seg et sted å bo med gode boforhold, og på begynnelsen var han nødt til å bo ute. På den andre siden ble situasjonen bedre for han etter hvert fordi han fikk tildelt bolig av jobben, og familiegjenforening.

Velferdsstaten, goder og arbeidsmarked

Begum forteller at bestefar ble særdeles overasket over det velstående og planstyrte samfunnet i Norge, der likhetsidealet og tro på utjevning preget det nasjonale bildet. Velferdsstaten ble utsatt for sterk kritikk i løpet av 1970- og 1980-tallet. Kritikken var særlig fra den politiske høyresiden. Det ble hevdet at staten hadde fått en for dominerende rolle i samfunnet, noe som hadde begrenset enkeltindividets frihet til å ta egne valg. Økonomer pekte også på at høye skatter førte til vridninger i individenes økonomiske beslutninger og var med på å hemme økonomisk virksomhet. Velferdsstaten førte også til trygdeavhengighet og misbruk. Det var også mindre motivasjon når det kom til arbeid (Christensen, 2015). På den ene siden var solidaritetstanken en grunnleggende tanke i velferdsstaten, og universelle ordninger skulle ikke skille mellom nykommere eller andre. På den andre siden opplevde Baksh at innvandrerne ble utsatt for trygdehets, selv om det ikke bare var arbeidsinnvandrere som misbrukte godene. Dette er noe Norsk innvandringshistorie Bind 3 også bekrefter (Kjeldstadli, 2003). Begum forteller at de fleste jobbet hardt for å ikke bli sendt tilbake.

Gudmund Hernes, som er en forfatter, sosiolog og politiker fra Arbeiderpartiet og Knud Knudsen gjorde en undersøkelse der de mente at velferdsstaten var bygd på et nettverk av flere forutsetninger. For det første burde alle ta hånd om seg selv. For det andre kunne de som hadde betalt inn til velferdsstaten gjennom et langt arbeidsliv, benytte seg av velferdsstaten hvis det oppsto problemer. For det tredje kunne også ens nærmeste, og andre som hadde vært med i systemet, ha rettigheter til å ta ut goder. Når nye mennesker, som ikke hadde investert i velferdssystemet ankom, oppsto det solidaritetsproblemer. På den ene siden måtte bruk av velferdsstat stå i forhold til behov, og de som kom til et nytt land måtte derfor få en hjelpende hånd. På den andre siden kan det bli opplevd som urimelig at fremmedarbeidere skulle få ytelser som ikke står sto i forhold til innsatsen deres (Colbjørnsen, 1987). Nordmenn hadde jobbet for godene, mens arbeidsinnvandrerne hadde gjort lite fordi de var nye i landet.

Baksh fortalte at det tradisjonelt var mye skam forbundet med sosialhjelpen i Norge. Ingen ville havne på ”sosialhjelpen”. Innvandrere som ikke hadde blitt sosialisert inn i det norske samfunnet, hadde ikke samme motforestillinger mot å søke hjelp. Trengte man hjelp, var sosialstøtte eller trygd en rettighet man hadde som en norsk borger. Det ga til og med status for pakistanerne å vise mestringsevne i forhold til det kompliserte norske hjelpeapparatet. Baksh var nødt til å forsørge tre familier i Pakistan også. Det skapte også problemer om det norske hjelpeapparatet skulle strekke seg i forhold til dette (Kjeldstadli, 2003).

Fremmedarbeidere som mottok sosialhjelp kunne også få problemer med familiegjenforening. Dette var på grunn av at det på 1970-tallet eksisterte rapporteringsordninger når det kom til innvandrersaker mellom Justis- og Sosialdepartementet. Det var en av grunnene til at Baksh jobbet hardt, men også for målet som var å dra tilbake til Pakistan etter å ha spart hundretusen kroner. Han jobbet på et hotell i Kongens gate etter å ha sagt opp jobben på Sagene. I Kongens gate hadde han dobbelt skift. Bestefar forteller at det var vanskelig å kommunisere med lederne. Norsk innvandringshistorie skildrer også at omgangsformene på arbeidsplassen kunne virke forvirrende og uforståelige for innvandrerne. På den ene siden forsto de verken kulturen eller språket, men på den andre siden var det også noen positive sider, som for eksempel at det var svært sjeldent klager på fremmedarbeidere i hotell og restaurantbransjen. Det ble sagt at de var flinke og raske med arbeidet sitt. Til tross for at fremmedarbeiderne tok arbeid i de laveste sjiktene med dårlige lønninger etter norske standarder, var det fullt mulig for en mann å leve et respektabelt liv og skaffe deg de viktige statussymbolene i de pakistanske miljøet (Kjeldstadli, 2003).

Når det kommer til velferdsstaten og arbeidsmarkedet hadde Baksh både positive og negative opplevelser. På den ene siden opplevde Baksh det planstyrte samfunnet som var preget av likhetsidealer som positivt. På den andre siden når det kom til trygdehets og misbruk, opplevde Baksh at det stort sett var innvandrerne som ble utsatt for hetsen. Det oppsto også uenigheter om hvem som kunne benytte seg av velferdsstatens goder. Fremmedarbeiderne fikk arbeid i de laveste sjiktene med dårlige lønninger, men likevel klarte de å skaffe seg statussymboler. Baksh kunne få problemer med familiegjenforening hvis han mottok sosialhjelp, derfor jobbet han hardt og jobbet doble skift. 

Møte med den fremmede kulturen og diskriminering

Det er alltid vanskelig å være pionér, og Begum beskriver motsetningene mellom nordmenn og fremmedarbeiderne som ”vi” og ”de andre”. Hun mener at Baksh ikke hadde et nettverk å støtte seg til. Det var først og fremst vanskelig å kommunisere med nordmenn. Det sterkt nedsettende navnet ”degos”, som ble brukt på italienerne som innvandret til Norge på 1950-tallet, ble avløst av ”pakkis”, som fulgte med innvandringen av fremmedarbeiderne på 1970-tallet (Kjeldstadli, 2003).

Begum forteller at mediefokuset ble sterkere når arbeidssøkere fra Pakistan kom til Norge (Lokalhistoriewiki, u.d.). Mediene skrev at mange pakistanere hadde blitt lurt til å komme til Norge, og at de levde under dårlige forhold og ble møtt med diskriminering. Det var vanskeligere for Baksh, som kom uten familien sin. Det var et brudd i livet hans. Han følte seg ensom, og syntes at Norge var kjedelig. Kulturen i Pakistan og Norge var sterke kontraster. I Norge var kulturen  ”lukket” og ikke ”åpent” som det hadde vært i Pakistan. Han mente for eksempel at det var varmere miljø blant menneskene i Pakistan, enn i Norge. I Norge hilste man ikke på folk man ikke kjente.

Når man omgås i grupper oppstår det ofte ulike psykologiske mekanismer. Egengruppe er gruppen vi identifiserer oss med og har en betydelig lojalitet til. Denne identifikasjonen innad i gruppen kan skape en avgrensning utad og markering av forskjeller i forhold til andre grupper, som vi kaller fremmedgrupper. Det er snakk om ”vi” og ”de andre”. Forholdene mellom egengrupper og fremmedgrupper kan skape konfliktforhold (Schultz Larsen, 2011). Arbeidsinnvandrerne var en fremmedgruppe for nordmenn, og nordmenn var en fremmedgruppe for arbeidsinnvandrerne. Fremmedgruppen blir sett på som de fortapte eller fiendtlige. Alle nyanser i forståelsen av fremmedgrupper blir erstattet på grunn av fordommer og stereotype oppfatninger (Schultz Larsen, 2011).

Baksh har fortalt Begum at indirekte diskriminering, nedlatenhet og medlidenhet var utbredt blant nordmenn. En gang opplevde han at en kvinne sa: ”Du er vel glad for at du er her? Fordi nå slipper du å sulte”. Baksh prøvde å forklare at ikke alle sulter, der han kom fra. Da spurte kvinnen om hva som var grunnen til at han var i Norge da. Bestefar hevder at de pakistanerne han ble kjent med også utviklet stereotypier om nordmenn. Majoriteten ble ofte oppfattet som sure, kalde, uhøflige og umoralske. Det kan komme av små misforståelser i språk og kulturelle koder. Ifølge Norsk innvandringshistorie bind 3, som er en sekundærkilde og andrehåndsberetning, kommer det frem at myndighetene var svært bekymret på grunn av negative holdninger og handlinger i den norske befolkningen. Fiendtligheten og skepsisen som fant sted, ble forklart med uvitenhet og misforståelser, for eksempel når det kom til kultur og verdier. Oppfølgingen ble dermed informasjon og holdningsskapende arbeid (Kjeldstadli, 2003).

Baksh opplevde mye ensomhet, angst og hjemlengsel. Det ble forsterket når han ble møtt med skepsis blant nordmenn. Livet i Norge ble vanskeligere enn det han hadde håpet på, og han syntes at det var vanskelig å skaffe seg et nettverk. Det oppsto kulturbarrierer, og det var vanskelig for han å forstå den norske kulturen. Det norske språket var komplisert. Baksh fortalte pappa om Jack Erik Kjuus som var en jurist og innvandringsmotstander. Han var med i høyreekstreme og rasistiske organisasjoner og politiske partier på 80-tallet (Wikipedia, u.d.).  Han ville ikke ha asylsøkere, fremmedarbeidere og flyktninger til Norge. Han mente at man skulle sterilisere, utvise og abortere mennesker som ikke var etnisk norske med tvang (Kokkvold, 1997). Det er naturlig at dette var med på å skape mer frykt blant fremmedarbeiderne, fordi de aldri hadde opplevd rasisme tidligere.  

Avisene begynte å fokusere på fremmedarbeidere, noe som ble problematisk etterhvert. Mange pakistanske menn fikk en følelse av at enkelte journalister hang etter dem overalt. Dette følte også Baksh. Baksh, i likhet med de andre pakistanske fremmedarbeiderne, forsto ikke det norske språket og skjønte ikke hva som ble skrevet eller hva som foregikk i det norske nyhetsbildet. I begynnelsen lot fremmedarbeidere seg intervjue i håp om å få hjelp, og fortalte derfor om sine vanskeligheter. De visste ikke at det også kunne slå tilbake på dem. I Tilbakeblikk skriver Khan om at en gruppe fremmedarbeidere ble kastet på dør av pensjonateieren fordi avisen hadde skrevet at han tok for mye betalt. Dagbladet undersøkte situasjonen og fant ut at et pensjonat tok 1200 kroner for et tremannsrom på 15 kvm. Det var et høyt beløp på denne tiden (Khan, 2009).

Mustafa-brevet var et fabrikkert brev som Carl I. Hagen leste opp under kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1987. Brevet var signert av Mustafa, som var en innvandrer i Oslo. Det handlet om hvordan islam skulle ta over Norge. Ifølge media begynte Hagen med å si at ”Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland,” og så leste han opp brevet, der det sto at kirkene skulle erstattes av moskéer. Brevet var undertegnet med fult navn og adresse. VG kontaktet derfor Mohammed Mustafa for å undersøke saken. Det viste seg at brevet var falskt, og at Mustafa aldri hadde skrevet et slikt brev (Mustafa-brevet, u.d.) Jeg antar at brevet var med på å skape mer skepsis blant nordmenn når det kom til innvandrere. Sannsynligvis var det også med på å skape frykt blant fremmedarbeiderne om at de kanskje kom til å bli kastet ut, før det kom frem at brevet var fabrikkert.

Baksh og andre arbeidsinnvandrere opplevde diskriminering av nordmenn. For det første så man på hverandre som fremmedgrupper. Der nordmenn var den ene gruppen og arbeidsinnvandrere den andre. For det andre opplevde Baksh hjemlengsel og ensomhet. Det var vanskelig å lære seg språket og forstår den norske kulturen. For det tredje forsto ikke Baksh og fremmedarbeidere hva som ble skrevet i nyhetsbildet. Carl I. Hagen leste også opp et falskt brev som mest sannsynlig var med på å skape mer skepsis om arbeidsinnvandrerne.

Etterord

Alt i alt mener jeg at bestefars tur til Norge var en suksess, til tross for at han opplevde mye motgang. På den ene siden ble han i likhet med andre fremmedarbeidere møtt med skepsis blant nordmenn, ble utsatt for trygdehets og bodde under dårlige forhold. Jeg antar at det som var det vanskeligste med den nye kulturen må være rasismen og skepsisen han ble møtt med. Det førte til at han følte seg ensom, hadde hjemlengsel og syntes at det var vanskelig å etablere et nettverk. På den andre siden fikk han muligheten til et bedre liv og muligheten til å forsørge familien sin i Pakistan. Livet hans ble også enklere, med tanken på at han nå slapp å leve i fattigdom, noe han gjorde i Pakistan.  Han fikk seg jobb, og familiegjenforening. Jeg mener at de positive opplevelsene veier opp for de negative. Derfor mener jeg at det var en suksess å komme til Norge. Han fikk aldri spart hundre tusen kroner, og fikk derfor ikke dratt tilbake til Pakistan for å bo der. 19. januar 2013 døde han av hjernekreft.

De fleste bøkene og artiklene jeg har brukt er sekundærkilder som bygger på tidligere forskning og funn. Jeg har vist sekundærkildene til bestemoren min, og hørt på hva hun har å si om kildene og samfunnet på 70-tallet. Jeg har også hatt samtale med mine foreldre. Bestemor og foreldrene mine har fortalt bestefars historie slik de husker den. Fordi bestefaren min er dø, kan vi aldri vite om informasjonen er helt riktig, men hvis vi sammenligner det med samfunnet på 70-tallet, virker det troverdig. Forfatteren Mahmona Khan har intervjuet flere norskpakistanere som forteller om hvordan det var å komme til Norge som arbeidsinnvandrere og har derfor skrevet boken: Tilbakeblikk da pakistanerne kom til Norge, som er en sekundærkilde og en andrehåndsberetning, som skrevet tidligere i delen om møte med den fremmede kulturen. Det kan også være at bestefar hadde glemt om hvordan det akkurat var da han flyttet til Norge, på grunn av at han ikke hadde familiegjenforening etter mange år. Det kan ha ført til at han hadde glemt deler av opplevelsene før han fortalte om dem til bestemor og foreldrene mine. Det kan også hende at bestemor og foreldrene mine ikke husker riktig om hva bestefar har fortalt dem.

Ellen Margrethe Wessel ved Psykologisk institutt ved UIO, mener at hukommelsen ikke er pålitelig. Årsaken til det er at den endres over tid.  Hukommelsen redigeres av erfaringer vi får, hva individer forteller og hva media skriver. Hukommelsen svekkes også med alderen, og individer glemmer over tid. Feilhukommelse kan oppstå spontant, og folk kan huske hendelser de aldri har opplevd (Melandame, 2011).

Flere av kildene er også tidsnære, og er dermed troverdige som for eksempel forskningen Aud Korbøl gjorde i UIO i 1974, og undersøkelsen Gudmund Hernes og Knud Knudsen gjorde som hadde med forholdene for arbeidsinnvandrerne å gjøre. Norsk innvandringshistorie bind 3 er en sekundærkilde og informasjonen er referat og avskrift fra andre kilder. Det er også en andrehåndsberetning. For å være sikker på om informasjonen har stemt har jeg sett på fotnotene og gått tilbake til de opprinnelige kildene som stort sett har vist seg for å være tidsnære til 1970. Andre kilder bekrefter også mye av informasjonen som står der. Det styrker troverdigheten. For å være kritisk til det bestemor og foreldrene mine har sagt om historien til bestefar, har jeg lest ulike bøker, reportasjer og artikler. Etter å ha lest dem, anser jeg kildene jeg har brukt som pålitelige fordi de beviser historien. På den andre siden var bestemor og foreldrene mine uenige om for eksempel når Baksh ble født. Tallet ble derfor omtrentlig.

Kilder

Bø, B. P. (1987). Innvandring eller utestengning? Oslo.

Christensen, J. O. (2015, 12 3). Velferdsstat. Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/velferdsstat

Colbjørnsen, T. B. (1987). Klassesamfunnet på hell . Oslo.

Khan, M. (2009). Tilbakeblikk da pakistanerne kom til Norge. PAX forlag.

Kjeldstadli, K. (2003). Norsk innvandringshistorie B.3. Ås, Akershus: Pax forlag.

Kokkvold, P. E. (1997, 12 9). Nødvendig grense. Hentet 12 20, 2016 fra Dagbladet: https://web.retriever-info.com/services/archive/displayDocument?documentId=055007199712090132&serviceId=2

Korbøl, A. (1974). Pakistanske fremmedarbeideres situasjon i Norge sett i sammenheng med betingelser for atferd gitt ytre materielle, ideologiske og sosiale strukturer. Oslo:Institutt for samfunnsforskning.

Lokalhistoriewiki. (u.d.). Hentet 12 4, 2016 fra Innvandring til Oslo: https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Innvandring_til_Oslo_p%C3%A5_1970-tallet

Melandame, A. (2011, 1 13). Du husker helt feil. Hentet 2 17, 2016

Mustafa-brevet. (u.d.). Hentet 12 21, 2016 fra Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Mustafa-brevet

Schultz Larsen, Å. H. (2011). Psykologi 2. Aschehoug.

Om innvandringspolitikken St.Meld. nr. 39 (1973-74). (u.d.).

Pakistanere i Norge. (u.d.). Hentet 12 5, 2016 fra Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Pakistanere_i_Norge

Røsjø, E. (u.d.). Fremmedarbeiderforeningen. Hentet 12 19, 2016 fra Oslo kommune: https://www.oslo.kommune.no/OBA/2004/Nordic_black/FAF.asp

Wikipedia. (u.d.). Hentet 12 4, 2016 fra Jack Erik Kjuus: https://no.wikipedia.org/wiki/Jack_Erik_Kjuus

Wikipedia. (u.d.). Hentet 12 4, 2016 fra Den første indisk-pakistanske krig: https://no.wikipedia.org/wiki/Den_f%C3%B8rste_indisk-pakistanske_krig

 

Trollmannen Eilev
Tor Arne Øygarden
Prisvinner 2016
Hva ville det si å være en spåmann i Norge på 1800-tallet?

Jeg har alltid visst tipptipptippoldefaren min hadde tittelen «Spå-Eilev», men aldri tenkt så mye over hvem han var. En spåmann i slekta har bare vært en ting å skryte av en gang i blant, og som liten var det gøy å leke med tanken om at evnene hans var overført til meg. Fortellinger om Eilev går igjen i mange historier. Det han kanskje er mest kjent for er å bli siktet i en trolldomssak i 1839. Dette skal være den siste i Norges historie. Det interessante er at det skjedde så nært opp mot vår tid, ettersom trolldom er noe vi forbinder med middelalderen.

 

Siden mennesker dessverre sjeldent blir over 100 år er det ikke noen som har møtt Eilev jeg kan intervjue. Det finnes heldigvis flere fortellinger om han, og det står skrevet om en kjent rettsak han måtte gjennom. Jeg vil først ta for meg hvordan det dagligdagse livet til Eilev var på 1800-tallet. Her har kirkebøker vært et viktig verktøy. På bildene har jeg lenket til arkivverkets bilder av kirkebøkene. Senere vil jeg gå inn på det som gjør at Eilev skiller seg veldig ut fra den vanlige, norske, historiske personen, og se på hvilken innvirkning det hadde på livet hans.

Oppvekst

Eilev ble født på Sunde i Sauherad i 1814. Fødselsdatoen er jeg ikke sikker på, men det ser ut til at han ble døpt 8. mai, og skrevet ned i kirkeboka i Sauherad. Han var sønn av gårdsmannen Ole Mathiesen og kona Anne Jonsdatter (Minnesterialbok nr. I 4 - Fødte og døpte, 1767-1814).

Ole hadde bare noen år tidligere mistet sin første kone, Bergit Holte. Eilev vokste dermed opp med både halvsøsken og søsken. Med Bergit fikk Ole barna: Anne, født 1791, Kari, født 1796, Mathias, født 1799, Sigurd, født 1801, Mathias, født 1808

Med Anne Jonsdatter fikk han sønnene:Jon, født 1812, Olav, født 1816, Per, født 1817 (Geni, 2015)

I ung alder mistet Eilev moren sin, Anne Jonsdatter. Hun døde i 1822, bare 36 år gammel (Ministerialbok nr. I 5 - Døde og begravede, s.105, 1815-1829). Det må ha vært vanskelig for Eilev, som bare var 8 år gammel. Hvordan livet var under barndommen vet jeg ikke mye om. Det er mye som tyder på at han ikke akkurat levde et luksusliv. Ikke minst ser det ut til at faren hadde det veldig vanskelig. Han mistet to koner, og hadde ekstremt mange barn han måtte ta vare på. Han døde i 1834, 64 år gammel. Da var Eilev 20 år gammel, og den yngste broren hans bare 16 år gammel, og uten foreldre. Ole Mathiesen skal også ha byttet gårdstilhørlighet en rekke ganger de siste årene av livet (Hodne, 2008). Det kan ikke ha vært en enkel oppgave å flytte rundt med alle ungene på slep. Dette var nok med på å gjøre Eilev selvstendig helt fra en ung alder.

Neste gang Eilev dukker opp i historien etter dåpen, er under konfirmasjonen. Den 15. november 1829 konfirmerte han seg i Sauherad kirke, 15 år gammel. Da tilhørte han en ny gård i Sauherad (Minesterialbok nr. I 6 - Konfirmerte, 1827-1850).

Det finnes ikke mye informasjon om hva han gjorde i sin unge, voksne alder. I en attest fra 1837 blir han beskrevet av sognepresten som «ædruelig, flink arbeidsmand». Det er også notert at han hadde et godt bygderykte (Hodne, 2008). Det er grunn til å tro at han levde av å være tjenestemann på ulike gårder. Dette var vanlig på denne tiden, ettersom de fleste nordmenn i bygdestrøkene levde som bønder. I forbindelse med denne attesten flyttet han til en gård på Seufte Sogn. Under rettssaken 4 år senere har han navnet Kikken, som kommer fra en ny gård. For meg tyder det på at han reiste rundt på gårder for å skaffe arbeid, også med tanke på sogneprestens beskrivelse.

Familielivet

Den neste informasjonen jeg finner i kirkebøkene er fra 11. juli 1853. Da giftet han seg med husmannsdattera Johanne Jonsdatter. Også hun fra en gård i Sauherad. Eilev var da blitt 38 år gammel, mens Johanne var 8 år yngre (Ministerialbok nr. I 7 - Ekteviede, s.145, 1851-1873).

Det var på denne tiden en forholdsvis høy alder å stifte familie. Jeg vet ikke om det var av eget ønske, eller om han slet med å møte den riktige personen. Han skal ifølge ærlige kilder, kanskje litt for ærlige, ha vært en mann som var «fælt stygg å se på, liten av vekst, med rundt ansikt og langt, krøllet svart hår» (Gunnhejm, 1915). De tilhørte da området Løkka som lå på Voldtvedt.

Like før ekteskapet startet, ble Johanne gravid med deres første barn. 11. oktober 1853 døpte Eilev og Johanne det som var deres første barn (Ministerialbok nr. I 7 - Fødte og Døpte, s.12, 1851-1873).

Barnet fikk navnet Anne Eilevsdatter. Hun ble dessverre ikke eldre enn 8 uker gammel. (Ministerialbok nr. I 7 - Døde og begravede, s.184, 1851-1873). Hun døde 1. desember samme år. Det står ikke oppført hva årsaken til det tidlige dødsfallet var. Noe jeg legger merke til er at ekteskapet ser ut til å ha startet etter Johanne ble gravid, ettersom Anne ble født i oktober, mens de giftet seg i juli. Det kan hende de valgte å gifte seg av årsak at hun ble gravid, og at det var viktig for dem å få barn etter de var gift. På denne tiden ble det sett ned på å få barn mens foreldra var ugift. Det rammet spesielt den moren og barnet. Barnet kunne blant annet risikere å få en lavere rettsstilling (Wikipedia).

Litt over et år senere ble Johanne gravid igjen. Denne gangen med det som skulle bli selveste tipptippoldefaren min. Ole Eilevson ble født 28. januar 1855 (Ministerialbok nr. I 7 - Fødte og døpte, s.24, 1851-1873).

Også han ble født i området Løkka under Voldtvedt. Her står Eilev og Johanne fortsatt oppført som gårdsfolk.

Johanne mistet sitt andre barn 12. mai 1863. Det var et dødfødt barn, og ble dermed det andre spedbarnet de mistet. Årsaken var nervefeber (Ministerialbok nr. I 7 - Døde og begravede, s.199, 1851-1873). Det var ikke uvanlig at barn ikke overlevde det første året på 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet var spedbarnsdødeligheten i Norge rundt 10 av 100, selvfølgelig avhengig av hvilke forhold en levde under (Folkehelseinstituttet).

Ole konfirmeres i Sauherad kirke i 1869. I kirkeboka står det om Ole at kristenkunnskapen hans er «utmerket godt», og oppførselen er også meget god. Ole blir tydeligvis veloppdratt på gården. De bor på denne tiden fortsatt på den samme gården, Løkka under Voldtvedt (Mininsterialbok nr. I 7 - Konfirmerte, s.131, 1851-1873 og Folketelling 1865 for 0822P Sauherad prestegjeld, s.58).

Etter en del leting i folketellingene fra 1865, fant jeg ut mer om livet på denne gården. Da var Ole 12 år gammel. I folketellingen står det at også en leieboer bor der. Det er en maler ved navnet Peder Moen. Eilev har altså gått fra å tidligere bare være gårdsfolk, til å bli «Husmann med jord». Som jeg kommer tilbake til senere har dette med suksessen han opplevde med ferdighetene sine.

Rundt 1883-1884 ser det ut til at Eilev og kona Johanne, sammen med familien til sønnen, flyttet fra Voldtvedt til Hagen (Klokkerbok nr. I 3 - Fødte og døpte, s.58, 1866-1905).

I 1883 fikk Ole sin første sønn med kona Ingeborg. Det var min tippoldefar Eilev Olavson, oppkalt etter bestefaren sin. På det tidspunktet tilhørte Ole og Ingeborg Voldtvedt. Når de får sitt neste barn, Kjersti Olavsdatter, i 1885 tilhører de Hagen (Ministerialbok nr. I 8 - Fødte og døpte, s.63, 1873-1886). Denne gården sies det at det var Eilev som kjøpte (Gunnhejm, 1915). Kanskje trengte storfamilien en større gård når Ole begynte å bygge familie. Antakeligvis var det Ole som drev denne gården, mens de tok vare på Eilev og Johanne, som begynte å dra på åra.

Det kan også hende Eilev og Johanne flyttet til Hagen noen år før Ole og Ingeborg, mens de fortsatte å bo på Voldtvedt (Ministerialbok nr. I 8 - Døde og begravede, s.239, 1873-1886).

Johanne døde i 1885, 62 år gammel. Det var rundt denne tiden Ole og Ingeborg flyttet til Hagen. Det kan tenkes at Hagen var en større gård en Voldtvedt, slik at det var gunstig for familien å flytte dit når Eilev måtte tas vare på. Han var 71 år når han ble enkemann.

Eilev døde den 17. oktober 1891, 77 år gammel (Ministerialbok nr. I 9 - Døde og begravede, s.166, 1887-1912).

Det står i kirkebøkene at han døde av astma, og at ingen leger var til stede under siste sykdommen. I dag er det veldig sjeldent at folk dør av astma i Norge. Astma behandles gjerne slik at alvorlige anfall forebygges. Andre steder i verden der det ikke er tilgang på medisiner, slik som i Norge før i tiden, er det fortsatt en vanlig dødsårsak (MyAsthma). Han skal selv ha visst at han var dårlig. I en historie kommer det en mann som vil ha hjelp av Eilev (Gunnhejm, 1915). Han sier han er blitt for gammel, og ikke er frisk nok til å kunne hjelpe. Dessuten gjorde han det også klart at han hadde slutta med å bruke spåevnene sine. Eilev sier da at han hadde to år igjen å leve. Ifølge historien dør han akkurat på dagen, to år senere. Det kan gi en indikasjon på at han ikke opplevde en plutselig, uforventa død, men ikke uventa begynte å føle alderdommen. Selvfølgelig skal historien også tas med en klype salt.

Eilev ser ut til å ha hatt en sterk tilknytning til bygda si, Sauherad. Jeg har ikke funnet noen kilder på at han har vært bosatt utenfor. Dette gjentar seg også i mange av fortellingene om han. Handlingene foregår sjeldent utenfor gården hans.

Eilev lærer trolldom?

Jeg har nå presentert det generelle livet til Eilev, med kilder for det meste hentet fra kirkebøker. Han virker til nå å være en helt normal mann som levde på 1800-tallet. Men fortellinger hentet fra historiebøker forteller om en helt annen person. Jeg vil nå se mer på hvordan han er beskrevet i fortellinger fra lokalsamlinga og dokumenter fra den kjente rettssaken. Historiene jeg har sett på kommer fra bøkene Gamalt fraa Telemork av Christoffer Gunnhejm (1915), og Tussar og trolldom av Kjetil A. Flatin (1930).

Når Eilev var i starten av 20-årene skal han ha reist til Nord-Norge, og brukt tid med finnemennesker, eller samer. Der skal han ha hatt spesielt kontakt med ei samisk jente, som lærte han trolldom. Ifølge historier skal han skal ha gått i en slags trolldomslære hos henne. Når han dro hjem igjen skal jenta ha kastet trolldom på han og gjort ham «helseveik» for resten av livet.

Det er vanskelig å si hva som gjorde at Eilev, en tilsynelatende normal gårdsgutt, fikk interesse for å lære å utøve trolldomskunster. Jeg har heller ikke funnet noe informasjon som viser at det var vanlig for vanlige nordmenn å reise og bo med samer. Noe av suksessen kan sees i sammenheng med det lokale området hans. Sauherad er kjent for å ha historier med trolldom involvert. Sagnet om Margit Hjukse finner sted i Sauherad. I sagnet om henne blir hun tatt med inn i fjellet av bergekongen. Å tilbringe tid med ei samisk jente kunne sammenlignes med Margit Hjukses tid i fjellet (NDLA). Samene hadde i Norge vært forbundet med trolldom siden vikingtida. «Ganding» er et uttrykk som ble brukt om trolldomskunstene til samene (Wikipedia).

Kanskje er det ikke så rart at et lokalsamfunn med overtroiske historie reagerte på at Eilev brukte tid med samer. Det skal også sies at den eneste kilden for kontakten med samene er fra en fortelling. Altså kan det hende det har blitt diktet opp i ettertid, og at han aldri har kjent en eneste same. Uansett er likhetstrekkene mellom det lokale sagnet om Margit Hjukse og denne historien om Spå-Eilev tydelige. Det kan hende de diktet opp dette med Spå-Eilev basert på malen etter sagnet om Margit Hjukse, for å få en skikkelig «forklaring» på hva han gjorde. Det kan være så enkelt at han bare fant ut at han kunne tjene penger på å lure folk.

Det ser ut til at karrieren som spåmann startet mellom 1837 og 1839. I attesten fra 1837 skrev sognepresten, som nevnt tidligere, at Eilev hadde et godt bygderykte som arbeidsmann. Den samme sognepresten vitnet i rettssaken i 1839, og fortalte da at Eilev hadde et bygderykte som spåmann og «sandsiger» (Hodne, 2008).

Trolldomshandlingen han var mest kjent for blant folk var å kunne frambringe folks ansikter i vann. Så de som ønsket å vite hvilken person de trengte fikk se ansiktet i en bolle med vann. I en historie kommer ei jente som heter Ingeborg til Spå-Eilev (Nünning, 2013). Hun er fra Sauherad, men bor i Slemdal. Hun har fått i oppdrag om å dra til Sauherad for å få Eilev til å finne ut hvem som har stjålet fra naboen hennes. Eilev bruker den kjente bollen hans, og klarer å få frem ansiktet til tyven. Andre evner han var kjent for inkluderer å spå begivenheter i folks liv, finne bortkomne mennesker, dyr og gjenstander og å drive erotisk trolldom, uten at jeg ønsker å gå inn i detaljer på akkurat det.

Stilt for høyesterett

I 1840 ble Eilev stilt til høyesteretten i Norge. Det skal ha vært den aller siste i vår historie. Det viste seg også at lovene han ble dømt etter ikke lenger betød noe. De ble skrevet under Norge-Danmark unionen, og det var ikke tatt rede for ved helnorsk lov. I digitalarkivet har jeg funnet rettsdokumenter fra 1840. Hadde jeg tatt meg tid til et kveldskurs i å lese gotisk håndskrift, kunne jeg hentet mange detaljer selv, men jeg lar det være for nå. Heldigvis tar Ørnulf Hodne for seg mange av detaljene i boka Trolldom i Norge (Hodne, 2008 og Høyesterett, Voteringsprotokoll (RA/S-1002/E/Eb/L0058), 1840-1840, oppb: Riksarkivet).

Saken startet på lensmannsgården Berge i 1838. Eilev og husmannen Tollef Pedersen Slåttekåsa ble sammen anklaget i en tyverisak. Bakgrunnen var at Tollef skal ha stjålet korn fra bonden Christen Klev. Over 20 vitner skal ha anklaget Eilev for overtroisk bedrageri. Et av vitnene var dattera til Tollef, Torgon Slåttekåsa. En gang hun kom til Spå-Eilev for å få hjelp til noe helt annet, konfronterte han henne med handlingene faren hadde gjort. Han truet henne med å ødelegge helsa til Tollef dersom hun ikke betalte for skadene han hadde gjort. Eilev ble også beskylt for å ha gått til Tollef, og truet han med ved å si at skjebnen ville straffe han dersom han ikke gjorde opp for skadene. Mange andre vitner påstod at han hadde gjort andre, merkelige, overtroiske ting. Selv nektet han. Han sa han bare hadde spådd litt for moro skyld. Anklagelsene mot Eilev var sterke ting på den tiden. Ting han ble anklaget for var å kunne komme kontakt i djevelen gjennom sjamanistiske ritualer, bedrageri med overtroiske kunster og for å ville bli tilbedt som en gud.

Av underretten ble han dømt til 3 års arbeid i nærmeste festning, og deretter landsforvisning. Begrunnelsen var overtroisk bedrageri. Dommen ble anket opp til høyesteretten. Også der vitnet Torgon mot Eilev, på vegne av alle som hadde anklaget han. Av alle ting hevdet Eilev at vitneportrettene hennes ikke var verdige, fordi hun hadde stjålet kaker fra en gård på Svalestuen. Saken endte til slutt med at Eilev ble helt frikjent. Handlingene ble sett på som daddelverdige, men ikke straffbare. Underrettene i mange distrikter rettet seg fortsatt etter lover fra Danmark-Norge. Det var på denne tiden en konflikt mellom gamle lover som hang igjen i distriktene, og nye endringer som kom med Grunnloven. De nye ideene hadde altså ikke spredd seg ut i distriktene.

Konklusjonen i rettsaken viser at Norge på midten av 1800-tallet hadde utviklet seg. Norge var fortsatt et forholdsvis fattig bondeland, men ideene hadde utviklet seg fra århundrene før. Det viser at samfunnet er i utvikling mot det moderne samfunnet. Dette med overtro ble tatt mye mer alvorlig nærmere middelalderen. Hadde Eilev gjort de samme tingene et par århundre tidligere, er det ikke usannsynlig at han hadde blitt brent på bålet. Det finnes mange slike saker i Norges historie. Fra 1550 til 1700 er det dokumentert om lag 750 trolldomssaker. Av disse endte 300 med dødsdom og henrettelse (Perspektiver, 2013). Behandlingen Eilev fikk viser at menneskets tanker på den tiden hadde begynt å utvikle seg mot en moderne forståelse, hvor folk blant annet ikke er like knyttet til overtro. I det minste var ikke lovene basert på overtro. Det viste seg at mange av lovene som ble brukt i rettssystemet hang etter fra Danmark-Norge tiden. Uten Grunnloven hadde rettssaken fått et helt annet utfall, og jeg ville nok ikke sittet her i dag.

Livet som spåmann

Saken i høyesteretten bidro til å øke hans rykte. Historiene forteller at han etter rettsaken ble mer varsom på hvordan han oppførte seg. Han ble da mer kjent for sine tilsynelatende overnaturlige evner utenfor de lokale områdene. Disse lokale besøkene ble grunnlaget for mange av de lokale historiene som går om han. Statusen ble ganske stor. Folk som bodde ganske langt unna visste om han. Etter rettssaken var han ikke lenger en slitende arbeidsmann, men endte opp som landeier. Han fikk til og med egne leieboere på landjorda si. Det var ikke noen lover som nektet han å gjøre overtroiske kunster, men han kunne ikke ta betalt for det. Dette var et prinsipp han fulgte, men han fikk som regel mange donasjoner uansett. Enten i form av bud, direkte eller takkebrev i ettertid.

De siste åra skal han ha vært en meget rik. Folk kom ikke lenger bare til han for å få spåhjelp, men også for å ta opp lån. Det er historier om at folk dro ned til Hagen, den siste gården han levde på, både for å ta opp lån og for å handle. Det sies nemlig at han også var lokal distributør av ost og smør. Av lånene tok han en rente på 7 %, og var visst hyggelig og enkel å forhandle med.

Eilev ble besøkt veldig hyppig på gården sin. Noen tok bare turen for å teste om det var noe sannhet i det han drev med, mens andre hadde mistet barnet sitt. Ofte kom folk med en flaske brennevin til han, noe han, som så mange andre på denne tida, satte veldig pris på. I historier er han også med på lokale dansefester og drikker brennevin. Han virker å ha hatt en veldig rar personlighet, som sikkert var med på å gjøre han mer mystisk blant folk. Blant annet skal han ha pleid å ligge med hode der han skulle ha beina i senga. Han uttalte selv ved flere anledninger at han bare lurte folk, og syntes at det ikke var han som var rar, men folk som trodde på han var.

Sønnen Ole skal ha vært skeptisk til det han drev med. Han var selv en flink arbeidskar. Eilev skal ha minket tingene han gjorde når han ble eldre, av respekt for sønnen. Også av religiøse grunner. Han var del av kirka gjennom hele livet, og følte nok på at han ikke alltid hadde fulgt kristne verdier.

Det er vanskelig å si hvor mye som er sant av det som står i lokalhistorien. Jeg la merke til at det står skrevet at Eilev hadde en sønn med navn samme navn, som også var spåmann. Det finnes det ikke noen andre kilder på, og er nok ikke sant. Samtidig er det mye i historiene som stemmer. Både kona Johanne og gårdene han levde på er autentiske med det som står skrevet i kirkebøkene. En gjenganger i flere historier er at Johanne ønsker gjester velkommen, lager kaffe og gjør det klart slik at Eilev kan snakke med, og spå dem. Det virker klart at han var veldig dyktig i det han gjorde, og at ikke alt som sies om han er fiksjon. Du ser det også i kirkebøkene, at han plutselig ble en rikere husmann som eide egen jord. Dette gjenspeiles som sagt i fortellingene, hvor han har så mye penger at han kan dele ut lån.

Norge på 1800-tallet

Født bare et par uker før Grunnloven bevitnet Eilev en av de viktigste overgangene i Norges historie. Den samme grunnloven skulle noen år senere bli avgjørende for utfallet av Eilevs videre liv.

Under 1800-tallet opplevde Norge en kraftig befolkningsvekst. I perioden 1815-1875 doblet befolkningen seg. Den gikk fra 900 000 til 1,8 millioner i løpet av Eilev sitt liv. Denne utviklinga har sammenheng med det som skjedde ute i Europa. Den industrielle revolusjonen førte blant annet til effektivisering av jordbruket. Ofte omtales denne endringen som «det store hamskiftet». Under et livslangt liv på gården må Eilev ha opplevd store endringer i arbeidsmetodene sine, med bruk av mer og mer mekaniske verktøy. Han ble tross alt født inn i Norges overgangsfase fra førindustrielt til industrielt samfunn. Tross industrialiseringa var Norge fortsatt et bondeland. Flertallet levde som bønder.

Eilev var riktignok ikke del av urbaniseringa som forekom som et resultat av industrialiseringa. Med befolkningsvekst og mindre tilgang på jord, ble det vanskeligere å overleve på bygda. Samtidig skapte industrien med fabrikker nye typer arbeidsplasser. Eilev fortsatte å leve tradisjonelt mens de første industribedriftene vokste frem i byene på 1840-tallet. I denne sammenhengen hadde han muligens nok ressurser, slik at det ikke var nødvendig å reise inn til byen for å tjene til livets opphold. Det kom selvfølgelig an på hvilke steder du kom fra også. Eilev var heller ikke en del av den store utvandringa til Amerika. Rundt 800 000 millioner nordmenn søkte lykken over Atlanterhavet i løpet av 1800-tallet (Perspektiver, 2013).

Avslutning

Jeg har aldri egentlig visst så mye om noen av mine forfedre. Når jeg startet å skrive om Eilev visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente. Egentlig så jeg bare for meg en mann som satt i kjelleren med en spåkule. Også var det bare skrevet ned et par historier om han. Det har vist seg at min tipptipptippoldefar levde et veldig innholdsrikt og annerledes liv. På en måte levde han et liv med to sider. Han er selvfølgelig mest kjent som spåmann. En mann som mange på den tida hadde hørt om, og sikkert hadde sterke meninger rundt. Trodd på av noen, andre var skeptiske til han. Noen likte han, andre likte han ikke. Men samtidig var han en ekte norsk gårdsarbeider, som levde et normalt liv på bygda. Etter alt å dømme var han fra han var ung en hardtarbeidende gårdsgutt, som dro fra gård til gård for å finne arbeid. Når han ble eldre hadde han nok ressurser til å kunne slappe av litt mer på gården. Han stod aldri oppført som en trollmann eller spåmann i kirkebøkene, men levde på gården.

Noe av det som overrasket meg mest er statusen han hadde. I lokalsamlinga fant jeg flere titalls fortellinger om folk som ønsket hjelp av han. Det var bare historier som var skrevet ned. Jeg ser for meg at det derfor kan ha kommet folk ukentlig, nesten daglig, som dukket opp på gården hans og ønsket overnaturlig hjelp. Jeg trodde ikke folk fra steder over hele landet visste hvem han var. Spesielt la jeg merke til at portrettbildet av han var oppført som «berømt» i boka Trolldom i Norge av Ørnulf Hodne. En kan si han var 1800-tallets Snåsamann.

Jeg vet ikke hva forklaringen er på tingene han skal ha utrettet. Han virket som en veldig lur person, så jeg skal ikke se bort ifra at han bare spilte på folks overtro. Hadde folk skrevet ned alle ting han spådde feil, kunne statistikken gitt et bedre bilde. Uansett hva han drev med, viser suksessen han var veldig dyktig i det han drev med. For meg forblir min tipptipptippoldefar et mystisk menneske. Jeg sitter og funderer på om jeg selv skal sette meg på et fly til Finnmark, lære meg de samme trolldomskunstene, og føre spåtradisjonen videre i familien.

Kilder og litteratur

(u.d.). I Høyesterett, Voteringsprotokoll (RA/S-1002/E/Eb/L0058), 1840-1840, oppb: Riksarkivet.

(u.d.). I Folketelling 1865 for 0822P Sauherad prestegjeld, s.58.

(1767-1814). I Minnesterialbok nr. I 4 - Fødte og døpte. Sauherad, Telemark.

(1815-1829). I Ministerialbok nr. I 5 - Døde og begravede, s.105. Sauherad, Telemark.

(1827-1850). I Minesterialbok nr. I 6 - Konfirmerte. Sauherad, Telemark.

(1851-1873). I Ministerialbok nr. I 7 - Ekteviede, s.145. Sauherad / Sauherad, Telemark.

(1851-1873). I Ministerialbok nr. I 7 - Fødte og Døpte, s.12. Sauherad / Sauherad.

(1851-1873). I Ministerialbok nr. I 7 - Døde og begravede, s.184. Sauherad / Sauherad, Telemark.

(1851-1873). I Ministerialbok nr. I 7 - Fødte og døpte, s.24. Sauherad / Sauherad, Telemark.

(1851-1873). I Mininsterialbok nr. I 7 - Konfirmerte, s.131. Sauherad / Sauherad, Telemark.

(1851-1873). I Ministerialbok nr. I 7 - Døde og begravede, s.199. Sauherad / Sauherad, Telemark.

(1866-1905). I Klokkerbok nr. I 3 - Fødte og døpte, s.58. Sauherad / Sauherad, Telemark.

(1873-1886). I Ministerialbok nr. I 8 - Døde og begravede, s.239. Sauherad / Sauherad, Telemark.

(1873-1886). I Ministerialbok nr. I 8 - Fødte og døpte, s.63. Sauherad / Sauherad, Telemark.

(1887-1912). I Ministerialbok nr. I 9 - Døde og begravede, s.166. Sauherad, Telemark.

Perspektiver. (2013). Gyldendal Undervisning.

Geni. (2015, Desember 15). Henta februar 2016 frå http://www.geni.com/people/OlavTveitan/6000000011759374232

Geni. (2015, Desember 15). Henta Februar 2016 frå http://www.geni.com/people/Bergit-Holte/6000000010815749288

Flatin, K. A. (1930). Tussar og Trolldom. Oslo: Norsk folkeminnelag.

Folkehelseinstituttet. (u.d.). Henta Februar 18, 2016 frå http://www.fhi.no/artikler/?id=56293

Gunnhejm, C. (1915). Gamalt fraa Telemork. Skien: Erik St. Nilssens bokhandel.

Hagen, L. I. (2015, November 21). Geni. Henta Februar 10, 2016 frå http://www.geni.com/people/Eilev-Olsson-H%C3%A5g%C3%A5n/6000000006795349262

Hodne, Ø. (2008). Trolldom i Norge. Oslo: Cappelen Damm.

MyAsthma. (u.d.). Henta Februar 15, 2016 frå https://myasthma.com/no/library/view/312

NDLA. (u.d.). Henta Februar 19, 2016 frå http://ndla.no/nb/node/5842

Vera Nünning, J. R. (2013). Ritual an Narrative. Transcript Verlag.

Wikipedia. (u.d.). Henta Februar 10, 2016 frå https://no.wikipedia.org/wiki/Ganding

Wikipedia. (u.d.). Henta Februar 19, 2016 frå https://no.wikipedia.org/wiki/Legitime_og_illegitime_barn

«Din til Dóden tro hengivende Veninde, Anne J. Solberg.»
Benedicte Samira Popkema
Prisvinner 2014, ungdomsskolen
Tema for Benedicte Samira Popkemas undersøkelse er utvandringen fra Norge til Amerika på slutten av 1800-tallet. Hovedpersonen i undersøkelsen er Anne, hennes tipp-oldefars søster. De sentrale spørsmålene hun ønsker å finne svar på er hvordan situasjonen var i Norge og hva som fikk Anne til å utvandre. Videre ønsker hun å finne hvordan livet ble i det nye landet. Den lille og store historien knyttes godt sammen og prisvinneren har gjort et særs godt kildearbeid. Ikke minst berømmer juryen prisvinnerens gode kilderefleksjoner. Besvarelsen er systematisk og grundig, samtidig som fremstillingen er velskrevet og spennende fortalt.
I løpet av hundreåret 1825 - 1925 reise rundt 800 000 nordmenn til Amerika. Menn, kvinner og barn dro fra alle kanter av landet. Ofte var de drevet av fattigdom, undertrykkelse, klassedeling og overbefolkning. Noen få dro av ren eventyrlyst. For mange var det å reise siste mulighet for håpet om et bedre liv, og flere hadde brukt år på å tjene penger nok til billetten. Men hva hadde Amerika å tilby? Hvordan ble egentlig det nye livet for de fleste etter ankomsten? Stemte ryktene?

Da foreldrene mine selv tok valget om å ta med seg barna og reise til USA i 2006, oppdaget de etterhvert at vi hadde slektninger der vi hadde bosatt oss. Grunnen til det var at min tipp-oldefars søster, Anne Solberg, hadde emigrert dit fra Norge, over hundre år tidligere. All informasjon mine foreldre fikk om livet hennes, inkludert bilder utlånt av etterkommerne, ble da samlet i en pakke som jeg fikk se for et par uker siden. Og det er henne, som enkeltperson som reiste til Amerika, jeg vil ta for meg når jeg skriver denne oppgaven. Hvordan var det for henne å vokse opp i Norge på 1800-tallet? Hvorfor bestemte hun seg for å forlate sitt fedreland, og hva var konsekvensene av dette valget? Hvordan ble det nye livet i Amerika i forhold til det gamle i Norge?

ANNES OPPVEKST

Som mange andre husmenn var faren til Anne en svært fattig mann. Han hadde dårlig råd og betalte sin årlige avgift ved å gjøre pliktarbeid. Det vanligste pliktarbeidet var å arbeide for storbonden, som eide all jorden, og som krevde at dersom bøndene ville bo på hans jord, så måtte de arbeide for han! Bøndene ble som hans eiendom, og de måtte for eksempel ut og spre møkk på jordene hver gang storbonden ønsket det. Men Johans tilfelle var litt annerledes; han fikk utdelt et lite stykke jord av (stav)kirkens eiendom, der han fikk bo i bytte mot arbeid for kirken. Dette var en god avtale, selv om han aldri tjente seg rik på det. Johan arbeidet trofast og hardt, men forble en fattig mann hele livet. Han eide aldri egen jord og fikk heller aldri mulighet til å kjøpe den. Så da den eldste datteren, Anne, kom til verden våren 1861, tok det ikke lang tid før hun var gammel nok til å måtte hjelpe til der det trengtes. Det var mye å gjøre i en husmannsfamilie, og det var en selvfølge at alle skulle jobbe. Barnearbeid var helt vanlig på den tiden.

I løpet av 1800-tallet ble det innført obligatorisk skolegang. Alle barn hadde rett til fem år med opplæring i regning, skriving og lesing. Derfor fikk også Anne skolegang, men den varte ikke lenge. Som jente ble hun tatt ut av skolen tidlig for å hjelpe til med gårdsarbeidet. Den lille husmannsdatteren fikk en hard og strevsom hverdag, og å dagdrømme ble det lite tid til. Tidlig om morgenen måtte hun stå opp og gå den lange turen ned til elven for å hente vann, da familien verken hadde pumpe eller brønn. Elven var også den samme som de vasket klærne sine i, og klesvask var en sjeldenhet, så når de først hadde anledning til å vaske, måtte det gjøres grundig! Deretter gjensto resten av det krevende gårdsarbeidet og husholdningen. Og med den raskt voksende familien, måtte hun arbeide under trange forhold. Husmannsplassen var bare sju mål, og tømmerhuset deres, som var bygget langs fjellskråningen, hadde liten plass. Det var heller ingen veg som ledet til gårdsplassen og familien eide aldri hester. Alt arbeidet måtte gjøres til fots, og forsyninger, slik som 50kg tunge sekker med mel, ble båret på ryggen opp det bratte fjellet.

I 1874 ble Annes liv imidlertid forandret. Hun var blitt storesøster til tre små Solberg-gutter og familien hadde nå seks munner å mette, men fortsatt svært dårlig råd. Derfor valgte foreldrene å gjøre slik de fleste andre husmanns-familier gjorde på den tiden; sende bort den eldste datteren som knapt var blitt 13 år, for å jobbe for middelklassen.(i) Dette arbeidsoppholdet skulle vare i åtte år. Det er ukjent akkurat hvor hun jobbet, men ut ifra det jeg har lest meg frem til på nettet og i andre historiebøker, antar jeg at hun jobbet med «typisk kvinnearbeid»; renhold, matlaging og klesvask. Og selv om Anne ikke tjente ett eneste rødt øre, oppførte hun seg alltid ordentlig og gjorde en god innsats i alt hun tok seg fore. Kost og losji var avtalen for oppholdet. Anne hadde det likevel bedre enn de fleste jenter. De som ble sendt til byene for å jobbe, måtte ofte arbeide under verre omstendigheter. De ble for eksempel satt til å jobbe på de helsefarlige fyrstikkfabrikkene, hvor de måtte telle nøyaktig 48 fyrstikker, putte den inn i en eske, for så å begynne å telle på nytt. Slik kunne de holde på i ti timer.

I 1874 flyttet Knudt Haave, en ung tjenestegutt fra Flesberg, til nabogården på Rollag i Numedal. Dette skulle komme til å bli det beste som hendte Anne under oppholdet hos middelklassen. Gutten var fire år eldre enn henne, høy, mørkhåret og i likhet med henne, var han eldstemann i sin familie. Han hadde også blitt sendt bort fra søstrene og brødrene sine på grunn av pengemangel, og kjente også på de samme lengslene som Anne. Derfor tok det ikke lang tid før hun skjønte at dette var gutten hun kom til å bli glad i. Men hverdagene var ofte lange og harde for de to ungdommene, som arbeidet på hver sin gård, og hadde lite fritid. De møttes kun én gang i uka; på søndagene. Da føltes det ikke lenger som en plikt for Anne å gå i kirken, men en glede. Hver gang hun satte foten inn i trebygningen, begynte magen å krible, for der satt Knudt og viste tegn til at han var glad for å se henne. Senere det året, kun som femtenåring, ga Anne i sitt stille sinn, sitt hjerte til han. Hun elsket Knudt og klarte ikke å se for seg en fremtid uten han.

VALGET

På første halvdel av 1800-tallet var det så stor folkevekst i Norge at mange av gårdene måtte deles opp. Det ble trangere forhold og folk begynte å klage. Overbefolkningen gjorde det også vanskeligere for mennene å skaffe seg arbeid. Mange kommuner begynte etterhvert å skjønne at noe måtte gjøres, og valgte å løse problemet ved å finansiere reiser til Amerika. For kommunen ble det en billigere løsning å finansiere reiser for husmannsfolk og tjenestefolk enn å fø dem på fattigkasse. Og nå som mange fikk billettene gratis, var fristelsen til å starte et nytt liv i Amerika vond å motstå. Mange ble motivert av nye muligheter og bedre livsvilkår. Problemet med overbefolkning og matmangel endret seg dermed på andre halvdel av 1800-tallet til behov for arbeidskraft. Mange lokalsamfunn, særlig innlandsområdene i sør, hadde nå stor nedgang i folketallet.

Det kom ikke som noen stor overraskelse for noen at Knudt valgte å utvandre til Amerika, året 1878. Han var svært fattig, og å være tjenestegutt var han for lengst blitt for gammel til. Drømmen om Amerika lå sterkt på hans hjerte, og han lengtet etter å eie sin egen jord. Håpet om en framtid der han kunne utnytte evnene og kreftene sine og oppleve stor framgang, var fristende. Og ryktene hadde fortalt han at Amerika ga bort gratis jord. I tillegg var det i Amerika stort behov for arbeidskraft, mens det i Norge var vanskelig å få seg arbeid. Lønningene var også høyere der enn i Norge.

De fleste jenter på Annes alder var for lengst gift og hadde barn. De syntes synd på Anne som var hele 21 år og ennå ikke gift! Problemet var ikke at ingen gutter likte henne, de var det flere av, men Anne elsket kun én, og han hadde reist fra henne. Knudt hadde alltid vært fremtiden hennes, og hun lengtet mer og mer etter han. Som ugift hadde hun heller ingen steder å gjøre av seg. Det var ikke vanlig eller forventet at hun bodde hjemme på gården, eller oppholdt seg hos middelklassen for kost og losji, på hennes alder. Å være gift, ga forsikring om at en kvinne vanligvis hadde et trygt sted å bo og noen til å forsørge seg, men det hadde ikke Anne. Ei heller hadde Anne noen arverett. I Norge var ordningen slik at eldste sønn på gården hadde odelsretten. Men dersom eldste sønnen ikke kunne eller ville, gikk arveretten videre til den neste sønnen. I den rekkefølgen fortsatte det. Hensikten med dette var å holde navnet og gården i familiens eie. Først i 1975, ca. hundre år senere, ble odelsloven endret slik at det ble likestilling mellom kjønnene.

At Anne, tre år senere enn Knudt, valgte å reise til Amerika, forundret meg ikke. Jeg gledet meg på hennes vegne da jeg leste det. Den store kjærligheten og fremtiden hennes hadde reist til andre siden av kloden, og dit skulle hun også. Det var ingenting igjen for henne i Norge. Hun hadde verken et hjem eller - som kvinne - arverett på noe. Men likevel syntes jeg også synd på henne. På grunn av fattigdom, kom Anne aldri til å vende hjem igjen. Hun forlot hjemmet sitt og alt hun hadde kjært, for bestandig. Anne fikk aldri se verken foreldrene sine eller den yngste broren sin, som knapt var blitt ti år (min tipp-oldefar), igjen. Grønne, frodige Norge og gården hun hadde vokst opp på, måtte hun ta et evig farvel med.

ANKOMSTEN

Anne ankom Ellis Island, hovedporten for strømmen av immigranter, i1882, etter tre ukers reise med dampskip over Atlanterhavet. Bagasjen hennes besto kun av en stor tre-kiste. Anne ble inspisert, og det ble kontrollert om hun hadde noen sykdommer. Av de 20 millioner immigranter som passerte over øya, ble omtrent to prosent nektet adgang til Amerika, på grunn av sykdommer. Sykdom som førte til blindhet var mest vanlig av disse, og barn helt ned i ti års alderen kunne risikere å bli sendt tilbake til Europa alene. På Ellis Island var det også vanlig med navne-endring. For skandinaviske immigranter ble det nødvendig å forandre navn som inneholdt Æ, Ø eller Å. I tillegg risikerte flere med samme etternavn at noen av dem måtte ta navn etter gården de kom fra, eller hvem man var sønn eller datter av, og så videre. Dette slapp Anne. Hun ble vaksinert og kunne uten problemer spasere gjennom utgangen til venstre, som ledet rett til Amerika. Utgangen til høyre ledet til skip som var klare for å reise den lange distansen hjem til Europa.

Anne Solberg dro først til Chicago, for deretter å sette kursen videre til Wisconsin. Der bodde hun en stund hos sin onkel, Nils Hagen, og fikk jobb som hushjelp for en doktor i byen. Onkelen, Nils, hadde emigrert til Amerika i 1858 sammen med sin bror Ole Hagen, og begge hadde vært med å kjempe i The Cilvil War (den amerikanske borgerkrigen) i perioden 1861-1865. På 1850-tallet hadde slaveriet blitt et stort problem i Amerika, og det var stor uenighet mellom sørstatene og nordstatene. Skulle slaveriet avskaffes eller ikke? De fant ingen løsning på konflikten, og like etter at Abraham Lincoln ble valgt til president i 1861, brøt det ut krig. Den blodige krigen skulle vare i fem år, og i følge statistikken hentet fra Wikipedia, mistet nesten til sammen 620 000 menn livet. Broren til Nils, Ole, ble drept i kamp, mens han selv overlevde. Dermed ble det sene kvelder hvor Anne satt og lyttet til sin onkel, som hadde de mest grusomme historier å fortelle. Dette var ikke akkurat noen glede for Anne, og det var vanskelig å legge fra seg bildene i hodet da hun gikk å la seg. Hun fikk høre mange døds-historier og liknende ting om krigen han hadde deltatt i. I tillegg fikk hun vite mange detaljer om livet i leirene, lange marsjer og militære offiserer.

BREVET

Etter å ha bodd i Beloit (sør i staten Wisconsin) hos sin onkel i nesten ett år, bestemte Anne seg for å skrive et brev til sin elskede Knudt, ettersom hun ikke hadde fått noe livstegn fra han på lang tid. Han hadde i mellomtiden endret navnet til Knudt Pederson. (ii) Annes lengsel etter å se han igjen var så sterk at hun ønsket å sette ord på følelsene sine for å uttrykte hvor høyt hun savnet han. Men likevel var hjertet hennes preget av tung sorg, for Anne hadde også blitt møtt av ryktet om at Knudt allerede var blitt forlovet med en annen.

Noen utdrag fra brevet:

Dage, Uger og Maaneder er gaade, og jeg har intet hórt fra dig, og jeg kan nu ikke lengere lade være at skrive til dig og fortelle dig at jeg er frisk og vel til  denne tid, som er en stor ting at takke den gode Gud for. Jeg er nu ogsaa i Beloit og Arbeider, og har nu lært det engelske Sprog nogenlunde godt, og der ved har jeg overvundet en stor Vanskelighed, thi det er haart at ikke kunne tale dette Sprog naar man skal være hos Yankiene. (...) Jeg kan fortelle dig at jeg nu til hver Sóndag gaar paa engelsk Sóndagsskole for at lære at lese engelsk. (...)

Som mange andre, kunne heller ikke Anne det engelske språket da hun ankom Amerika. Det kunne føre til mange problemer og misforståelser, spesielt hvis man heller ikke visste verdien av de amerikanske pengesedlene man holdt i hånden. Man kunne risikere å bli snytt for pengene eller eiendelene sine. Det var også vanskelig å bli en del av sosiale grupper dersom man ikke kunne språket, og for Anne ble brev fra hjemlandet en etterlengtet trøst den første tiden.

(...) Fra Hjemmet har jeg nylig havt Brev som beretter at mine Besteforeldre har vært syge i al Sommer, og det er mig tyngt at hóre, men de er saa gamle at deres Tid her i Verden ifølge Naturens Gang snart vil være forbi. O, at de maatte være ferdige at gaa her i fra, da vilde jo Dóden være en Vinding for dem. Denne tid her i Verden er saa fulde af Synd og Fristelser (ikke at tale om Sorger) at det er godt at denne Tid ikke er evig. Og fórst naar vi er hjemme, ere vi fri fra dem og da ere vi lykkelige i al evighed, for aldrig at blive ulykkelige mer. (...)

Det gikk ofte mange måneder mellom hver gang Anne fikk brev, så hun visste ikke alltid hvem som fremdeles var i live i «gamlelandet». Da hun dro hadde hun regnet med at hun kom til å ha lite kontakt med familien hjemme i Norge, men budskap om at hun holdt på å miste noen hun var glad i uten å ha mulighet til noen gang å se dem igjen, såret henne dypt. Men hva kunne hun gjøre, når hun nå var på andre siden av kloden?

(...) Min Broder beretter i et Brev om flere Dódsfald, men jeg tror ikke du kjender stórre til dem. Min Broder tenker at komme hid til Amerika til neste vaar der som han lever, og han hilser. Jeg har talt med en mengde Gutter fra Numedal som ere reiste hid for lengere tid siden, men dine Bródre har jeg aldrig set eller hórt noget fra. Hvem af dem er Dód? Fortel mig det naar du skriver, -ja, skriv til mig snart nu.

Broren hennes, Ole, reise til Amerika slik det sto skrevet i brevet, men det var først 19 år senere. Året 1901, ble første gang Anne fikk se igjen én fra familien sin. Men gleden av å være sammen med broren sin igjen, skulle ikke vare lenge. Ole hadde bare reist med tanke på et midlertidig opphold for å tjene penger, for å passe på sine gamle foreldre hjemme i Norge. Han, slik som ca. en fjerdedel av immigrantene, vendte hjem igjen etter noen år.

Jeg har kun en eneste gang denne lange Sommer faaet Brev fra dig, og det syntes mig mangen Gang være umuligt at du tenker det minste paa mig. Og Rygtet har bragt mig det for Øre at du er forlaavet med en rig Pige der i Nebraska. Der som det er sant, som jeg dog har tungt for at tro, saa skriv sanheden til mig. Selv den bitreste Skuffelse, er jeg, det haaber jeg, ved Guds Hjelp i stand til at bære, thi Smertens stunder ile intet evige er her i denne Verden, skjónt det vil blive mig en efteretning som vil ódelegge alle mine Fremtids Haab. Men dog vil jeg heller hóre Sanheden enn plages med denne Uvished. Vær sikker paa at jeg er dig tro. Mit Hjerte kan jeg ikke dele og give det til to, og til dig har jeg givet det for over 5 aar siden, og vil aldrig tage det tilbage. Men hvis du er forelsket i en anden Pige, saa hverken kan eller vil jeg, om jeg kunne, skille to elskede Hjerter fra hinanden, selv om det ville bringe mig i Graven at miste dig. Her med faar jeg slutte, haabende at faa hóre fra dig med deg fórste, og haabende at det Rygte er Løgn som forteller at du er forlaavet. Lev vel, vær kjærlig hilset fra mig, din til Dóden tro hengivende Veninde . . . Anne J. Solberg.

HOMESTEADING

Homestead Acts of 1862, var den første loven som ga enhver amerikansk borger eller en som hadde søkt om borgerrett, rett til å få gratis jord av Unionen. Jordarealet skulle være på 160 acres (647 dekar), og ble kalt en Homestead. Denne loven var blitt til for å friste mennesker til å komme og bosette seg i Amerika, slik at landet kunne få flere innbyggere. Den skulle også gi selvstendige bønder i nord mulighet til å eie og drive sine egne gårder, uten bruk av slaver, slik som de gjorde i sør, til egen økonomisk fordel. Homestead – lovgivningen varierte fra stat til stat, men gikk i hovedsak ut på at et jordområde på en viss størrelse og med en viss verdi, skulle gis til en nybygger som var over 21 år. Hvis nybyggeren klarte å sette opp og drive en gård i 5 år, og fikk bevist at gårdsdriften hadde utviklet seg, fikk han full eiendomsrett over jordområdet. Dette gjorde også Knudt Pederson. I 1879 sendte han inn en søknad om å få tildelt et stykke gratis jord i Madison county, Nebraska. Det fikk han, og selv så fattig som han var, klarte Knudt å komme igang med å drive jorden. Han bodde sparsomt i en dugout, (et utgravd hull i åssiden) og fant en deltidsjobb i nærheten, samt en jobb i Wisner, Nebraska. Tiden var vanskelig, og Knudt måtte arbeide hardt for å nå målet sitt. Og i 1884, fem år senere, hadde han greid det, og Knudt dro for å søke om eierskap over landområdet.

En del immigranter kom dessverre akkurat for sent til å få et eget jordstykke. Alt hadde allerede blitt utdelt, og de hadde ikke noe annet valg enn å prøve å finne seg jobb i byene. Flere greide seg godt, men for andre gikk det dårlig, og noen dro tilbake til hjemlandet sitt igjen. En av de som kom for sent, var en mann som nesten ødela alt for Knudt. Mannens navn er ukjent, men han var av stor betydning. Han hevdet at Knudt, som hadde strevd i 5 år, ikke hadde innfridd kravene for å få eie jordstykket. Knudt hadde ikke hatt utstyret for å drive gården skikkelig og derfor heller ikke fått utviklet gårdsdriften tilstrekkelig, mente mannen. Han mente også at han selv kunne gjøre det mye bedre, dersom han fikk overta jordstykket til Knudt. Mannen gikk til rettssak på grunn av dette, og Knudt som verken hadde penger igjen eller forsto så mye, reiste til en mann ved navn Gunder Hamre for råd og hjelp. Mr. Hamre var mer enn villig til å hjelpe Knudt, og ble hans advokat i denne saken. Sammen klarte de å overbevise dommerne om at Knudt hadde innfridd kravene, og de vant rettssaken. Dette var viktig for Knudt, for om han hadde mistet jordstykket sitt ved Shell Creek, hadde det ikke vært noe jord igjen for han heller.

I september 1883 ankom Anne Solberg i Wisner, Nebraska, etter å flyttet fra onkelen sin. På den tiden arbeidet også Knudt i Wisner, og de unge møttes igjen for første gang siden oppholdet hos middelklassen i Norge. Knudt, som aldri hadde vært forlovet, viste seg å være stormforelsket i Anne, og tok henne med overalt for å møte vennene hans. Og 11 oktober 1883, bare i underkant av tre uker senere, giftet de seg i South Branch Lutheran church, utenfor det lille tettstedet Newman Grove. Deretter flyttet de inn i en sod house (jordhytte), en forbedring fra det gamle hullet i åsen. I sju år bodde de i denne jordhytten, før de endelig fikk bygget seg et hus av planker. Og i mellomtiden ble ni barn født, alle døpt og konfirmert i den samme kirken de hadde giftet seg i. Barna hadde i tillegg musikalske talenter, og bidro ofte med å synge og spille i sosiale sammenkomster.

CLARA HANSONS MINNER

I 2007 møtte mine foreldre, ved en tilfeldighet, Anne Pedersons barnebarn, Clara Hanson. Sammentreffet skjedde på et gamlehjem i Newman Grove, Nebraska, stedet der Anne flyttet til noen år før hun gikk bort. Clara var 95 år, og døde bare fire måneder etter møtet med dem.

Som eldste barnebarn av Anne, husket Clara sin bestemor veldig godt. Clara husker spesielt en episode i livet sitt der Anne fortalte henne historien om The Great Blizzard of 1888, også kalt Schoolhouse Blizzard. Det var en snøstorm som inntraff veldig plutselig, 12 januar 1888. Dette skjedde en helt vanlig dag hvor folk var ute i solen og nøt varmen, barna var på skolen og menn og kvinner ute å gjorde pliktene sine på gården. Og som et resultat av det plutselige uværet som dukket opp, ble folk (flest skolebarn på veg hjem) fanget av vind og kulde som kunne krype ned til -40ºC. 235 personer mistet livet de neste timene. Clara nevnte også det redde uttrykket i bestemorens øyne da hun fortalte henne om denne dagen. Anne og barna hadde vært hjemme i trygghet, mens Knudt og en kamerat hadde tatt turen ut for å hente et høylass, da snøstormen plutselig overrumplet dem. Selv om mannen hennes var nær ved å omkomme, greide Anne å holde seg rolig og behersket. Clara fortalte at bestemoren hadde en unaturlig psykisk styrke, og la fra seg alle sine sorger i bønn til Gud. Selv med de mange tragediene hun opplevde, klarte alltid Anne å leve videre. Det viste seg nemlig at hestene til Knudt, med sin naturlige retningssans, ledet mannen hennes trygt hjem igjen fra stormen.

Clara husket også bestemoren sin som en veldig gavmild og omsorgsfull kvinne. Huset var alltid fullt av mennesker, også mange Clara ofte ikke kjente, da hun og søsknene kom på besøk. Anne pleide ofte å ta inn og stelle for mennesker som trengte tak over hodet. Unge gravide kvinner som var blitt kastet ut at hjemmene sine, var det flere av. Det ble trange forhold i det lille huset til Anne og Knudt, men så lenge de hjalp noen med å starte et nytt og godt liv, var det verdt det! Hun fortalte også at bestemoren var veldig flink til å jobbe. Clara hadde regnet ut at Anne, i tillegg til husarbeidet, hadde brukt 55 år av sitt liv på å sørge for den store familien sin, og oppimot 250 000 timer på familiens gårdsdrift og samfunnets velferd. Det vil si at hvis man hadde arbeidet 40 timer i uken, hadde det tatt 130 år å gjøre like mye arbeid som Anne! Bestemoren til Clara meldte seg også frivillig til å hjelpe familier rammet av tyfoidfeber og difteri, to vanlige sykdommer blant de første nybyggerne. Anne hadde også mye sykdom i sitt eget hjem, og mistet selv to av sine sønner i løpet av et halvt års tid, i 1895. Men med sin psykiske styrke klarte hun å komme gjennom det og arbeide videre, og være til stor hjelp for menneskene rundt seg. Slik fortsatte det fram til 1946, da Anne døde, 85 år gammel, lykkelig og mett av dager.

VURDERING AV KILDENE

Marianne og Michiel Popkema (mine foreldre) er primære kilder. De har begge hørt og gjenfortalt det Clara Hanson fortalte til dem da de ble kjent med henne i 2007. Foreldrene mine er også øyenvitner og talende kilder. Men møtet med Anne Solbergs barnebarn skjedde for nesten sju år siden, og det kan godt hende de ikke husker alt hun sa helt korrekt. Derfor har jeg sammenlignet mammas historie nøye med pappas, og sett at de stemte godt overens med hverandre. I tillegg viste Clara Hanson dem bilder og brev som bekreftet historien.

Brevet Anne Solberg skrev i 1883 er en primær, skriftlig kilde. For sikkerhets skyld har jeg sammenlignet underskriften hennes der med den i riksarkivet, og jeg synes de ligner svært mye. Jeg anser dette brevet som en troverdig kilde, også fordi opplysningene i brevet om hvor hun befant seg, stemmer overens med de sekundære kildene.

I denne oppgaven har jeg tatt med en del bilder som jeg synes passer godt til og utfyller teksten. Noen av bildene er gamle fotografier av Anne og familien Pederson. Disse fotografiene er til dels slitte og uten farge (svart/hvitt). Av den grunn antar jeg at disse bildene er originale, og derfor også primære kilder.

Clara Hanson (Anne Solbergs barnebarn) var vitne til mye av det som skjedde i Anne Solbergs liv, men hun gikk dessverre bort før jeg fikk snakket med henne. Jeg har derfor hørt om alle hennes minner gjennom mine foreldre, og av den grunn er hun en sekundærkilde. Men hun var svært gammel da hun snakket med mine foreldre, og kan derfor muligens huske noe feil. Derfor har jeg sjekket opplysningene om The Great Blizzard of 1888 / Schoolhouse Blizzard på Wikipeda, og jeg så at de stemte. Jeg fant ingen forfatter til det som stod på Wikipeda, og var derfor kritisk til denne kilden, men fant at fakta stemte med opplysningene i “Tri-County Pioneers” (Bygdebok for Madison, Platte og Boone County, Nebraska, USA).

The Obituary (Nekrologen) fra lokalavisen “Newman Grove Reporter” august 1946, så jeg på som en troverdig kilde, fordi det er lite sannsynlig at noen kommer med ukorrekte døds-opplysninger i avisen. I denne kilden stod det kort om Anne Solbergs liv, og flere av de samme hendelsene som var nevnt i bygdeboken for Madison. Disse to kildene anser jeg som de to hovedkildene mine.

REFLEKSJONER

Gjennom arbeidet med denne oppgaven har jeg lært hvordan man henter informasjon fra nettet og/eller bøker, og å stille meg kritisk til kildene. Jeg har fått en dypere forståelse av den store historiske hendelsen; utvandringen, så vel som viktig innsikt i min egen familielære. Jeg har også fått innblikk i forskjellig sider ved utvandringen.

Jeg har lært å se alvoret i avgjørelsen om å reise til Amerika. Det var ikke bare å reise bort en sommer og komme hjem senere, slik vi nå for tiden er vant til. Mange vendte aldri hjem igjen til hjemlandet. Valget kom til å forandre livene deres for alltid, så vel som kreve en god del styrke og mot. Det var usikkert hvilken fremtid som ventet dem, og jeg beundrer nå de mange tusen som hadde motet til å reise i uvisshet om hvordan livene deres kom til å bli. Det var flere forskjellige grunner til hvorfor mange dro. Jeg tror de mange ryktene om en bedre fremtid i Amerika, med for eksempel gratis jord, hjalp mange til å ta den endelige beslutingen. Kontakten med folk hjemme i Norge skjedde per brev, men det kunne ofte gå flere måneder før de hørte fra hverandre. Jeg tror derfor at folk på 1800-tallet lærte seg mye tålmodighet, mens vi nå for tiden nesten ikke klarer å vente på pizzaen.

Siden Anne Solberg (Pederson) gikk bort i 1946 kan jeg aldri helt vite hvordan hun tenkte og følte, men etter nøye undersøkelser og sammenligninger av de forskjellige kildene, har jeg lært en god del mer om min tipp-oldefars søsters liv. Barndommen hennes var hard og krevende, og det var vanskelig å være jente på andre halvdel av 1800-tallet. Likevel greide hun seg forholdsvis godt. Jeg oppdaget også den fantastiske kjærlighetshistorien mellom henne og Knudt. Dette tror jeg er hovedgrunnen til hvorfor hun valgte å utvandre til Amerika. Den dype kjærligheten hennes til Knudt blir bekreftet i et brev hun skrev i 1883. Jeg har også dratt den konklusjon at siden de giftet seg i underkant av tre uker etter første møte i Amerika, måtte de allerede ha vært svært glade i hverandre. Konsekvensene av det valget hun tok førte derfor til et bedre liv for Anne. Men hverdagene i Amerika var også harde og strevsomme, og hun opplevde mange vanskeligheter, sorg og dødsfall. Likevel, ut i fra det jeg har lest meg frem til, antar jeg at hun var lykkelig i Amerika. Praktisk var nok livet hennes i Amerika ikke så annerledes fra det hun hadde i Norge, men det at hun i Amerika hadde sin elskede Knudt ved sin side, utgjorde hele forskjellen.

KILDELISTE

Primærkilder

Marianne og Michiel Popkema (mine foreldre)

Anne Solbergs brev (sannsynligvis skrevet 1883)

http://www.arkivverket.no/ En rekke kirkebøker for Rollag og Flesberg kommune for hele perioden 1800-1900. (Dato: 11.02.14)

Sekundærkilder:

Clara Hanson, Newman Grove, Nebraska, USA (f.1912 – d.2007)

Obituaries (Nekrologer) fra lokalavisen “Newman Grove Reporter” august 1946/september 1939

“Tri-County Pioneers” (Bygdebok for Madison, Platte og Boone County, Nebraska, USA.)

Fenner, A. & Pedersen, G. (2008) Searching. 1. utg. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag AS.

https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Husmann (Dato: 12.02.14)

http://nn.wikipedia.org/wiki/Norsk_utvandring_til_Amerika (Dato: 12.02.14)

http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_emigrasjon_til_USA (Dato: 12.02.14)

http://no.wikipedia.org/wiki/Ellis_Island (Dato: 12.02.14)

http://no.wikipedia.org/wiki/Den_amerikanske_borgerkrigen (Dato: 20.02.14)

http://www.archives.gov/education/lessons/homestead-act/ (Dato: 20.02.14)

http://snl.no/homestead (Dato: 20.02.14)

http://en.wikipedia.org/wiki/Schoolhouse_Blizzard (Dato: 04.03.14)

http://www.kvinnerifagbevegelsen.no/temasider/lonnsarbeid/norge_1800.html

 

Sluttnoter

i) På 1850-tallet var den sosiale lagdelingen delt inn i tre hovedgrupper, der embetsmenn og storkjøpmenn utgjorde overklassen. Middelklassen besto for det meste av bønder, håndverkere, offentlige tjenestemenn og mindre kjøpmenn, mens allmuen besto av husmenn, tjenestefolk og løsarbeidere.

(ii) Ettersom han hadde reist til Amerika med hele sin familie, mente de på Ellis Island at det ble for mange med etternavnet Haave. Hans navn ble da endret til Pederson, etter hans far Peder.

 
Kunsten å balansere på en tynn line. En historie om overlevelse
Vivel Cortez Fredriksen
Prisvinner 2014 - Min familie og arven etter 1814, videregående skole
Fortellingen følger en familie med mor, far og fire barn i Valparaiso i Chile. Allende-regimet er knust og militærdiktaturet styrer. Vi får et innblikk i dagliglivet i diktaturet med familiefaren, Juan, fortellerens farfar, i sentrum. Juan er sjømann og fagforeningsmann og driver også et lite transportfirma på si. Da diktaturet delvis tillot fagforeningsarbeid fra 1979, kom Juan i klemma. Han måtte godta en rekke betingelser som militærjuntaen satte samtidig som han forsøkte å arbeide for sjøfolkenes interesser.

Familiehistorien blir flettet sammen med en oversikt over innføringen av diktaturet og de store samfunnsendringene som skjedde i perioden. Fortellerens egne refleksjoner og nye spørsmål driver historien framover. Teksten bygger på et ganske omfattende kildemateriale. Den har fine litterære kvaliteter og fint blikk for detaljer.

Hver dag går min farfar opp bakken til huset sitt i pendressen, slik han har gjort i alle år og vil gjøre til den dagen han slutter å eksistere. Utsikten over kystbyen Viña del mar med høye blokker og lang strandlinje er det som møter han når han når toppen av bakken. Han kan og skimte havnebyen Valparaiso i det fjerne, en by han vokste opp i og etter hvert forlot. Solstrålene treffer hans 83 år gamle hud og de mange rynkene han fikk i Valparaiso. Hva han tenker når han står der skulle jeg likt å vite. Når jeg tenker over det så har jeg aldri egentlig kjent han godt. Vi har aldri hatt noen dype samtaler, og alle samtalene vi har hatt kan jeg nok telle på en hand. Historiene om Juan og tiden under Pinochets styre i Chile har jeg hørt om flere ganger av min far. Det er merkelig å tenke på at min far er oppvokst i et diktatur, i en hverdag så langt fra min egen. I Chile er diktaturet noe man ikke snakker om, med mindre man er uti en fest og klokken tikker midnatt. Det virker som om det er noe sårt i den chilenske sjela, alle er på en eller annen måte merket av diktaturet. Jeg kjenner jeg vil vite mer. Hva hendte med min familie under diktaturet? Hvordan påvirket denne situasjonen dem? Hvordan taklet min bestemor å være hjemme alene med fire barn i en slik tid? Jeg har så mange spørsmål jeg vil stille og har nå tatt motet til meg for å finne ut om hvordan diktaturet etter kuppet 1973 i Chile preget min familie og spesielt min farfar Juan.

1970- Tiden før diktaturet

Året var 1970, Vietnam krigen herjet og Thor Heyerdahl hadde krysset Atlanterhavet med sivbåten RA II. Året før hadde mennesket tatt sine første steg på månen, Olof Palme hadde blitt svensk statsminister og i havnebyen Valparaiso i et nyoppusset blått hus hadde min far blitt født. (1) Våren i Chile 1970 hadde presidentkandidaten Salvador Allende  fra  sosialistpartiet Unidad Popular stilt til valg for fjerde gang. (2) Dette var året før John Lennon skulle synge ”[…]imagine all the people living life in peace”.  Allende fikk 36,6 prosent av stemmene og fikk da flere prosent stemmer enn den konservative kandidaten Jorge Allesandri Rodríguez og den kristeligdemokraten Radomiro Tomic. Siden ingen av dem hadde halvparten av stemmene ble det ifølge grunnloven fra 1925 avgjort av nasjonalkongressen. Dermed ble Allende valgt til president til tross for klager fra de konservative i Nasjonalkongressen. Han ble innsatt som president en vårdag i november. (3) I Chile er det nemlig slik at strendene er fulle i desember for da tar chilenerne sommerferie, dette er samtidig som vi i Norge vandrer rundt i store boblejakker. I de vårdager valset bestemoren min Raquel rundt i det nyoppussede huset i en prikkete 70-tallskjole, imens deres fire barn lekte ute i hagen. Det blå huset hadde tre små soverom, et kjøkken, et bad, en stue på fremsiden og en hage med ulike frukttrær. I tillegg til å ta vare på fire barn og en ikke så søt sjeferhund, så passet Raquel innimellom Juan sin aldrende overtroiske mor som jevnlig prøvde å forhekse Raquel, noe som fikk min bestemor til å himle med øynene.

Nabolaget var fullt av familier som tilhørte shippingindustrien, dette inkluderte Juan som jobbet på en oljetanker i selskapet Naviera Interoceangas S.A også kalt NISA, som fraktet olje rundt om i verden. Juan hadde tatt sin utdannelse i marinen, men sluttet til fordel for jobben på oljetanker noe som viste seg senere å være lurt. Juan tilbrakte på denne tiden mesteparten av sin tid ute til sjøs, imens Raquel ledet husstanden med syjobb på siden. Da hjalp det at den eldste datteren Soledad som var 17 år, hjalp til med å passe de yngre søsknene Kelly på syv, Johnny på fire og Alex på ett år.

Dette året da Salvador Allende kom til makten gjennom frie valg, utrykte USA stor bekymring for valget av en marxistisk president. USA sitt anstrengte forhold til Sovjetunionen, Fidel Castro og kommunismen, førte til frykt for at Chile skulle bli en kommunistisk stat. (4) Allendes regjering nasjonaliserte industrien i landet, dette gjaldt først og fremst kobbergruver som var dominert av amerikanske selskaper og private banker som gikk over til å bli eid av staten. Allende var opptatt av å omfordele rikdommen, og i tillegg til å nasjonalisere industrien ble det også inndratt store eiendommer, gods og jordområder, noe som ble delt ut til de fattige jordløse bøndene. (5/6) Allendes reformprogram inkluderte også helsehjelp til alle og utvikling av skolesystemet. Disse reformene brakte den kommunistiske diktatoren av Cuba Fidel Castro nærmere Allende, og han dro til og med på besøk til Chile i tre uker. Dette ble ikke tatt godt i mot i USA som hele tiden fryktet for at Chile skulle bli et nytt Cuba. For å unngå dette hadde Richard Nixon en hemmelig plan om å fremkalle et statskupp, slik som USA hadde gjort i Guatemala. Det hadde de tenkt til å gjøre ved å skape kaos i Chiles økonomi og dermed stille Allende i et dårlig lys. (7)

USA saboterte Allendes reformprogram ved å innføre teknologisk boikott, de nektet nye kreditter og all handelsforbindelse ble brutt, unntaket var militær bistand til opposisjonen. USA fikk det som de ville, for de store økonomiske problemene i Chile førte til matkøer, streiker og opptøyer. Inflasjonen var høy, og kvinner gikk mars pågrunn av mangelen på matvarer. I tillegg ble Allende motarbeidet av opposisjonen i nasjonalforsamlingen noe som hindret han i å gjennomføre reformene sine. Generalen Carlos Prats holdt militæret stabilt i denne perioden, men ble etterfulgt av generalen Augusto Pinochet i juni 1973. (8)

Da de økonomiske problemene rammet Valparaiso, og folk måtte klare seg med mindre, nøt familien min godt av at Juan jobbet ute på oljetanker. En industri som ikke ble altfor påvirket av det som skjedde ellers i landet, og som fremdeles var privateid. De hadde alt det de trengte, og hadde i tillegg en hushjelp og ved større anledninger en kokk. Juan var flink til å ta vare på pengene, og han var stadig vekk ute på handleturer til familien da han reiste. Han pleide alltid å kjøpe gaver til barna sine og til flere av nabobarna i gaten. Alle i familien fikk gaver da han kom hjem og det var alltid stor fest ved hans hjemkomst.

Soledad var på denne tiden elev på en videregående pikeskole, og var store deler av dagen kledd i en mørkeblå uniform. Soledad var som mange andre jenter flink på skolen, men hun likte og å være med venninnene sine og ha det gøy. Når jeg ser på bildene av min tante og hennes venninner som har kledd seg ut og tar tullebilder, treffer det meg at disse jentene kunne vært hvilken som helst venninnegjeng i dag. Ungdommer er ungdommer uansett hvilket land eller tid du er født i tenker jeg. Det får meg til undre over deres fremtidsdrømmer, de som egentlig aldri ble noe av. De ser veldig lykkelig ut på bildene, som om de ikke hadde en bekymring i verden. Fremtiden så lys ut, men sakte men sikkert flokket det seg store skyer over fremtiden. Situasjonen i landet tilspisset seg og 11.september i 1973 stormet general Pinochet og militæret Presidentpalasset La Moneda. (9)

 

Kuppet 1973

11. september i 1973 er datoen da militæret ført av generalen Augusto Pinochet angriper landets presidentpalass.(10) Bombene hagler ned og vinduene knuses, hele området er et eneste stort kaos. Bakken er full av bygningsrester og luften er full av støv og røyk. Kuppmakerne bomber denne dagen ikke bare sitt presidentpalass men også sitt demokrati og det faller i samme tempo som bygningsmaterialet raser fra veggene.

Hjemme i Valparaíso satt Raquel, de to sønnene på 4 og 7 år, og den ene datteren på 10 år limt til radioen.

”[…] Arbeidere av mitt fedreland! Jeg har tro på Chile og dets skjebne. Andre menn vil overkomme dette grå og bitre øyeblikket hvor forræderiet ønsker å påtvinge seg. Fortsett dere, vel vitende om at før heller enn siden vil de store avenyer på ny åpne seg hvor den frie mann vil gå for å skape et bedre samfunn[…]” (11)

Allendes siste tale fylte rommet, og Raquel og Kelly undret seg over hva som var i ferd med å skje. Plutselig ble det stille i radioen, og Allende hadde da sagt sitt siste ord.  Presidenten Salvador Allendes død var starten på et 16 år langt diktatur, noe de fire ikke visste enda.

Jeg spør min far om hva han husker fra denne dagen, jeg er ikke forventningsfull for jeg vet at han bare fire år den gangen og fikk sikkert ikke med seg så mye.

” Jeg husker ikke så mye, men det jeg selv husker er at det var veldig stille og moren min var veldig bekymret. Vi drev og ventet på Solli (kallenavn for Soledad). Du vet, stuen hadde to store vinduer og jeg husker vi satt foran dem og så etter henne. Jeg husker det var veldig stille den dagen. Vi har jo senere snakket mye om denne perioden rundt middagsbordet, mine foreldre og eldre søsken har fortalt meg om disse dagene og hva som skjedde. Det skjedde egentlig ikke så mye den første dagen, det var ikke noe militære i gatene og det kunne ha vært hvilken som helst dag”.

Juan var på jobb på oljetankeren men fikk igjennom radio vite hva som hadde skjedd. Han ringte så til en bekjent og ba han om å sjekke om familien hans hadde det bra. Den tredje kvelden kom en hvit jeep utenfor det blå huset. Ut av bilen kom Juans bekjent med et gevær som beskyttelse, og spurte Raquel om de var i orden. Raquel fortalte dem at alt var bra med dem, men at de ventet på Soledad som ikke var kommet hjem ennå.

Soledad studerte sør i Chile i byen Concepcíon, på et av Chiles mest prestisjefylte universitet en utdannelse som var betalt av Juan sine sparepenger. (12) Min mor forteller meg at Solli elsket å studere, og fikk år etter år diplom for å være best i klassen. I dag kunne Solli hatt en god utdannelse fra universitetet av Concepcíon, men 11.september ble hennes drømmer knust og hele hennes ungdom ble preget av en svært vanskelig tid.

Rett før kuppet hadde det blitt sendt ut lister til de militære kommandoene rundt om i landet, der det sto nevnt tre tusen med viktige eller synlig posisjoner, altså kjente personer. I tillegg var det nevnt tjue tusen personer som jobbet i fagforeninger, studentforeninger, lokallag media, og i akademia. De var ifølge Pinochet og hans medsammensvorne kommunistisk organisert og man skulle dermed bli kvitt disse ved å drepe dem. Denne operasjonen ble kalt operasjon Pincer og pågikk for fulgt dagene etter kuppet. Universitetet i Concepcíon ble dermed stengt, på grunn av fare for elever og lærere. Alle elever ble sendt hjem og 13. september to dager etter kuppet satt Soledad på toget på vei hjem til Santiago sammen med andre studenter og lærere. I likhet med familien min i Valparaíso hadde ikke Solli lagt merke til noe uvanlig, situasjonen hadde ikke sunket helt inn.

Togturen hadde Soledad tatt mange ganger, men da var det på vei hjem i ferier og høytider. Denne gangen skulle hun hjem for godt. Togturen fra Concepcíon til Santiago tar omtrent åtte timer, men denne skulle vise seg bli lengre og angstfylt. Soledad sitter med venninnene sine fra universitetet og skravler som vanlig. Plutselig stanser toget. Dørene åpnes og noen stiger på. Inn midtgangen kommer det soldater væpnet til tennene, de roper og begynner å dra ut studenter og lærere. Vognen fylles av redsel og forvirring. Så kommer en soldat bort til Solli og tar tak i armen hennes.

”Jeg ble livredd, jeg hadde ikke sett på situasjonen som farlig før jeg satt på toget, men da soldaten tok meg i armen skjønte jeg plutselig alvoret” forteller tante Solli til meg. (13) Han holder armen hennes hardt, men så sier venninnen hennes noe til soldaten som sjokkerer Soledad. ”Hun er grei”, er ordene som redder Soledad fra døden. (14) Soldaten nikker og går videre. Det går opp for Soledad at venninnen hennes holder med opposisjonen, kuppmakerne.

Samtidig som dette skjedde satt Raquel og barna utålmodig og ventet i hjemme i Valparaiso på at Solli skulle komme hjem. De var veldig bekymret for henne, for de hadde ikke hørt fra henne på flere dager, dette var på en tid mobiltelefonen ikke var allemannseie. Hun kom omsider trygt hjem klokken fem om ettermiddagen samme dag. Det var mange som ikke kom hjem den dagen, blant annet studenter og lærere fra universitetet i Concepcíon. Diktaturet tok omtrent 3000 menneskeliv de første årene og flere ”forsvant” sporløst. (15)

Soledad hadde ikke gitt opp håpet på en universitets utdannelse og prøvde derfor å komme seg inn på Universitetet i Valparaíso samme år. Soledad som hadde fått diplom for å vært best i klassen i Concepcíon fikk direkte avslag og begrunnelsen var at hun hadde gått på et universitet som de mente var kommunistisk organisert, siden de blant annet hadde hatt studentforeninger.

Samme dag som Soledad passerte dørstokken, forsvant folk fra hjemmene sine i gaten ved siden av. Faren min sitter foroverlent med armene på spisebordet, og prater rolig og avslappet om nabogata. Jeg sitter urolig og vipper på stolen, og stanser ham for nesten hver setning. Jeg klarer ikke å la være og stiller nye spørsmål hele tiden. Jeg noterer for harde livet, og undrer over hvorfor jeg ikke har hørt i historien før.

 ”To dager etter kuppet kom militæret forbi vår gate, de marsjerte opp til gaten ved siden av. I vår gate bodde shipping-familiene og i gaten ved siden av bodde familiene til de som arbeidet i togindustrien. Den chilenske statsbanen var statseid, og de hadde derfor en fagforening. Arbeiderne sto samlet og var opptatt av politikk. I nabolaget hadde de et lokalhus, der arbeiderne samlet seg for å snakke om politikk og forbedringer i nabolaget. De hadde ulike ansvarsoppgaver som for eksempel en var økonomiansvarlig og en annen sekretær. De drev alltid protesterte for ulike ting, som å få fikset veien. Arbeiderne hadde et venstreorientert syn på ting og krevde alltid fra staten. Det var ikke bare i denne gaten de hadde lokalhus, de var spredt rundt i diverse nabolag. I deres fagforeninger og lokalhus var det lister over medlemmer. Disse var Pinochet og militæret ute etter. Da de fikk tak i noen lister, gikk de fra dør til dør og arresterte alle på sto på listene. Rykter om dette spredte seg raskt blant lokalhusene og fagforeningene, og de begynte dermed å brenne listene over medlemmene. Militæret svarte med å torturere folk som hadde kvittet seg med listene for å få vite hvem som sto på dem. I gaten ved siden av vår der arbeiderne bodde, skjedde akkurat dette, mange ble arrestert, noen ”forsvant” imens andre ble drept.” (16)

På grunn av dette var soldatene ofte i området. Da soldatene kom gikk familien min inn i det innerste rommet i det blå huset og gardinene ble trukket til. Barna fikk ikke lov til å gå i vinduene å se for da kunne de bli skutt. I rommet var to senger, en bokhylle med geografibøker og en tv. Barna satt å så på tv der favoritt programmene var tegneseriene ”la pequeña Lulu” og ”The Jackson five”. Samtidig som soldatene marsjerte og kjørte rundt i gatene, prøvde lille Alex å holde stemningen på topp med å karikere Michael Jackson imens han mimet til sangen ”I want you back”.  ” Oh baby, give me one more chance, won't you please let me, back in your heart(17) gikk på rundgang, og da familien begynte å bli lei, gikk han over til å karikere Pinochet og hans taler. Det er det som kan skje når det bare er propaganda på tv.

”Hvordan var det å vokse i et område der folk forsvant og ble drept? Hvordan påvirket dette deg?” spør jeg faren min, nysgjerrig som bare det. ” Jeg vokste opp i dette, for meg var det normalt, jeg visste jo ikke om noe bedre. På tv var det jo bare propaganda, der Pinochet sa at kommunistene var terrorister”. (18)

 Etter 1973

Tiden går og den ekstreme situasjonen normaliserer seg. Dagliglivet krever sitt inntog. Hverdagen fortsetter i samme tempo og man tilpasser seg det nye regimets regler. Portforbudet, som vanligvis skjedde hver dag klokken åtte måtte man venne seg til. Da jeg spurte min farmor Raquel hva hun synes var mest vanskelig med å være hjemme alene med barna svarte hun; ” Da barna var små måtte jeg gang på gang fortelle dem at de ikke kunne leke ute, fordi det var portforbud. De skjønte ikke dette, og ville hele tiden være ute. Det var det som var mest slitsomt med å ha små barn under en slik tid”.(19) Man måtte skynde seg hjem hver kveld for å rekke portforbudet, var du ute etter den tid kunne det ende deg dårlig.

 Juan kommer på land

Juan var i store perioder ute til sjøs, og tilbrakte mesteparten av tiden borte fra familien og diktaturet. På oljetankeren var han økonomiansvarlig og tillitsvalgt. I tillegg til dette hadde Juan en lastebil og en sjåfør som kjørte mat til forskjellige skipene i kompaniet Naviera Interocean gas S.A. Så man kan si at han drev med logistikk på siden. Jobben som tillitsvalgt gikk ut på å representere sjømennene på oljetankeren, og megle mellom de ansatte på båten og kompaniet. Juan var flink i jobben som tillitsvalgt, og ble dermed forfremmet i 1979 til tillitsvalgt for alle sjømennene i kompaniet. 

 I 1979 planla Pinochet å lage en ny grunnlov, og denne grunnloven skulle åpne for at fagforeninger igjen kunne organisere seg. Dessuten ble det laget en ny plan for arbeiderne i alle seksjoner. Dette var en strengere plan enn den forrige, og gikk blant annet ut på å gi arbeiderne mindre lønn, og færre fordeler. På grunn av denne planen ble alle tillitsvalgte fra de ulike kompaniene invitert til møte hos Pinochet den første mai som er arbeidernes dag. (se vedlegg 1) De fleste dro ikke, som en demonstrasjon mot den nye arbeiderplanen. De valgte heller å gå i en demonstrasjon i Santiago. Juan møtte ikke opp på møtet eller demonstrasjonen. Dette viste seg å være lurt, for under demonstrasjonen ble det arrestert 360 personer. I 1980 stilte Pinochet til ”valg” og han ”vant” med 67% av stemmene. Med sin nye grunnlov kunne han til og med sitte helt til 1997. (20) Det positive med den nye grunnloven var at det igjen var greit med fagforeninger og man kunne organisere seg. Dette utnyttet Juan til det fulle og dannet en fagforening for arbeiderne i kompaniet. Fetrish er fagforeningen for alle sjømenn i Chile. (21)

Fra kuppet til 1980 hadde det vært stengt, men da den nye grunnloven kom ble den åpnet igjen. Her fikk Juan et kontor, som alle de andre fagforeningslederne til de ulike shippingkompaniene. Så Fetrish bestod altså av fagforeningene til alle shippingkompaniene.

I 1981 var det mange land som flagget ut, det vil si at de byttet ut landets sjømenn med billigere arbeidskraft. Denne tanken likte Pinochet, ikke rart for landet var rammet av gjeldskrise. (22) I forbindelse med dette ble Juan innkalt til flere møter hos Pinochet angående forhandlinger(se vedlegg 2). Han dro på flere møter men skjønte raskt at Pinochet ikke var ute etter dialog. Juan sluttet derfor å dra på møtene. I 1982 begynte fagforeningene å demonstrere mot denne løsningen, inkludert Juan. For å gjenvinne kontrollen over fagforeningene svarte regimet med å sende fagforeningsledere i eksil. Denne operasjonen ble kalt operacion Limpieza som betyr operasjon rensing. I tillegg til dette drev de razzia av fagforeningenes kontorer. Dette året ble også fagforeningslederen Tucapel Jimenez drept, noe som gjorde at fagforeningslederne følte seg betrakteligere truet. (23)

 En morgen da Juan kom på jobb lå det papirer over alt, skuffer lå på gulvet og møblene var veltet. Juan hadde blitt utsatt for en razzia. På kontoret sto det noen menn fra CNI Chiles etterretningstjeneste og ventet på Juan. Han ble arrestert på flekken og avhørt. Han ble løslatt samme dag, men nå var det tydelig at Juan balanserte på tynn line og var i ferd med å falle. På denne tiden fikk han i gjennom kontakter tilbud om eksil i USA, noe han valgte å takke ja til. Dermed satte Raquel, Juan og barna i gang og solgte alt de eide, inkludert tinnsoldatene til faren min. Livet til Juan sto i fare, problemet var bare at Juan klarte ikke å forlate hjemlandet sitt og ombestemte seg. De flyttet dermed lenger ned i Valparaiso i Carampange, og Juan fortsatte å kjempe mot at Chile skulle flagge ut.

På bildet under fra 1983 prøver Juan å overtale en kommandør i marinen om å ikke flagge ut. Juan er mannen helt til venstre imens kommandøren er han ved siden av. Hvis du ser på ansiktsutrykket til kommandøren kan du tenke deg til hva slags svar Juan fikk. Juan prøvde til det siste, men rundt 1983-1984 flagget Chile ut, alle chilenske sjømenn ble erstattet av filippinske sjømenn. Da dette skjedde sto Juan frem i avisen og sa ”Det er en trist dag for Chile”. Min bestemor har beholdt avisutklippet i alle år, men nå har det visst forsvunnet. På avisutklippet er det et bilde av Juan som står ved havnen, med båtene som bakgrunn. Jeg lurer på hvor han fikk dette motet fra, å stå frem på den måten med bilde og navn. Hvorfor vil man gjøre opposisjon når man vet det ikke nytter? Han må ha vært svært modig og holdt hardt på håpet.

 I 1984 blir en prest ved navn André Jarlan drept. Kirken kjemper på denne tiden for menneskerettigheter, og er uenig med behandlingen av mennesker under regimet. Jarlan hjalp fattige og var opposisjonell mot regimet. Han var en betydelig figur, men blir ”uheldigvis” skutt i 4. september 1984 da det er opprør i nabolaget. (24). Pinochet svarer på kirkens opposisjon ved å sende prester i eksil og som Jarlan ble flere prester drept, så klart skjult for omverdenen. Da Jarlan ble drept sendte Juan et offisielt kondolansebrev til biskopen i hovedstaden Santiago som het Juan Francisco Fresno. I brevet skrev Juan ” beklager at André Jarlan ble drept”. Det at han skrev drept i brevet istedenfor at han døde gjorde livet vanskelig for Juan. Etter dette ble tilværelsen verre.

Familien mener at brevet ble lest på vei til Santiago, for ikke lenge etter begynte en mann i mørk dress å forfølge Juan overalt. Uansett hvor Juan var, så sto denne mannen i dress med en stresskoffert i nærheten av ham. En dag Juan var på kontoret sitt, kom mannen inn. Han var pent kledd, høy og hadde skjegg på haken. Juan begynte å prate med mannen og klarte med sin sosiale intelligens å bli venn med ham. Juan gjorde også det utradisjonelle og ba ham på middag. Agenten gjorde det uvanlige og takket ja. Juan har en helt spesiell evne til å kommunisere med mennesker, denne egenskapen har onkelen min Johnny arvet. For å si det sånn kan man spørre seg selv hvem Johnny ikke kjenner i Viña del Mar.

 Raquel laget middag og tok mannen i hånden og hilste ham velkommen. Da de spiste middag passet Raquel og Juan på at vinglasset hans var fullt til hver tid. Før barna gikk og la seg spurte den nest yngste av sønnene om hva han hadde i kofferten. Agenten svarte ” bare saker til skopussing”, så ler de voksne høyt. De vet nemlig at det befinner seg et maskingevær i stresskofferten. Senere på kvelden fant de ut at mannen var ansatt i etterretningstjenesten CNI som tidligere het DINA og sto bak mye av terroren under regimet. Agenten brøt så sammen og begynte å gråte. Han fortalte dem hvor ulykkelig han var. Han var så paranoid og redd at han sov med pistolen under hodeputa. Han var selv redd for å bli drept. Etter middagen så de ham ofte på handleturer der hele familien hilste på ham. Barna kjente ham igjen og hilste høflig på ham hver gang de så ham.

Da Juan trodde noen av problemene var ute av bildet, hopet det seg opp nye. Juan startet enda en dag med å rydde opp papirer, skuffer og kontor rekvisita fra gulvet. Dette var andre gang det hadde skjedd en razzia. Sekretæren til Juan pleide ofte å ringe hjem til Juan og Raquel for å fortelle om at kontoret til Juan hadde blitt besøkt av etterretningstjenesten. Gjennom denne oppgaven har jeg blant annet fått vite at Juan er en som ikke gir opp. For det er det han nemlig ikke gjør. Han fortsatte å arbeide hardt for å skaffe sjømennene arbeid, selv om det virket helt umulig. I mellomtiden gikk han rundt til alle kirkene i Valparaiso og spurte om de kunne støtte ham med hermetikk, mat, klær og andre nødvendigheter. Juan hadde fortsatt sin lastebil og fikk sjåføren sin til å kjøre rundt det han hadde fått av kirken til alle sjømannsfamiliene. Ikke lenge etter fikk Juan i gang samarbeid med utenlandske shippingkompanier, men på betingelsene at sjømennene fikk lavere lønn enn det de var vant med. Skipene kom ned til Valparaiso og de Chilenske sjømennene mønstret på. De første han klarte å skaffe jobb til var 14 stykker som mønstret på et skip fra Panama, dette ble det en stor sak ut av og Juan sto neste dag i avisen(se vedlegg). Omtrent en uke etter dette møtte Juan nok en gang et rotete kontor. Dokumentene lå over hele gulvet og det var så vidt Juan orket å rydde opp alt. Myndighetene så på ham nå som en trussel, Juan gikk nemlig myndighetene i mot ved å skaffe de arbeidsløse sjømennene arbeid.

En dag Raquel hadde laget middag oppdaget hun at Juan skulle vært hjemme for to timer siden. Juan kom ikke hjem den dagen. Dette gjorde Raquel urolig og bekymret. Det var noe som ikke stemte. Min mor forteller meg at Juan sa til henne at han selv var bevisst på at noe som dette kunne skje. Hun gikk fra politistasjon til politistasjon, men han var ikke der. Juan kom ikke hjem neste dag heller, Raquel visste ikke sine arme råd. Barna spurte etter faren sin, og Raquel fortalte dem sannheten. Så fikk hun høre av noen bekjente at hun kunne sjekke marinen. Så hun dro ned til marinebasen og spurte etter Juan. Svaret hun fikk var at Juan var der, men om hun vil ha ham tilbake måtte hun betale kausjon. Raquel dro hjem igjen og skrapte sammen sparepengene. Det viste seg at all sparingen til Juan var til nytte. Juan kom dermed hjem neste morgen i pendressen sin, den samme som han forsvant i. Marinen hadde avhørt ham, men hvordan vet bare ham selv. Juan er en mann som er flink til å snakke seg ut av ting så om han ble utsatt for tortur vet ingen, ikke selv hans barn. Det ble aldri snakket om og blir aldri nevnt. Han har ikke fortalt noen om det som skjedde, det blir hans hemmelighet han tar med i graven.

Dette var bare starten på et tre års mareritt, regimet hadde planer å ta knekken på ham som de hadde gjort med andre fagforeningsledere. Han ble beskyldt for å bryte reglene og fikk ikke lenger lov til å ha fagforeningen sin. Han stengte kontoret sitt med bøyd hode. Så begynte arbeiderne å gå mot ham fordi han ikke kunne hjelpe dem lenger. De gikk så langt at de anmeldte ham for dette. Myndighetene drev så klart og fyrte opp under dette. Rettssakene varte i tre år, og advokaten til Juan kjempet og kjempet. Det skulle vise seg at dette var lurt, for han ble tilslutt erklært uskyldig. Dagen etter sto dette i avisen, for Juan hadde nå blitt en betydelig figur i Valparaiso. Nå var Juan lei av alt, han ville bort fra Valparaiso. Han og familien flyttet dermed til Viña del mar oppe på en bakketopp, med utsikt over hele byen. Her fikk han sjømannspensjon og levde i tillegg av kjøp og salg. Den eneste motbakken Juan orker i dag er bakken opp til huset.

Avslutning

Denne historien viser at menneskets evne til å overleve er enorm. De ytre omstendighetene kan man ikke gjøre så mye med. Det min familie gjorde i likhet med mange andre var å tilpasse seg det nye regimet. Juan kjempet i tillegg for demokratiet og rettferdighet. Han var ikke den eneste som kjempet i mot myndighetene. Tusenvis døde for det de trodde på, og kjempet for. Han balanserte på en line og klarte mirakuløst å holde balansen. Hadde han blitt drept hadde situasjonen vært helt annerledes for familien min. Diktaturet gjorde mye urett og har latt såret ligge åpent. Det er et følsomt emne man ikke snakker så mye om, men jeg synes det derfor har vært viktig å si det usagte. Jeg tror at sinnet og bitterheten går i generasjoner, det er noe man arver. Jeg tenker på da jeg fikk vite at Juan hadde vært arrestert i marinen, et sted som er kjent for sine torturmetoder, dukket det opp et sinne i meg. Det må være det chilenerne føler. Jeg har hørt de fleste historiene før, men da jeg undersøkte fakta skjønte jeg plutselig hvorfor det skjedde. Jeg har fått satt deres liv i en større sammenheng. Ved å skrive denne historien om min familie har jeg blitt bedre kjent med meg selv. Jeg kjenner igjen sider i Juan og Raquel som for eksempel stahet, utholdenhet og det å aldri gi opp.

Soledad er fortsatt bitter over at hun ikke fikk noen universitetsutdannelse og at hele hennes ungdom forsvant under diktaturet. Hun var jo 34 år da det var over. Det jeg ser er at søskenflokken har ulikt inntrykk av diktaturet, min far som ble født ganske sent fikk en så å si normal oppvekst. Han mener selv at han har hatt en god oppvekst. Han hørte på samme musikk som min mor, og dro på konserter. Han var ung da diktaturet var over, og var ikke like affektert som sine eldre søsken.

Juan har vært bitter i ettertid og har hatt et ambivalent forhold til i Valparaiso siden. Jeg forstår ham godt, når han har jobbet og jobbet for sjømennene også snur de ryggen til deg og alt de etterlater deg er en stor regning på advokatutgifter. Jeg tror at alt kan helbredes og tilgis, men aldri glemmes. Det er viktig og ikke glemme. Dette har vært langt unna min hverdag i Norge, men samtidig har det vært veldig nært. Det at Soledad var på min alder i 1973 påvirket meg mer enn det jeg hadde trodd. For jeg skjønte at Soledad bare var en helt vanlig jente, som meg. Hun og venninnegjengen likte de samme tingene som meg og mine venninner. Det som overrasket meg mest var at familien min hadde mye bedre råd og levestandard enn det jeg trodde.

Pinochets diktatur stoppet utviklingen på mange felt i samfunnet, for eksempel forsvant middelklassen. Gapet mellom fattig og rik ble større. Dessuten brøt de ned fagforeningene, selv i dag står de veldig svakt. Diktaturet har preget min familie på mange felt, hverken Soledad eller Johnny fikk den universitetsutdannelsen de ønsket seg. Det har derimot alle deres barn fått, det har nok vært viktig for dem at deres barn skulle få den beste utdannelsen. Diktaturet har gjort familien min slitne av å kjempe så mye, nå vil de bare leve i demokratiet de har fått. Juan eide ikke et eneste våpen, ord, dialog og kommunikasjon var hans styrke. Det var ikke bare Juan som skjønte at ord kunne brukes i kamp mot urettferdigheten. Da militæret stormet huset til den kjente chilenske poeten Pablo Neruda og befalte ham om å gi fra seg våpnene, tok han opp pennen sin og sa: ”Dette er mitt våpen”.

 

Kilder:

Takk til:

Juan Cortez for at han hadde et spennende liv

Alex Cortez for informasjon, bilder og intervju

Soledad Cortez, for informasjon bilder og intervju

Raquel Cortez, for informasjon, bilder og intervju

Mariann Cortez Fredriksen for informasjon

 

Fotnoter:

1. ”1970” lest på wikipedia 04.03.14, http://no.wikipedia.org/wiki/1970

2. Buvollen, Hans Petter m fl. ”Chiles historie” lest 09.03.14 på Store norske leksikon: http://snl.no/Chiles_historie#menuitem5

3. Buvollen, Hans Petter m fl. ”Chiles historie” lest 09.03.14 på Store norske leksikon: http://snl.no/Chiles_historie#menuitem5

4. Tvedt, Knut Are m fl. ”Den kalde krigen” lest 10.03.14 på Store norske leksikon: http://snl.no/Den_kalde_krigen

5. Buvollen, Hans Petter m fl. ”Chiles historie” lest 09.03.14 på Store norske leksikon: http://snl.no/Chiles_historie#menuitem5

6. Ranestad, Kristin m fl. ”Økonomi og Næringsliv i Chile” lest 06.03.14 på Store norske leksikon: http://snl.no/%C3%98konomi_og_n%C3%A6ringsliv_i_Chile

7. Fors, Mats (2013) ”Kuppet i Chile” lest 22.02.14 på All verdens historie : http://www.allverdenshistorie.no/artikler/kuppet-i-chile/

8. Buvollen, Hans Petter m fl. ”Chiles historie” lest 10.03.14 på Store norske leksikon: http://snl.no/Chiles_historie#menuitem5

9. Fors, Mats (2013) ”Kuppet i Chile” lest 22.02.14 på All verdens historie : http://www.allverdenshistorie.no/artikler/kuppet-i-chile/

10. Bakken, Laila (2006) ”De opplevde 11.september 1973” lest 23.02.14 på NRK: http://www.nrk.no/verden/de-opplevde-11.-september-1973-1.1432942

11. Møllersen, Joakim (2013) ”Salvador Allendes siste tale” lest 21.02.14 på Radikal Portal: http://radikalportal.no/2013/09/12/salvador-allendes-siste-tale/

12. ”University of Concepcíon”, lest 03.03.14 på Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/University_of_Concepci%C3%B3n

13. Soledad Cortez

14. Soledad Cortez

15. Buvollen, Hans Petter m fl. ”Chiles historie” lest 10.03.14 på Store norske leksikon: http://snl.no/Chiles_historie#menuitem5

16. Alex Cortez

17. Tekstutdrag fra sangen “I want you back”: ”I want you back” lest 13.02.14 på Metrolyrics : http://www.metrolyrics.com/i-want-you-back-lyrics-jackson-5.html

18. Alex Cortez

19. Raquel Cortez

20. Buvollen, Hans Petter m fl. ”Chiles historie” lest 10.03.14 på Store norske leksikon: http://snl.no/Chiles_historie#menuitem5

21. “Historia”, lest på Fetrish 14.03.14 :http://www.fetrich.cl/web/?page_id=25

J. Bertelsen mekaniske verksted – fra idé til suksess
Andreas Bertelsen
Prisvinner 2013, ungdomsskolen
Andreas Bertelsen fikk Historiekonkurransens 2. pris i klassen for ungdomsskolen i 2013. Prisvinnerens bidrag omhandler J. Bertelsen mekaniske verksted fra familien startet det til det ble nedlagt i 1993. Ikke bare viser besvarelsen familiens tilknytning til verkstedet gjennom generasjoner, men også hvilken betydning og funksjon verkstedet har hatt i lokalsamfunnet.
Hvorfor valgte tippoldefar å starte familiebedriften J. Bertelsen mekaniske verksted, og hvordan var det for farfar å jobbe der? Jeg vet at J. Bertelsen mekaniske verksted var en vellykket bedrift for både tippoldefar, oldefar og farfar. Jeg lurer på hvorfor tippoldefar valgte å starte familiebedriften J. Bertelsen mekaniske verksted og hvordan det var for farfar å jobbe der? Jeg har intervjuet farfar, Peder-Jakob Bertelsen for å få svar på problemstillingen min.
Jacob Bertelsen, grunnlegger av J. Bertelsen mekaniske verksted.
Tippoldefaren min, Jakob Bertelsen, født 17.11. 1885, startet J. Bertelsen mekaniske verksted, eller Bertelsen Slippen, i 1921. Da han kjøpte det mekaniske verkstedet, var det et bakeri der. De bakte skipsbrød for den omfattende skipsflåten som en gang holdt til i Fredrikstad. Men da Jakob tok over drev de først med både sagbruk og slipp.(1) En slipp er et gjennomført opptrekk for båter og skip.(2) Stedet heter fortsatt Bertelsen Slippen, som er veldig spesielt, for i dag er slippen gjort om til en restaurant som kalles «Slippen».

Tippoldefar var sjømann. Han var maskinist, en person som jobber med maskiner. Tippoldefar hadde masse unger, og etter hvert stasjonerte han seg i land. Han ville starte noe nytt, og han hadde jo greie på maskiner og slipp fordi han var en maskinist. Han ville leve av sitt eget virke. Da startet han J. Bertelsen mekaniske verksted. Det endte med at han fikk alle sine unger i jobb på verkstedet. Interessen til tippoldefar lå i maskin og maskinarbeid. Tippoldefar døde også med skoa på i 16.08.1968.

Det var sånn at man hadde mye større familier med mange barn på den tiden. På 1920-tallet var det vanlig å ha 7 personer eller flere i en familie.(3) De hadde ofte ikke så god råd og barna måtte begynne å jobbe tidligere enn de gjør i dag. De som jobbet for familien sin tjente ofte ikke så bra heller. Det var heller ikke vanlig med utdannelse og ungdommen måtte skaffe seg jobb hos noen de kjente. I dag fins det regler for hvor mye man skal tjene, og mange flere tar utdannelse. I 1960 var det 16,3 % som tok videregående utdannelse, og 4,2 % som tok høyere utdanning, mens i 2004 var det 56,5 % som tok videregående utdannelse, og 24,0 % som tok høyere utdanning. (4)
Tippoldefar starta familiebedriften da han var 36 år. Han måtte kjøpe bygningene. Bygningene sto der, og det kostet ikke så mye å kjøpe dem. Det jobbet 10-18 menn der den første tiden.(5)

Tippoldefar var en bra sjef. Han leide ut folk til andre bedrifter som Kråkerøy verk og Nilsen og sønner. De var ansatt hos han og de arbeidet for andre. De gjorde ikke bare arbeid på J. Bertelsen mek. verksted.

Tippoldefar startet J. Bertelsen mek. verksted, fordi han mente at de trengte en båtslipp på Kråkerøy/Fredrikstad og fordi det var noe han hadde kunnskap om og interesse for. Kråkerøy ligger ved kysten og det drives derfor fiske her, derfor var det mange båter som trengte service og reparasjoner. Tidligere var det mange flere fiskebåter enn det er nå. I 1960 var det 41433 registrerte fiskefartøyer, mens i 2011 har vi bare 6252 registrerte fiskefartøyer.(6) I dag er det heller noen store båter som klarer den samme jobben som alle de små klarte før. De har også bedre og mer effektivt utstyr. 

Tredje generasjon på J. Bertelsen mek. verksted.
Farfaren min heter Peder-Jakob Bertelsen og jobbet på Bertelsen slippen i 3. generasjon. Han er født i 11. april 1946. Han sa at det var en utrolig fin jobb å arbeide på, det gjentok han flere ganger, da han snakket.

Det var 8 mann da farfar begynte å arbeide på Bertelsen Slippen. Det var tippoldefar, og hans fire sønner. De het Olaf som er faren til farfar og min oldefar, Sverre, Tormod og Ragnar. De var andre generasjon. Det var farfar, og hans to fettere, de var tredje generasjon. Farfar begynte å jobbe da han var 17 år, på starten av 1960-tallet.

Det var veldig behov for et lite mek. verksted på 1960-tallet, fortalte farfar. J. Bertelsen mek. verksted var et lite verksted, mens Anker løkka og FMV var store verksteder på Kråkerøy. Det var ikke så mange små slipper som kunne dra opp mindre båter. J. Bertelsen mek. verksted hadde båter opp til 70 fot. "De store verkstedene brydde seg ikke noe om dem", fortalte han.

Selv om J. Bertelsen mek. verksted var et lite mek. verksted, med få folk på jobb, hadde de mange kunder! J. Bertelsen mek. verksted hadde kunder som losbåter, redningsskøyter, fiskebåter og reketrålere. De monterte motorer i båtene og reparerte motorer. J. Bertelsen mek. verksted reparerte også by-fergene. Det var gode kunder. Båtene kom fra Sverige og andre siden av fjorden, Onsøy-siden og Hvaler. J. Bertelsen mek. verksted lagde de tingene som kundene trengte og ønsket. Farfar var kreativ, han lagde trålevinsjer, dekksutstyr og styrhus i aluminium.

Tidligere var det mange mekaniske verksteder rundt om i hele Norge, men det har blitt veldig mange færre nå. Det var flere som jobbet på mekanisk verksted før enn nå også. Alle mekaniske verksteder er lagt ned her omkring. J. Bertelsen mek. verksted var det siste. Fredrikstad Mekaniske Verksted var det største på Kråkerøy, og det ble lagt ned i 1993. Et annet stort verksted var Glommen Mekaniske Verksted (Anker Løkka), og det ble lagt ned på 1980-tallet.(7,8,9) "Man lagde mye før og reparerte ting som gikk i stykker, i dag kjøper man heller nytt", fortalte farfar ivrig. Når man skulle bytte motorer i båtene måtte de skaffe de fra England eller Sverige. Flere ting blir laget i utlandet i dag enn før, og det er enklere å kjøpe mer fra utlandet nå.

Tippoldefar var en rolig og stille type menneske. Da farfar begynte å jobbe var tippoldefar veldig gammel. Han satt for det meste på kontoret sitt, og hjalp bare til noen ganger. Etter hvert begynte tippoldefar å se dårlig. «Det var mange ganger opp og ned med båtene fordi de lå feil vei,» fortalte farfar. «Plutselig kunne tippoldefar komme og spørre, skal vi dra på fisketur?», fortalte farfar mens han lo. Som farfar sa, døde tippoldefar med skoa på da han var 83 år gammel. Samme dag hadde han vært på slippen og jobbet. Jeg tror det er vanlig at de som driver familiebedrifter jobber så lenge de bare kan. Morfaren min jobber fortsatt masse i sin egen familiebedrift, selv om han er 72 år.

Farfar likte seg bestandig på jobben. Han hadde sommerjobb da han var guttunge, og han fikk interesse for det. Farfars far hadde jo jobbet der i hele sitt liv, så det var litt naturlig at han begynte der. På en liten bedrift må man kunne mange forskjellige ting og man lærer mye. Man må kunne sveise og dreie, man må gjøre liksom alt mulig. Det er også mange utfordringer, så det var sjeldent kjedelig. Arbeidsmiljøet var greit fordi farfar var jo så selvstendig og gjorde det han skulle. Farfar styrte liksom alt selv. Alle gjorde alt de skulle. Man måtte gjøre avtaler med kundene når man skulle gjøre arbeidet og man jobbet i all slags vær.

Man traff mye folk på J. Bertelsen mek. verksted og fiskerne var ofte med på arbeidet. «De kunne jo ikke være på sjøen, så de kunne likeså godt være nede på slippen», fortalte farfar. Man trengte hjelp nede på Bertelsen Slippen, fordi det ikke var så mange som jobba der. Fiskerne vet best hvordan de vil ha det, og hvor ting skal stå.  "Det hastet med å gjøre ferdig jobben, for fiskerne ville fort på sjøen igjen", sa farfar. De forlenget også noen båter på Slippen. Farfar fant opp en rekesorteringsmaskin, den første i sitt slag som var dobbeltvirkende. Det er veldig populært. Alle har det i dag, og farfar lagde en av typene. "Når noen ser noe som virker, så begynner andre å produsere også, og forenkler litt" fortalte farfar så jeg skulle forstå. De lagde også sorteringsmaskiner som de sendte til Sverige.

De siste 20 åra ble verkstedet solgt ut av slekta, men det het fortsatt J. Bertelsen mek. verksted selv om det var nye eiere. I 1981 til 1986 jobba farfar på Jøtul.  Eierne spurte om farfar ville begynne å jobbe på slippen igjen i 1985, da svarte farfar ja, og han har ikke angra på det siden. Da jobba farfar der i 22 år inntil bedriften ble lagt ned. Fredrikstad rør og industriservice var de nye eierne. "Da jeg begynte igjen var det 3 mann ansatt på Slippen." fortalte farfar. 

Jernvarehandler Nicolaysen, lå like på andre siden av elva. "Man kunne bare ro over og kjøpe det man trengte", fortalte farfar. Det var en fordel for J. Bertelsen mek. verksted som lå så nærme byen. Da farfar jobbet der, fantes heller ikke gangbroa, så han rodde over helt fram til han sluttet der.

Da farfar var guttunge var det dreiebenker og høvlemaskiner, alt ble styrt av en motor. Alt var avhengig av den ene motoren. Det var sjeldent noe nytt utstyr nede på mek. verkstedet. Allikevel ble dette etter hvert modifisert. Farfar forteller at små verksteder hadde ofte lite penger, og derfor måtte de forsøke å lage mange ting selv. Det hendte at Bertelsen Slippen måtte ned på FMV hvis de hadde noen lange aksler de skulle dreie. De fikk litt hjelp på verkstedet FMV. Der hadde de materiale eller folk de trengte.

Refleksjoner
Vurdering av arbeidet
Ved å intervjue farfar og søke informasjon på nettet og i bøker har jeg lært litt mer om hvordan mine forfedre levde. Jeg har lært hvordan de skaffet seg arbeid og hvordan de hadde det på jobben. Jeg hadde håpet å finne mer informasjon om J. Bertelsen mek. verksted i flere kilder, men det var ganske vanskelig. Jeg synes det er skrevet veldig lite om J. Bertelsen mek. verksted både i bøker og på internett. J. Bertelsen er så vidt nevnt i historieboka "Kråkerøy en østnorsk kystbygd".(10) Jeg måtte stort sett få all informasjon av min farfar. Hvis jeg kunne spurt noen andre eller funnet mer informasjon på nettet, kunne jeg skrevet mer detaljer om hvordan J. Bertelsen mek. verkstedet ble drevet.

Jeg har lært at slik mine forfedre hadde det, var ganske vanlig i Norge. Det var mange flere som arbeidet på mekanisk verksted og i industrien, enn det er i dag. Det er ganske store forskjeller fra i dag. Tidligere var det vanlig at flere i familien jobbet på samme sted.

Hvis jeg skulle gjort oppgaven på en annen måte ville jeg kanskje skrevet om flere av dem mek. verkstedene som engang var på Kråkerøy, som nå er lagt ned. Disse ville jeg sammenlignet med J. Bertelsen mek. verksted. Jeg hadde også hatt lyst til å skrive om hvordan folk levde da de arbeidet på mek. verksteder: Hva spiste de, hva gjorde de etter jobb, hadde de som jobbet på mek. verksteder mye fritid etter jobb, arbeidet de hardt på jobb eller hadde de mye pauser? Det hadde vært morsomt å finne ut mer om det.

Problemstillingen min er: Hvorfor valgte tippoldefar å starte familiebedriften J. Bertelsen mekaniske verksted, og hvordan var det for farfar å jobbe der?

Svar på problemstillingen
Tippoldefar startet familiebedriften fordi han var en sjømann og maskinist. Han hadde et ønske om å jobbe i land. Han ville starte sin egen bedrift og arbeide med det han var flink til. Han hadde også mange unger som kunne jobbe i firmaet. Det var også et behov for et lite mekanisk verksted. De hadde mye å gjøre hele tiden.

Farfar synes det var helt topp i jobb på familiebedriften J. Bertelsen mek. verksted. Han har ikke angra et sekund på at han begynte å arbeide der. På J. Bertelsen mek. verksted måtte han kunne mange forskjellige ting. Det var også mange utfordringer. Derfor lagde de mye selv på J. Bertelsen mek. verksted. Farfar er oppfinnsom og veldig flink til å lage ting det er behov for. Det var nok derfor han trivdes så godt også.

J. Bertelsen mek. verksted var en sikker bedrift, farfar var aldri arbeidsløs der. Farfar var den siste som jobba på J. Bertelsen mek. verksted av de i familien. Det var Jakob som starta og Jakob som slutta. Bedriften ble lagt ned i 2008. J. Bertelsen mek. verksted var en Kråkerøybedrift med mange tradisjoner.
"Jeg slutta med vondt i knea, men det har vært en veldig fin jobb", avsluttet farfar mens han smilte fornøyd.

Vurdering av kildene:
Primærkilde: Peder-Jakob Bertelsen
Jeg brukte farfar som hovedkilde. Han er både førstehåndskilde, talende kilde og andrehåndskilde. Han er førstehåndskilde fordi det er han som har opplevd å jobbe på Slippen, og han er den i familien jeg kjenner best som har jobbet med tippoldefar. Det var jo hans farfar som startet familiebedriften så det er en naturlig førstehåndskilde. Han er talende kilde fordi han snakket ut om hva han opplevde på J. Bertelsen mek. verksted. Han er også andrehåndskilde fordi han bringer videre tippoldefars historie. Farfar er en primærkilde for hva han har opplevd og gjort igjennom tidene, og for hva tippoldefar har opplevd og gjort. Man bør være kritisk til en førstehåndskilde og en talendekilde, for det kan hende farfar ikke husker detaljene fra den første tiden han jobbet. En grunn til det, er at det er mange år siden.

Sekundære kilder:
Boka «Kråkerøy-en østnorsk bygd» er en sekundærkilde. Jeg anser denne som troverdig fordi det er kjente historikere som har skrevet den. Informasjonen jeg har hentet derfra er det samme som farfar har fortalt.
Artikkelen som er hentet fra bladet "Fiskaren" bygger på et intervju av farfar og en annen arbeider som heter Frank. Intervjuet er foretatt i 1997. Jeg anser denne som troverdig fordi farfar sier at det som står der stemmer, journalisten har ikke skrevet feil fakta.

Store norske leksikon har jeg også brukt som en sekundærkilde, via nettet. Det står hvem som er forfatter på de ulike artiklene, og det virker ansvarlig. Jeg har ikke klart å dobbeltsjekke alt jeg har funnet i leksikonet, men jeg tror det er ganske seriøst og sikkert. Man kan kommentere artiklene, og artikkelforfatterne vurderer og undersøker dette, og retter opp eller tilføyer hvis det er nødvendig. Jeg har også brukt Wikipedia, men det som står der kan jeg ikke finne forfatteren til, men de har kildehenvisninger. Jeg har forsøkt å sjekke det jeg har funnet på Wikipedia mot andre kilder, blant annet mot Store norske leksikon.

Statistisk Sentralbyrå mener jeg er troverdig kilde. Dette er hentet fra SSBs egne sider og det synes jeg betyr at de er troverdige. "SSB har hovedansvaret for å dekke behovet for statistikk om det norske samfunnet. SSB har ansvar for å samordne all offisiell statistikk i Norge og skal også være en pådriver i det internasjonale statistikksamarbeidet. Statistisk sentralbyrå er underlagt de overordnede retningslinjer og finansielle rammer regjering og Storting til enhver tid setter for virksomheten, men er faglig sett en uavhengig organisasjon som selv bestemmer hva som skal publiseres, og når og hvordan dette skal skje. Statistisk sentralbyrå har en omfattende forskningsvirksomhet i tillegg til statistikkvirksomheten og utvikler statistiske metoder og utnytter statistikken til analyse og forskning. Både statistikk og forskning skal være produsert og publisert slik at datasikkerhet og personvern er ivaretatt."

Kildeliste
Peder-Jakob Bertelsen: Intervju 15.11.2012.

Gunn Hedberg, Fiskerimagasinet “Fiskaren” Artikkel om skipsindustri, 1997, Dato og sidetall Ukjent (kopi fått av farfar).

Knut W. Engebretsen, Håkon Helgesen, Arne Romberg, Erling Johansen og Lauritz Opstad, Kråkerøy- en østnorsk bygd, E. SEM A.S, HALDEN, 1957, side 374

SSB: http://www.ssb.no/aarbok/2012/tab/tab-363.html (Dato: 27.11.12)

SSB: http://www.ssb.no/familie/fig-2011-04-07-01.html (Dato: 27.11.12)

SNL: http://snl.no/Skole_og_utdanning_i_Norge#menuitem10 (Dato: 27.11.12)

SNL: http://snl.no/Fredriksstad_mek._Verksted (Dato: 06.12.12)

Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Slipp (Dato: 11.03.13)

Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Fredrikstad_Mekaniske_Verksted (Dato: 27.11.12)

Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Glommen_Mekaniske_verksted_AS (Dato: 27.11.1)

Sluttnoter
1. Fiskerimagasinet “Fiskaren” Artikkel om skipsindustri
2. http://no.wikipedia.org/wiki/Slipp
3. http://www.ssb.no/familie/fig-2011-04-07-01.html
4. http://snl.no/Skole_og_utdanning_i_Norge#menuitem10
5. Fiskerimagasinet “Fiskaren” Artikkel om skipsindustri
6. http://www.ssb.no/aarbok/2012/tab/tab-363.html
7. http://snl.no/Fredriksstad_mek._Verksted
8. http://no.wikipedia.org/wiki/Fredrikstad_Mekaniske_Verksted
9. http://no.wikipedia.org/wiki/Glommen_Mekaniske_verksted_AS
10. Kråkerøy- en østnorsk bygd
Tungetalen var verre enn flyalarmen
Christine Melvold Madsen
Prisvinner 2013, Stemmerettskonkurransen - Deltakelse i demokratiet
Oppgaven handler om ei ung jente, forfatterens «bestemor Reidun», og hennes oppvekst på 30- og 40-tallet. Jenta vokste opp i et strengt religiøst miljø i en økonomisk sett vanskeligstilt familie på Torshov i Oslo. Vi følger hennes oppvekst i dette miljøet der barnas behov er underlagt menighetens behov. Oppgaven følger jentas kamp for selv å kunne forme sitt liv og oppnå selvstendighet.
Et historisk stilleben
Det er tirsdag formiddag i begynnelsen av mars og fortsatt vinter i Oslo. Gradestokken viser -1,4 C, og det er lett bris fra øst.  En flokk arbeiderunger leker i Agathe Grøndahls gate på Torshov. En av dem er ei tynnkledd, lita jente med lange, mørke fletter. Også to andre jenter i flokken har dette lange, mørke og sirlig flettede håret hengende nedover ryggen. De er begge eldre enn den lille jenta, den ene er ganske lubben, den andre er høy og slank, men tydelig lutrygget. Den høye kikker opp mot et åpent vindu i annen etasje i nummer 2. Der oppdager vi et rundt kvinneansikt med stram hårknute i nakken. Hun følger nøye med på det som foregår på gaten. Hun lener seg ut av vinduet og roper med skarp stemme til den høye, lutryggede jenta: “Marry!! Pass på Synnøve og Reidun!” Trykket er markant lagt på første stavelse i hvert av navnene, og den høye jenta nikker med en alvorlig og underdanig mine. Det vi ikke vet, er at denne scenen utspiller seg flere ganger hver eneste dag. Torshovungene er vant til dette ropet fra nummer 2 og gjør ikke noe vesen ut av det. Det runde ansiktet i vinduet er moren til flettejentene, og hun er nesten aldri å se annet enn i vinduet. Å bevege seg utenfor den lille toromsleiligheten er tydeligvis en utfordring.
Året er 1933. Det er fire år siden den store verdenskrisen startet og over to år siden den nådde Norge.  USA har nettopp fått en ny president, Franklin D. Roosevelt. Han skal prøve å lede et land i dyp økonomisk  depresjon. . I Tyskland har det også vært valg, og i januar ble Adolf Hitler utnevnt til rikskansler. I Norge er dannelsen av et nytt parti på trappene. Det skal bli hetende Nasjonal Samling og bli ledet av Bondepartimannen Vidkun Quisling.
Arbeidsledigheten i landet vårt skal sette nye rekorder.  33,4 % av de fagorganiserte arbeiderne er uten arbeid. I vintersesongen er det enda verre, opptil 40 %.  Faren til flettejentene er ikke uten arbeid. Han arbeider på drops- og sjokoladefabrikken, men denne produksjonen er synkende.   Tilværelsen er usikker. I Norge råder en utrygg stemning preget av usikkerhet og manglende tillit til fremtiden.
Hva tenker den yngste, tynneste og mest tynnkledde flettejenta der hun så intens går opp i leken? Ikke stille et sekund, faren sier at hun har lopper i blodet. Hvordan er det å være Reidun, 4 år i 1933? Og Reidun, 11 år i 1940?


Den yngste flettejenta – hvem var hun og hvordan kan jeg finne ut noe om henne?
Reidun er moren til fostermoren min. Jeg liker å kalle henne bestemor Reidun. På et merkelig vis føler jeg at jeg kjenner henne selv om jeg aldri har møtt henne – og egentlig ikke vet så mye om henne. Men jeg har hørt nok til å bli interessert. Nok til å bli nysgjerrig. Nok til å vite at oppveksten hennes er et viktig stykke Norgeshistorie. Reiduns barne- og ungdomsår kan fortelle oss noe om hvordan det var å vokse opp i en fattig industriarbeiderfamilie i Oslo på 1930- og 1940-tallet. De kan fortelle oss noe om hvordan det var å være jente på denne tida. Og sist, men ikke minst kan de fortelle oss noe om å være barn av to dypt religiøse foreldre innenfor Pinsemenigheten.
Foreldrene til Reidun, Einar og Olga Lystad, var ifølge to av deres barnebarn   svært aktive medlemmer i Filadelfiamenigheten i Oslo. Reiduns datter Britt sier at Einar var en sentral skikkelse i menigheten.  De hadde ofte, mange og lange møter i den lille toromsleiligheten sin på Torshov, forteller Reiduns yngste datter, Anita.  Hvordan var det for Reidun å stå midt oppe i dette? Hva gjorde dette med oppveksten hennes? Eller – om vi hever blikket: Hvordan var det å vokse opp i en frikirkelig menighet som arbeiderjente i Oslo på 1930- og 1940-tallet?
For å finne noen svar på dette omfattende spørsmålet, vil jeg intervjue to av de som kjente Reidun best, hennes eldste og yngste datter. Disse er født med 11 års mellomrom og har ulike fedre. Kanskje de derfor har forskjellige perspektiver å bidra med? Jeg vil også undersøke de økonomiske, politiske og kulturelle samfunnsforholdene under Reiduns oppvekst. Siden den frikirkelige bevegelsen spilte så stor rolle i familiens liv, vil jeg også finne ut hva som kjennetegnet Pinsemenigheten i Oslo på 1920- og 1930-tallet.

“Marry! Pass på Synnøve og Reidun” – om livet i Agathe Grøndahls gate
Jeg holder et bilde i hånden. Et bilde Reidun var veldig glad i, forteller fostermoren min. Hun sitter på en benk med en dukke omsorgsfull i armen. Jeg synes hun ser glad ut. Samtidig er det noe rart med bildet. Hun sitter liksom så alene – og den hvite benken er omringet av et mørke. Jeg spør fostermoren min Anita, som er Reiduns yngste datter, hva Reidun fortalte om oppveksten sin. Var hun så lys og blid som hun tilsynelatende ser ut? Eller var hun ei ensom jente, stort sett overlatt til seg selv?
“Jeg vet at mamma hadde en vanskelig oppvekst på mange ulike måter”, sier Anita og nøler litt. ”Men hun var en sosial og utadvendt jente. Leken og samværet med jevnaldrende satte hun stor pris på. Moren sin hadde hun derimot et ganske ambivalent forhold til.” Olga, Reiduns mor, slet med angst. I Reiduns oppvekst beveget hun seg helst ikke ut av huset. Når døtrene var ute og lekte, hang hun ut av vinduet og ropte at Marry skulle ta ansvar for småsøstrene sine. Replikken “Marry! Pass på Synnøve og Reidun!” hørte Anita ofte i sin egen oppvekst, som en intern spøk mellom moren og tantene.
Vinduet Olga hang ut av for å holde oppsyn, tilhørte en knøttliten leilighet i Agathe Grøndahls gate 2. Den bestod av ett rom og kjøkken. Eller rettere en stue og et rom som fungerte som kjøkken. I stuen hadde Pinsemenigheten ofte sine møter. Der var det Jesus-bilder på veggene og møbler Olga var skrekkelig redd for. På “kjøkkenet” var det en utslagsvask og en vedovn, og ellers tjente dette som soverom for de seks familiemedlemmene. Dette var ikke tidstypisk selv for deres klasselag. I 1927 skriver Arbeiderbladet at “elektriske komfyrer, ovner, strykejern, [...] kokeplater, støvsugere, varmtvannsholder [nu] findes i alle hjem.”   Dette er nok en mild overdrivelse, men likevel forteller det om en utviklingstendens vi finner få spor av i Reiduns barndomshjem. Anita antyder at dette ikke bare skyldes fattigdom, men også at menigheten krevde sitt – ikke minst i form av økonomiske bidrag til misjonsarbeid. Vi vet likevel at det er en sammenheng mellom fattigdom og tilslutning til frikirkelige menigheter. Historikeren Knut Kjeldstadli skriver: “ I 1906 kom en ny dissenterbevegelse til landet, pinsevennene [...] Framfor alt vant de sine tilhengere blant folk med lav inntekt og utdanning.” 
Om besteforeldrene forteller Anita: “De kom begge fra fattig husmannsfamilier i Aurskog-Høland, det var der de møtte hverandre. Som ektepar flyttet de til byen, antagelig for å få seg arbeid – men Olga arbeidet faktisk ikke. Det kan man jo undre seg over. De trengte to inntekter, men Olga ble nok raskt gravid etter sin ankomst til Oslo. I tillegg til fire barn opplevde hun flere dødfødsler. Jeg tror uansett ikke at hun hadde psyke til å takle arbeidslivet. Men kanskje hovedpoenget er at kvinnene i pinsemenigheten ikke skulle arbeide?”
Olgas manglende yrkesliv er nok mindre spesielt enn Anita vil ha det til. På dette tidspunktet var husmorens tidsalder innledet. “Et sjeldent vesen både i norsk historie og i verdenshistorien”, kommenterer Kjeldstadli husmorens inntog.  Den sosiale usikkerheten og arbeidsledigheten bidro til å presse kvinner ut av arbeid. I 1925 vedtok faktisk LO en resolusjon mot at ektepar hadde to jobber.
På 1930-tallet ble uviljen mot gifte kvinners rett til arbeid en del av en reaksjonær bevegelse med dyrking av morsrollen og den hjemmeværende kvinnen.  Så Olgas psyke eller Pinsemenighetens kjønnsroller er nok ikke den eneste forklaringen her.
Det høye antall barnefødsler kan nok i større grad tilskrives Pinsemenighetens verdier. Bevisst barnebegrensning var en tendens i tiden, ikke minst i byene. Fruktbarhetskurven gikk spesielt krapt nedover i 1920-årene, også i arbeiderbefolkningen.  Kjeldstadli kaller det et mentalitetsskifte mot en mer moderne livsfølelse.  Denne moderne livsfølelsen fant nok lite gjenklang i den lekmannsbevegelsen familien Lystad var en del av.
Jeg må ellers si at Anita bruker mange forbehold som “tror” og “kanskje” når hun forteller om morens oppvekst. - noe som kan fortelle om en grunnleggende usikkerhet. I tillegg “kommer hun plutselig på” viktige perspektiver for eksempel at bestemorens hjemmetilværelse skyldtes menighetens verdier. Hva er grunnen til denne usikkerheten? Reidun døde da Anita var 24 år. Anita har ikke hatt kontakt med noen i Lystad-familien siden sin mors død. Hun har også påfallende få bilder, brev og andre dokumenter fra morens liv før hun selv ble født. Mange av Anitas opplysninger kan være vanskelig å få bekreftet eller avkreftet. Alle bygger på historier moren har fortalt henne – for så mange år siden. Da Anita ble født, var Reidun 34 år og hadde selv relativt stor avstand til sin egen barndom. I første ekteskap fikk Reidun to tvillingjenter, Britt og Wenche. Hun var da 24 år. I deres oppvekst var besteforeldrene fortsatt i live og i beste velgående. Kontakten i familien var stor. Jeg kjenner at jeg blir riktig nysgjerrig på Britts historie, min andre muntlige kilde. Kan hun bidra til å bekrefte eller avkrefte Anitas pålitelighet?
Jeg stiller Britt de samme spørsmålene som jeg har stilt Anita, og jeg noterer meg at Britt snakker med en større tyngde. Dette trenger selvfølgelig ikke bety at hun er mer pålitelig, men hun viser ofte til konkrete detaljer og har flere faktaopplysninger. Et eksempel på dette som kanskje ikke er så viktig i seg selv, men som forteller noe om kildens troverdighet, er beskrivelsen av Reiduns barndomshjem: Anitas utsagn om leiligheten bekreftes av Britt, men Britt forteller at leiligheten var mellom 40 - og 50 km2 stor og at baderommet bestod av en vask og et vannklosett. Det var også et kott i entréen, ifølge Britt. I tillegg var det en kjellerbod. Britt tror også det har vært en loftsbod der, men her er hun usikker fordi hun aldri har sett den selv. Vi ser at kilden selv etterstreber nøyaktighet. Britt har tydeligvis også vært i leiligheten en god del, i motsetning til Anita. Om altså ikke akkurat disse opplysningene er så viktige i seg selv, er de viktige fordi de forteller meg at jeg kanskje kan stole mer på Britts videre opplysninger.

Olga og Einar – oppbrudd fra landsbygda
Britt motsier Anita på et område som er mer interessant enn leilighetens utforming, nemlig besteforeldrenes klassebakgrunn: ” Einar vokste opp som husmannssønn på Lystad gård. Han het egentlig Jakobsen, sønn av Jakob, men tok som så mange den gang gårdsnavnet som etternavn.  Hans fulle navn var Einar Jakobsen Lystad. Lystad gård tror jeg lå på Bjørkelangen.  Olga var datter av bonden på Fjeld gård, den tror jeg også lå på Bjørkelangen. Det var således stor sosial forskjell mellom Olga og Einar; hun var datter av en selveiende bonde, mens han var husmannssønn. De dro til byen for å skaffe seg en fremtid sammen der. Mange dro fra landet til byen på disse tider, rundt 1920, for blant annet å skaffe seg arbeid. I byen fant de dette, blant annet i fabrikkene langs Akerselva som det etter hvert ble mange av.” Det Britt sier her, samsvarer med mine historiske kilder. Kjeldstadli skriver: “To ulike samfunn konkurrerte nå om overtaket i Norge – det fremvoksende moderne industrisamfunnet og det tradisjonelle bondesamfunnet. [...] Veksten i industrikapitalismen, i storindustrien, virket imponerende.” 
Jeg spør Britt om Einars og Olgas forhold til arbeidslivet. Hun forteller at Einar var ansatt på Norges kooperative sjokoladefabrikk. I familien ble det fortalt at han utviklet ulike sjokoladetyper, med vekslende hell, og også et annet nytt produkt, forløperen til kokosbollen. Han fikk hjerneslag da han var rundt 50 og ble deretter en redusert mann. Om Einars mulige produktutvikling stemmer, kan jeg kanskje aldri få vite. Livshistoriene til folk fra lavere klasser er i liten grad bevart for ettertiden. Desto viktigere blir mine muntlige kilder.

“Tungetalen var verre enn flyalarmen” - om Reiduns forhold til menigheten
“Mamma snakket mye om pinsemenigheten. Alltid med et mørke i stemmen”, sier Anita. Å vokse opp i denne menigheten var visst et tungt kors å bære. Det virker som bestemor Reidun bare hadde vonde minner når det gjaldt foreldrenes religiøsitet. Det var spesielt to ting som var preget inn i livshistorien hennes for alltid: flettetvangen og tungetalen. Pinsevennene hadde et krav om at jenter verken skulle klippe håret eller ha det utslått før de var døpt. Pinsemenigheten praktiserer som kjent voksendåp i konfirmasjonsalder.  Håret skulle være i to fletter, og disse ble jo unektelig ganske lange. “Mamma hatet dem”, sier Anita. “Hun sluttet aldri å hate dem. Som voksen og moden kvinne grøsset hun fortsatt når hun snakket om dem, og så hun bilder av seg selv som barn, måtte hun alltid kommentere flettene." Flettene symboliserte ufrihet og annerledeshet. Reidun fortalte hvordan guttene på skolen pleide å dra henne etter flettene. I dag snakker vi mye om religiøse hodeplagg og tvang, og Reidun stod midt oppi en slik situasjon i Norge på 1930-tallet og tidlig 1940-tall. Da hun kom i alder for voksendåp, viste hun hvilket mot og egenstyrke hun var i besittelse av. Hun nektet å døpe seg, og hun klippet av seg flettene. Det var en privat frigjøringsdag for henne. “Jeg kjenner at jeg er stolt og imponert over henne. Ingen av storesøstrene hennes hadde gjort noe lignende,” sier Anita.
Mens fostermoren min forteller, forestiller jeg meg hvordan de sterkt religiøse foreldrene håndterte dette. Jeg kan heller ikke la være å tenke på hvordan hun brøt med det “trygge” og kjente i livet som pinsevenn og nå skulle erfare livet utenfor menigheten. Hvilket mot for en ung jente! Jeg spør fostermoren min hvordan foreldrene opplevde denne frigjøringsprosessen. “Det er vel en grunn til at forholdet til foreldrene var så avmålt. De brøt aldri kontakten med hverandre, men noen støtte gjennom livet var de ikke. De godtok aldri mammas livsvalg - verken da eller senere. Mamma forsørget seg selv fra hun gikk ut av menigheten og bygget seg opp sin egen sosiale omgangskrets. De nærmeste var barndomsvenner fra Torshov.”
“Hvorfor brøt hun ut tror du?” Jeg kjenner at jeg virkelig undres, og jeg håper at Anita kan gi meg noen svar. “Du må huske at besteforeldrene mine var enkle, uutdannede mennesker. Deres forhold til religion og bibel var i beste fall troskyldig. De var det man kan kalle fundamentalister eller bokstavtro kristne. Oppveksten til Reidun var preget av strenge regler og harde straffer begrunnet i bibelens ord. Et grelt eksempel: Mamma hadde én vinterkåpe, og den var for dyr og fin til å brukes. Som den opprørske jenta mamma var, tok hun likevel på seg kåpen i smug når det var riktig kaldt ute. Dette fikk hun streng avstraffelse for, kanskje ris, og straffen var begrunnet med bibelens ord. Det var den alltid. At hun ikke kunne bestemme sin egen hårfrisyre var også Guds skyld. Man kan kanskje si med moderne perspektiver at mamma ble mishandlet i Guds navn. At pengene gikk til menigheten i stedet for mat og klær gjorde nok ikke Reidun mindre kritisk.”
Britts historie er ikke ulik Anitas, men de er litt uenige om familiens økonomiske kår. Jeg gir Britt ordet: ”Mamma er født i 1928. Det var en tid i Norge hvor mange var meget fattige. Det var begrenset med vareutvalg og lite penger å kjøpe for. Likevel tror jeg Einar hadde et forholdsvis godt utkomme av sitt arbeid. Mye av lønnen hans gikk til menigheten som var hans store liv. Til tross for det tror jeg det var penger til både mat og klær, men klær som var godkjent for pinsevenner. Om vinteren hadde mamma vinterkåpe etc., men aldri langbukse. De fleste i Norge på den tiden levde i fattigslige kår, og jeg tror ikke mamma eller familien skilte seg negativt ut her, snarere tvert imot. Under krigen var det mangel på alt.”
Noe var imidlertid verre enn fattigdom og avstraffelse i Guds navn: tungetalen. Anita forteller: “Opplevelsen av folk som snakket i tunger var et dypt traume i mammas liv. Gang etter gang ble hun tvunget med på møter der de voksne totalt mistet kontrollen over seg selv, inkludert foreldrene hennes. De havnet i sterk transe. Gutturale, uforståelige lyder rant ut av munnene deres og tok aldri slutt. Øynene svømte rundt i ansiktet. Mamma var livredd. Reddere enn for “mannen i skapet”, som moren pleide å true med om hun var “slem”. Reddere enn for flyalarmen. Hun trodde taket skulle løfte seg, sa hun alltid når hun fortalte meg om dette. Jeg vet ikke akkurat hva hun mente med det, om det var dommedag eller en annen katastrofe, men jeg hørte denne historien mange ganger. Det hun la aller mest vekt på, var at moren hennes ikke lenger var moren hennes og at ingen av de andre voksne heller var seg selv.”
Man kan kanskje sammenligne dette med traumene barn av alkoholiserte foreldre sliter med. Jeg lurer ikke lenger på hvorfor hun gikk ut av menigheten. Samtidig vil jeg gjerne høre Britts versjon.  Jeg spør henne om hun kan beskrive livet i menigheten og er bevisst på ikke å stille ledende spørsmål. ”Det jeg vet, er at bibelsynet dreide seg mye om synd, skam, trusler og Fanden. Det var skremsler om evig brann i helvete. Bibelsynet var derfor veldig mørkt og skremmende, spesielt ble barna veldig redde. Medlemmene hisset hverandre opp, predikantens tale var følelsesladet, og det var vanlig at de voksne talte i tunger på møtene.  Tungetale er veldig skremmende å høre på, den som taler, er nesten bevisstløs, det virker som han eller hun er uten kontakt med omverdenen.”
Anita og Britt sier nesten nøyaktig det samme. Britts videre beretning viser også samsvar mellom de to muntlige kildene mine: ”Det viktigste var å oppnå evig frelse og å unngå helvete ved å være lydig og "snill". Jentene måtte være ærbart kledd, det vil si lange skjørt, bukser var forbudt og langt hår som skulle flettes, selvfølgelig ingen sminke og ingen pynteting. Hvis noen av barna ikke var lydige nok, vanket det alvorlige trusler om Fanden og evig brann. Det var meget strenge regler for hvordan en skulle oppføre seg. Mamma likte aldri menigheten. Hun var den av barna som satte seg mest opp mot foreldrene og deres gudetro.  Etter hva hun har fortalt, klippet hun håret og kjøpte seg langbukser for den første lønnen hun fikk. Hun bodde fortsatt hjemme, og jeg tror foreldrene var kloke nok til å la henne fare.”
Anita sier at Reidun klipte håret i alder for voksendåp. Britt sier det var for hennes første lønning. Kan dette være samsvarende i tid? Reidun begynte i arbeid 19.07.43 . Da var hun 14 år. 14 år er også vanlig alder for voksendåp i pinsemenigheten . Britts og Anitas opplysninger motsier derfor ikke hverandre. Eller gjør de det? Der Anita vektlegger friheten ved å bortvelge voksendåp når tiden for denne er kommet, snakker Britt om å være økonomisk selvstendig. Her kan kanskje et par opplysninger om Anita og Britt være interessante: Anita har studert religionsvitenskap, og Britt måtte forsørge seg selv etter endt eksamen artium, som 18-åring. At den ene vektlegger religiøse ritualer og den andre økonomisk selvstendighet er kanskje ikke så rart?
Siden Britt har vært tydelig på menighetens negative sider, tillater jeg meg å stille et mer direkte spørsmål: ”Opplevde Reidun noe traumatisk i oppveksten?” Britt nøler ikke med svaret: ” Ja, hele menigheten med alle sine møter, trusler om Fanden, tungetaling, straff o.l. ble veldig traumatisk å vokse opp i. Alle barna ble mørkeredde og husredde. Alle hadde mer eller mindre problemer med psyken. Eldstebarnet, Marry, hadde de største problemene, og hun endte som alvorlig syk.”
Litteratur jeg har funnet om oppvekst i pinsemenigheten styrker Anita og Britts historie. Levi Fragells Vi som elsket Jesus forteller at Reidun ikke var alene om å utvikle traumer etter en slik oppvekst:

«En del barn og unge har opplevd religiøse overgrep som har gitt varige mentale og sosiale skader. Hvor mange mindreårige skal oppleve å ”gi hjertet sitt til Jesus” – under press fra foresatte og leder – før noen reagerer? Hvor mange skal manipuleres til provosert ekstase og fall i gulvet under Åndens kraft? Hvor mange skal utsettes for demonutdrivelse og skremmende profetier?»
Jeg vil likevel tillate meg noen kildekritiske bemerkninger: Mine tre kilder er alle skeptiske til frikirkelige menigheter. Anita er medlem av Human-etisk forbund, et forbund som Levi Fragell har ledet i mange år . Britt er medlem av Den norske kirken og er således den minst religionskritiske av disse tre. Likevel formidler hun en kritisk holdning til pinsemenigheten. Heller ikke jeg har et åpent sinn; jeg konfirmerte meg human-etisk og er medlem i Human-etisk forbund. Jeg kan derfor ikke utelukke at det kritiske perspektivet fargelegges av både kildematerialet og meg selv. Ikke minst har vi alle tre det jeg vil kalle fordommer mot tungetale.

Krig, kjønn og helse
Jeg noterte meg at Anita sammenlignet tungetalen med flyalarmen. Hvordan ble Reiduns redsler forsterket i krigsårene? Reidun fortalte sin datter om flyalarmene, om tilfluktsrom og om hvordan hun måtte ta vare på tante Marry da flyalarmen gikk . Hun fortalte om matmangel og om tyskerhat. Og hun fortalte om sykdom.
Bestemor Reidun fikk en alvorlig sykdom som skulle prege henne hele livet. Hun var 11 år da krigen brøt ut, og ikke lenge etterpå fikk hun sykdommen rakitt, populært kalt engelsk syke.  Dette er en ernærings- og stoffskiftesykdom som oftest opptrer hos barn og som skyldes D-vitaminmangel. Reidun sluttet å vokse som et resultat av denne sykdommen. Som 11-åring var hun 1,53 meter høy – og høyere ble hun ikke. Hun kompenserte med høye hæler.
Det forteller mye om kostholdet i familien at Reidun fikk denne sykdommen. Det forteller om fattigdom og depresjonstid, men også om penger som gikk til menigheten i stedet for til de barna man har satt til verden, tenker jeg. Eller er det starten på okkupasjonstiden som er den viktigste årsaken? Arkivverket forteller om barns kosthold og helse under andre verdenskrig:
«Felles for mange barn var at kostholdet ble dårligere og mange barn ble også rammet av krigen på en slik måte at de ble hjelpetrengende. Under og rett etter krigen ble det igangsatt organiserte tiltak fra ulikt hold, for å sikre ernæringsmessig tilskudd […]»
Britt forteller at Reidun under krigen fikk ekstra merker med smør og fløte på grunn av sykdommen. Men disse ble gitt til den yngre broren. I familien Lystad ble altså det organiserte tiltaket gitt til den friske sønnen.
Måtte denne familien være unntaket og ikke regelen. Som den feministen jeg er, synes jeg dette er en sjokkerende og hårreisende historie. Jeg tenker at den illustrerer forskjellen mellom jenters og gutters verdi i den tiden Reidun vokste opp. Eller er Reiduns historie hakket verre enn i kulturen for øvrig på grunn av tilhørigheten til pinsemenigheten? Lavkirkelig lekmannskristendom er som kjent konservativ, Kjeldstadli bruker til og med ordet “gammeltroende”.

Skolegang og tidlig arbeidsliv: Fratatte muligheter
“For mamma var 2.verdenskrig skjebnebestemmende også på andre områder”, innleder Anita. “Å gå på skole under krigen smakte ikke akkurat av kvalitetsopplæring. Reidun gikk på Lilleborg skole, og til tross for krigens betingelser elsket hun det. Å lære var en stor glede for henne. Men begrensningene var mange; det var bare skole annenhver dag, så i praksis har ikke moren min syv års folkeskole. Hun var dessuten bitter fordi nazistene hadde bestemt at det var bare ble tilbudt ett fremmedspråk, og dette var selvsagt tysk. Mamma hatet krigen og nazistene og ville ikke lære dette språket for alt i verden. Dette innbar at hun ikke fikk lære noe fremmedspråk overhodet. Som voksen prøvde hun å lære seg engelsk på egenhånd. Hun var alltid lei seg for det hun hadde gått glipp av skolegang og utdannelse. At mamma var skoleflink, er det ingen tvil om. Hun gjorde det så bra på skolen at læreren hennes fortvilte da foreldrene nektet henne videre skolegang etter folkeskolen. Hun dro personlig hjem til foreldrene hennes for å overtale dem. Men noen utdannelse på ei jente ville de ikke høre snakk om. Dette var forbeholdt Frank. Så mamma gikk ut i arbeid etter endt folkeskole. Og ufaglært arbeider skulle hun forbli hele sitt liv.”  
Reiduns historie er typisk for hennes generasjon kvinner. Kjeldstadli skriver: “Tenkemåten i tiden sikret guttene utdanning, men holdt jentene til hjemmet eller til gjøremål som innbar at man gjorde tradisjonelt kvinnearbeid.”   Nå endte riktig nok ikke Reidun med et tradisjonelt kvinnearbeid. På dette punktet foreligger det faktisk en skriftlig primærkilde. Foran meg ligger en rød skinnbok. Det er Reidun Lystads medlemsbok i Norsk bokbinder- og kartonnasjearbeiderforbund. Den forteller at Reiduns første arbeidsdag var 19. juli 1943. Hun ble bokbinderlærling i en alder av 14 år.
Da jeg var 14 år, gikk jeg i niende klasse. Da bestemor Reidun var like gammel, hadde hun brutt ut av foreldrenes menighet og var i fullt arbeid. Hun hadde begynt voksenlivet sitt. Ungdomstiden – fasen mellom barndom og voksenliv – var ikke en fase i Reiduns livshistorie, selv om denne tiden var “oppfunnet” i hennes samtid. Aschehougs Norgeshistorie forteller: “[U]ngdomstiden som massefenomen var oppfunnet. Før første verdenskrig fantes den helst i de øvre samfunnslag, etter krigen også i bredere grupper. Flere fikk en lengre fase mellom barndommen og det voksne livet.”
Reidun var ikke en del av disse “flere”. Jeg skulle gjerne ha unt henne det.
Reidun møtte sin andre ektemann, Erik, i arbeidslivet. Han var bokbinder, hun bokbinderassistent.  I dette faget kunne ikke kvinner ta fagbrevet. Menn ble bokbindere, kvinner forble assistenter. Så heller ikke her fikk Reidun vist hva hun var god for. Jeg kjenner at feministen våkner i meg når jeg hører dette – ja, når jeg hører hele Reiduns livshistorie. Jeg kjenner at jeg blir vitne til et menneskeliv med avgjørende begrensninger når det gjelder skolegang, yrkesliv og til og med helse. Jeg hadde virkelig unnet Reidun en tidsreise til et samfunn der hun fikk brukt talentene sine og realisert drømmene sine. En tidsreise til et samfunn der hun hadde mulighet til å leve sitt liv på egne premisser.

Forsøk på svar: Hvordan var det å vokse opp i en frikirkelig menighet som arbeiderjente i Oslo på 1930- og 1940-tallet?
Fortellingen om Reiduns oppvekst har fortalt oss noe viktig og grunnleggende om depresjonstid og fattigdom hos industriarbeiderklassen i dette tidsrommet, den har fortalt oss om en religiøsitet som setter guttebarn i annen rekke og jentebarn i tredje rekke og ikke minst har den fortalt oss hvor begrensede muligheter en arbeiderjente hadde i dette historiske tidsrommet.
Muligheten var begrenset av tre faktorer: krig, klasse og kjønn. Jeg synes Reiduns historie illustrerer at kjønnet var en større begrensning enn klassen. Skyldes dette den fundamentalistiske og patriarkalske sekten foreldrene tilhørte? Jeg tror jeg vil svare mer nei enn ja på dette. De var ikke alene om å prioritere gutters utdannelse eller gutters helse.
Men det fikk kanskje et spesielt grelt uttrykk i denne pinsefamilien? Bokbinderyrkets ekskludering av kvinner kan vi i hvert fall ikke legge på Pinsemenigheten.
Men et lite selvkritisk blikk er nok på sin plass: Hvor farget er disse vurderingene av mitt eget ståsted? Og av verdiene i min egen samtid? Svaret er vel at ingen kan bevege seg over historiens gap eller ut av sin egen tid. Men i tillegg er jeg medlem av både Kvinnefronten og Human-etisk forbund. Det er klart at dette spiller en rolle når jeg betrakter bestemor Reiduns liv.
Og hva med kildene mine? Britt og Anita viser begge en sterk kjærlighet og dyp respekt for moren sin. Og kanskje bitterhet på hennes vegne? Ingen av dem har tatt besteforeldrene i forsvar, og begge har de vektlagt morens styrke og selvstendighet. Dette er deres fortelling om en mor som de mistet så altfor tidlig. Ingen av dem har distanse til historien, og begge har tegnet et utelukkende positivt bilde av moren og et nesten entydig negativt bilde av krefter som hindret henne i å leve det livet de synes hun fortjente.
Likevel bekreftes fortellingen deres av det historiefaget formidler – både når det gjelder kvinners muligheter, fattigdom og religiøs fundamentalisme. Der Britt og Anitas opplysninger har vært mulige å etterprøve, har de dessuten blitt bekreftet.
Kvinne- og arbeiderhistorie har lenge hatt en svak stilling i historiefaget, men siden 1970-tallet har det vært en gledelig utvikling på dette området. Som jeg sa i innledningen, viser Reiduns oppvekst et viktig stykke Norgeshistorie. Det retter søkelyset mot livsvilkår vi kanskje kan gi enda større plass til i historieskrivingen.

Kildeliste
Barndom (ingen dato) Lest: 28.01.2013 på Arkivverket. URL: http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/Andre-verdenskrig/Hverdagslivet/Barndom
Dato søk: Tirsdag 7 mars 1933 (ingen dato). Lest: 23.01.2013 på Yr. URL: http://www.yr.no/sted/Norge/Oslo/Oslo/Oslo/almanakk.html?dato=1933-03-07
D-vitamin mangel (17.01.2013) Lest: 29.01.2013 på Norsk helseinformatikk. URL: http://nhi.no/sykdommer/hormoner-og-nering/nering-og-vitaminer/vitamin-d-mangel-14515.html
Fragell, Levi (2011) Vi som elsket Jesus. Oslo. Humanist forlag.
Kjeldstadli, Knut (2005) Bind 10: Aschehougs Norgeshistorie – Et splittet samfunn1905-1935. Oslo. H. Aschehoug & Co.
Kvamme, Ole Andreas, m.fl.(ingen dato) Lest: 06.02.13 på I samme verden. URL: http://isammeverden.cappelendamm.no/c3267
Kvamme, Ole Andreas m.fl.(2008) I samme verden – Religion og etikk vg3. Oslo. Cappelen Damm AS
Levi Fragell (ingen dato) Lest 01.02.2013 på Humanist forlag. URL: http://www.humanistforlag.no/index.php?ID=Forfatter&counter=107
(ingen dato) Lest: 29.01.2013 på Pinsebevegelsen. URL: http://www.pinsebevegelsen.no
Rakitt (ingen dato) Lest: 29.01.2013 på Store norsk leksikon. URL: http://snl.no/rakitt
Rakitt – engelsk syke (17.01.2013) Lest: 29.01.2013 på Norsk helseinformatikk. URL: http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/livsstil/rakitt-engelsk-syke-13248.html?page=all
Sirevåg, Torbjørn (ingen dato) Franklin D. Roosevelt. Lest: 20.01.2013 på Store norsk leksikon. URL: http://snl.no/Franklin_D._Roosevelt
Statistisk –økonomisk oversikt over året 1933(ingen dato) Lest: 19.01.2013 på Statistisk sentralbyrå. URL: http://www.ssb.no/histstat/div/is/is_70.pdf
Tvedt, Knut Are (ingen dato) Norges historie fra 1905 til 1939. Lest: 20.01.2013 på Store norsk leksikon. URL: http://snl.no/Norges_historie_fra_1905_til_1939

Takk til:
Britt Bergman Johansen for informasjon
Erik Kristiansen for bilder og informasjon
Anita Ramberg for informasjon
Tor Holm for veiledning
Jeg vil også rette en takk til arbeiderne på kaffeplantasjene i Brasil og Colombia for å ha gjort denne oppgaven mulig.

Sluttnoter

1. Yr.no
2 http://snl.no/Norges_historie_fra_1905_til_1939
3 http://snl.no/Franklin_D._Roosevelt
4 http://snl.no/Norges_historie_fra_1905_til_1939
5 http://www.ssb.no/histstat/div/is/is_70.pdf S 37
6 Samme kilde s 15
7 Britt og Anita
8 Sitat fra intervju med Britt: ”Einar var en av dem som gjorde pinsemenigheten stor. Det begynte med at han talte i parker for å frelse folk, for til slutt å etablere Evangeliesalen som fast møtested. Han ble da han døde (i 1967) sett på som en stor forstander i menigheten.  Jeg var med i begravelsen til Olga (i 1971). Der ble Einar minnet som en stor predikant og forstander. Det ble talt i tunger, og alle de tilstedeværende pinsevennene lovpriste Einar og Olga.”
9 Kjeldstadli, Knut (2005) s.144
10 Kjeldstadli, Knut (2005) s.182
11 “I bondesamfunnet deltok kvinnene i arbeidet utenfor huset, som i dagens Norge. Fra 1900 til 1930 sank andelen yrkesaktive over 15 år fra 35 til 30 prosent, og fortsatte videre nedover.” Kjeldstadli, Knut (2005) s. 144
12 Kjeldstadli, Knut (2005) s.149
13Kjeldstadli skriver: “ En “Kinder, Küche, Kirche”(barn, kjøkken, kirke)-bølge feide fra høyre og tvers gjennom det kulturelle og politiske landskapet.”
14 Kjeldstadli, Knut (2005) s.121
15 Kjeldstadli, Knut (2005) s.122
16 Bjørkelangen ligger i Aurskog-Høland
17 Kjeldstadli, Knut (2005) s.12
18 Levi Fragell Vi som elsket Jesus, s. 77 og 98.
19 Se bildekilde på side 15
20 I kapittelet ”Dørene lukkes” i boken Vi som elsket Jesus av Levi Fragell, s 98 på Ibook.
21 Levi Fragell  Vi som elsket Jesus 2011, s 17 og 18 på ibook
22 Hans person vil for alltid bli forbundet med brennende engasjement, enten som generalsekretær i Human-Etisk Forbund, president for den internasjonale humanistiske union (IHEU) eller som aktiv samfunnskritiker. http://www.humanistforlag.no/index.php?ID=Forfatter&counter=107
23 Den eldste søsteren, Marry, fikk tidlig alvorlige psykiske problemer, og Reidun tok mye ansvar for henne.
24 http://snl.no/rakitt
25 http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/Andre-verdenskrig/Hverdagslivet/Barndom
26 Kjeldstadli, Knut (2005) s.181
27 Når det gjelder Reiduns skolegang under krigen, sier Britt og Anita det samme. Jeg har derfor bare valgt å gjengi intervjuet med Anita på dette området.
28 Kjeldstadli, Knut (2005) s.148
29 Kjeldstadli, Knut (2005) s.142-143
30 Dette bekreftes i Kjeldstadli, blant annet på side 148
31 Om skolegang under krigen, rakitt, pinsemenigheten og bokbinderyrket.
Den skinnende solen – skyggesider av integrering
Zeeshan Elahi Aziz
Prisvinner 2012
Innvandring til Norge fra Pakistan på 1970-tallet er utgangspunktet for Aziz bidrag. Besvarelsen viser hvor vanskelig det kan være å finne seg til rette i et nytt land og å komme over kulturelle og språklige barrierer. Aziz viser videre hvordan det er å komme til et land der det meste har preg av velstand, men hvor enkelte ikke opplever å ta del i den. Han tar opp vanskelige problemer på en reflektert måte, viser storsamfunnets svakheter, men også enkeltmiljøers utfordringer med tabuspørsmål.
I dag ser jeg tilbake på den gang jeg var barn og lekte med morfar. Det var noe jeg ikke la merke til. Det var så mye mer i morfars tanker enn det jeg kunne oppfatte med det blotte øye. Han smilte, men hva lå bak smilet? Hva tenkte han på når ansiktet hans ble mørklagt av ulykkelighet og sorg? Det er mange spørsmål jeg ikke har fått svar på. Morfar har alltid holdt ting for seg selv. Han har ikke delt mye av sine tanker, verken med familie eller venner. Likevel er det en som kjenner han bedre enn meg, nemlig hans hustru og min mormor Munawar Sultana Khan. Når jeg nå skal i dybden på en epoke i morfars liv, er det først og fremst hun som er morfars talerør.

Denne oppgaven setter lys på hvilke opplevelser og utfordringer min morfar møtte i Norge på 70-tallet, og hvordan dette påvirket hans psykiske helse. Første del heter ”Begynnelsen før begynnelsen” og gir innsikt i historien før morfar kom til Norge.

Begynnelsen før begynnelsen
Min mormor, Munawar Sultana Khan, forteller at morfar har en føflekk under høyre fot. I følge asiatisk overtro betyr det at personen kommer til å reise mye i løpet av sitt liv. Min morfar har flyttet mye på seg. Først fra India til Pakistan, så fra Pakistan til Sverige og til slutt fra Sverige til Norge. 

Den indo-pakistanske krig begynte i 1947.  Krigen brøt ut i oktober måned som et resultat av at maharajaen av fyrstestaten Kashmir og Jammu ble presset til å forene seg med Pakistan eller India. Dette resulterte i en massiv flyktningstrøm til Pakistan.  I likhet med flere millioner flyktet min morfar sammen med sin familie til Pakistan. Mormor forteller at krigen har satt sterke spor hos sin mann. I en alder av 7 år fikk morfar oppleve sult, blod og mord på nært hold. “Din morfar vokste opp uten en mor. Hun døde på grunn av sykdom når morfar bare var noen år gammel. Din oldefar var en vellykket, men streng forretningsmann. Hans strenge disiplin gikk som regel ut over din morfar. I og med at morfar var den eldste i søskenflokken hadde han ansvaret for de yngre søsknene. Som regel var det han som fikk skylden for alle bagatellene som oppsto. Dette resulterte i at han ofte følte seg urettferdig behandlet. Han følte han aldri var god nok.” Forteller hun med en sårhet i stemmen. 

Reisen fra India til Pakistan ble utfordrende, spesielt for morfar. Mormor forteller at de reiste med tog og levde på bønner og vann i flere dager. Det er sterk kost for en liten gutt. Uten mor. Uten omsorg. Heldigvis ankom de Lahore, den nest største byen i Pakistan. Byen er kjent for sitt rike kulturliv og navnet ”Lollywood” brukes ofte som en beskrivelse på grunn av den store filmindustrien.  Det var i Lahore min morfar endelig kunne leve et fredelig liv. Til tross for farens strenge disiplin, klarte morfar å nyte livets lyse dager.  Han studerte ved Gourment College Lahore og utdannet seg som lektor ved MAO College.  Utdanning var ikke en selvfølge i Pakistan på 60-tallet. Likevel sto utdanning i fokus hos familien Khan.

I 1972 reiste lillebroren til morfar, Athar Khan til Göteborg i Sverige. Som pilot var det naturlig for ham å reise rundt i verden. Da han ankom Sverige sendte han et brev tilbake til familien i Lahore. Dessverre har jeg ikke tilgang på brevet han sendte, men i korte trekk forteller mormor at brevet handlet om de mange mulighetene Sverige hadde å by på. Sverige ble sammenlignet med Edens hage. Selv om morfar kom fra en økonomisk stabil familie i Pakistan, ble han fristet av lillebrorens glansbilde av Skandinavia. Min tante Shaista Khan forteller at en annen grunn til at morfar valgte å reise var fordi han ønsket frihet. Han ønsket å komme seg vekk fra farens disiplinerte husholdning.

I 1973 forlot min morfar en hage med 14 fruktsorter. Alt fra mango til fikentrær.  Etter en reise på over 9 timer ankom han Sverige hvor han ble tatt i mot av lillebroren.  Broren anbefalte ham å reise til Norge, som var et minst like vakkert land som Sverige. I tillegg trengte Norge arbeidskraft. Landet inviterte folk fra andre deler av verden, hovedsakelig fra Pakistan, Tyrkia og Marokko.   Allerede på nyåret 1971 kom det over 600 pakistanere til Norge. I følge Norsk innvandringshistorie (Bind 3) skapte innvandringen en uoversiktelig situasjon i Norge. Styresmaktene innførte derfor fra 1971 restriksjoner som skulle gjøre det vanskeligere å komme til Norge som arbeidssøker. Et dykk i Aftenpostens arkiv viser flere artikler om innvandringen til Norge.  Oktober 1973 skrev Aftenposten om den store pågangen av pakistanere som ønsket seg til landet. Spørsmålet var om antallet pakistanere kom til å bli for mange. Likevel var det ikke før i 1975 at Norge innførte en innvandringsstopp. Dette betydde at det ble innført stopp i adgangen til å oppnå arbeidstillatelse.  For morfar skulle det snart vise seg at alt ikke ble en dans på roser i kongeriket Norge. Hans mentale helse skulle få gjennomgå.

Første møte med Norge
Morfar ankom Norge april 1973. Akkurat for sent til å oppleve de siste snøfnuggene. Likevel ble han møtt med andre goder. Norge på 70-tallet hadde utviklet seg til å bli et velstående, planstyrt land og et land hvor likhetsidealer påvirket nasjonenes selvbilde.  Enhver verdensborger ønsker å leve under slike omstendigheter og morfar følte seg privilegert som fikk muligheten til å bli ”norsk-pakistaner.” Selv om morfar kom til Norge med drømmer om en ny start skulle han snart oppleve systemsvakheter og mangler i det offentlige. Skjebnen hadde en skyggeside: I det nye landet skulle han bli utstøtt på arbeidsplassen, bli diskriminert for sin hudfarge og bli innlagt for depresjon.

Morfar bosatte seg på Kjelsås i Oslo. Her leide han et rom i en større enebolig hos en norsk familie. I rommet var det plass til en liten seng og et lite furubord. På furubordet plasserte morfar et bilde av familien. Familien hans var fortsatt i Lahore, men det tok ikke lang tid før en familiegjenforening. Mormor og hennes to døtre ankom høsten 1974. På flyplassen ble de møtt av morfar som hadde kjøpt en rosenrød vinterkåpe til mormor. En familie på fire kunne ikke lenger bo på Kjelsås, det ble trangt om plassen og familien valgte derfor å leie en liten gammel enebolig på Stovner, kremen av Oslo. De var heldige som fikk tak i et fornuftig bosted på denne tiden. I boken Tilbakeblikk skriver Mahmona Khan at det var umulig å finne hybel på denne tiden, noe som førte til at flere teltet på Ekeberg. I dag er Groruddalen og spesielt Stovner kjent for å være boligområde for innvandrere, men på 70-tallet var det først og fremst nordmenn som bosatte seg her.  Dette resulterte i at familien Khan fikk god kontakt med nordmenn på 70-tallet. Det skal jeg belyse senere i oppgaven.

Arbeidsplassen – motgangen begynner
På dette tidspunktet hadde morfar allerede vært ansatt hos Allers trykkeri i flere måneder. Det var en lønnet jobb, men langt fra Khans drømmejobb. Selv om morfar aldri direkte ga uttrykk for misnøye over arbeidsplassen, kunne mormor lese hans melankolske ansikt. ”Din morfar hadde forandret seg noe voldsomt da jeg møtte han i 1974. Til å begynne med forstod jeg ikke hva som var galt. I brevene han sendte meg, skrev han om hvor godt han hadde det. Etter hvert merket jeg at han var veldig nedfor hver gang han kom hjem fra trykkeriet. Det var vanskelig å få han til å fortelle hva som var galt, men han åpnet seg til slutt. Han fortalte at sjefen på trykkeriet ga han mer å gjøre enn de andre arbeiderne. De behandlet ham urettferdig. Når han skulle på do, ba de han vente for det var ”alltid” opptatt.” Var det virkelig slik at de behandlet morfar på en slik uverdig måte? Hvis vi ser på det med kritiske øyne er det viktig å huske at det er mormor som gjenforteller. Vi vet også at morfar ble urettferdig behandlet av sin far i ung alder. Kanskje var det derfor han opplevde det slik? Etter å ha studert andre kilder har mormors ord fått mer troverdighet. For det er flere kilder som tyder på at innvandrerne slet på arbeidsplassen. De fikk de tyngste jobbene og hadde lange arbeidsdager. For eksempel forteller norsk-pakistanske Ali til Dagens Næringsliv at han sydde 14-15 timer ved fabrikken Gresshoppa hver dag. Timelønnen var til å begynne med ni kroner, etter hvert økte lønnen til 11-12 kroner timen. 

Det var ikke bare urettferdig behandling som ble en utfordring for morfar. Språket var med på å skape en barriere mellom ham og arbeidskollegaene. ”De passet på en måte ikke sammen. Morfar forstod grunnleggende norsk og ble etter hvert veldig flink. Likevel var det engelsk han kunne snakke best. På fabrikken var det lite med engelskkunnskaper. Hva skal man snakke om når man ikke kan språket?” Mormor og morfar hjalp hverandre ofte med å gjøre ”norsk-lekser.” På kjøkkenet lærte de hva som kalles pannekaker og hva som er smalahove. Å lære et nytt språk var morsomt for begge. De lo av rare ord og setninger og med det fikk de litt humor inn  i hverdagen.

Diskriminering var en annen utfordring mange av de nye landmennene opplevde. Det var ikke uvanlig at skjellsord som ”svarting,” ”pakkis” og ”brunost” ble brukt til å beskrive pakistanerne. Venner av mine besteforeldre, Mujahid og Yasmin Ali skrev ofte innlegg til aviser om diskrimineringen de opplevde. Mujahid Ali fikk egen spalte i Arbeiderbladet i 1978 og skriver følgende i et innlegg:

”Da jeg startet denne spalten for tre år siden skrev jeg at det ikke er noen rasisme i dette samfunnet. Jeg er erklærte at ”Uten reservasjoner kan jeg si at vi ser ingen tegn til diskriminering, hva vi ser har sine spesielle årsaker.” I dag tør jeg å tilstå at jeg har skiftet mening. Nå tror jeg ikke bare at det er tendenser til diskriminering som hersker, men også at det finnes rasisme.” (Arbeiderbladet 23.desember 1980)

Jeg viser innlegget til mormor og hun kan si seg enig i det Ali skriver. Hun påpeker at hun selv ikke opplevde rasisme, men forteller en oppsiktsvekkende hendelse som morfar fikk kjenne på kroppen: ”Morfar var på vei hjem fra trykkeriet og satt på t-banen. Bak han satt det noen damer som diskuterte hudfargen hans. ”Han har vel ikke dusjet på lenge” sa hun ene. ”Skitne pakkis” hvisket hun andre.”

Morfar hadde med seg en lektorutdanning, elegante klær og flytende engelsk i bagasjen fra Pakistan. Disse kvalitetene ble verken verdsatt av nordmenn eller pakistanske innvandrere. De fleste pakistanske innvandrerne som kom til Norge, hadde liten eller ingen utdannelse og kom fra landsbygda.  Språket og kulturforskjeller var med på å skape en barriere. Dermed fikk morfar vanskeligheter med å knytte bånd til andre mennesker.  Ikke bare nordmenn, men også med sine egne landsmenn. Ensomhet og isolasjon ble en større del av hans hverdag og han slet med tung depresjon. Han taklet ikke utfordringene like godt som mange andre, en av hovedgrunnene var nok at han manglet et sosialt nettverk som kunne ha gitt han et løft i hverdagen. Arbeidslivet er en plattform som kan minske isolasjon, men i morfars tilfelle ble Allers trykkeri et ”farlig” sted for hans mentale helse.

Vi har sett at morfar i det nye landet ble møtt med flere utfordringer, hovedsakelig på arbeidsplassen. Forskning viser at flere av faktorene som min morfar opplevde gir økt risiko for å bli rammet av psykiske lidelser.  I en rapport fra Folkehelseinstituttet fra 2006 kommer det frem at en risikofaktor når det gjelder psykisk helse er sosial isolasjon eller ensomhet.  Personer med lite sosialt nettverk har større risiko for å utvikle negative psykiske lidelser, enn personer med et godt sosialt nettverk. I tillegg viser rapporten ”Psykisk helse i et flerkulturelt samfunn” at mennesker som opplever diskriminering har større fare for å utvikle psykiske lidelser.

Alle utfordringene i Norge knyttet til jobb, språk, kultur og diskriminering gjorde at mine besteforeldre flere ganger vurderte å flytte tilbake til Pakistan. ”Jeg var ensom og savnet min mor. Din morfar var også mentalt sliten. Det gjorde vondt å se at morfar ikke klarte seg i Norge. Jeg var ny i landet og hadde lite kunnskap om depresjon og psykiske lidelser. I dag skulle jeg ønske jeg hadde fått bedre informasjon, slik at jeg kunne hjulpet mannen min. Likevel tenkte vi at Norge var et bedre land for døtrene våre å vokse opp i, siden de allerede var i gang med sin utdannelse.”

Et lys i tunnelen
Familien Khan fikk god kontakt med sine naboer. Spesielt fikk de sansen for familien Løkken. Selv om morfar opplevde motgang, var det en trøst å være sammen med de norske naboene. De ble godt kjent og lærte mye av hverandre. Barna deres begynte å leke sammen og var ofte på besøk. ”Vi gikk rundt juletreet sammen og var på hytteturer. Det var godt å bli tatt i mot med åpne armer hos familien Løkken. Både morfar og jeg nøt stundene med dem.”  Løkken ble familiens gode venner, de sviktet aldri, i motsetning til helsetilbudet på 70-tallet.

Når samfunnet svikter
Sent 1976 tok mormor kontakt med familielegen. Problemet var morfars helse. Mormor var veldig bekymret. Morfars depresjon gikk ikke bare utover henne, men hele familien. Mormor og morfar ble enige om at morfar skulle slutte å arbeide ved Allers trykkeri. Etter 3 – 4 år med hardt arbeid som fabrikkansatt sluttet derfor morfar og ble hjemmeværende. Morfar ble henvist til forskjellige leger. I en periode fikk han ”kortidsterapi” som skal hjelpe mot konkrete lidelser som for eksempel depresjon.  ”Terapien var ikke mye til hjelp. Det var som om psykologen aldri forstod morfars problemer. Behandlingen var vel ikke tilrettelagt innvandrere som oss,” sier mormor oppgitt. Ida Løge Hansteen, leder for avdeling for minoritetsspørsmål ved Louisenberg sier til Aftenposten i 2003 at det er mye som tyder på at minoritetsspråklige får dårligere hjelp mot sine psykiske plager. Hun forteller at det i stor grad skyldes for få helsearbeidere med minoritetsbakgrunn.  Jeg stiller meg selv et spørsmål: Hvis det i 2003 var et dårlig helsetilbud for innvandrere, hvor ille kan det da ha vært tilbake på 70-tallet?

Noen år senere ble alt verre. Morfars depresjon utviklet seg gradvis til alvorlig depresjon. Det førte til at han ble tilbudt elektrokonvulsiv terapi (ECT) en behandlingsform som tilbys pasienter med alvorlige depresjoner. Dette er en kontroversiell behandlingsform. For noen fungerer det bra, mens for andre kan det gi negative konsekvenser. Det er lite forskning på dette området, men noen pasienter har fått svekket hukommelse etter behandlingen.  Det er et vanskelig tema for mormor å snakke om. Det er faktisk veldig få i familiens omgangskrets som har visst om dette. Likevel har mormor mot til å fortelle: ”Det var grusomt. Det er det jeg kan si. Etter behandlingen så han nærmest ut som et lik. Jeg var hjelpesløs. Jeg visste ikke om det var riktig behandling og overlot ansvaret til legene. Det er bittert å tenke på at det er lite forskning på behandlingen. Tenk om behandlingen bare gjorde ting verre?” Mormors spørsmål får vi nok aldri svar på. Det vi vet er at ting ikke ble stort bedre, om vi kan skylde på ECT forblir uvisst.

De tilber den skinnende solen
Det er enkelt å skylde på systemet, men hva med menneskene? I likhet med mange miljøer er psykisk helse et tabubelagt område innenfor det pakistanske miljøet. Når morfars helsetilstand ble verre, var det mormor som representerte familien når de var på besøk og i selskaper. Hun legger ikke skjul på at det var vanskelig for henne når folk spurte etter morfar ”Når de spurte hvor han var, sa jeg at han var syk. Når de spurte hva slags sykdom det gjaldt ble jeg stum. Jeg sa bare at han ikke ønsket å komme. Hvis jeg hadde sagt han slet psykisk er jeg sikker på at de hadde opplevd det som rart.” Morfars ”hemmelige” depresjon forble ikke skjult i husets vegger. Etter hver forstod de fleste at noe var galt. Morfar ble nærmest stemplet som ”gal.” Han forble en skygge. Kjennetegnet på familien Khan ble ”Munawar og den gale mannen.” Når noen brekker et ben eller en arm, besøker vi ofte vedkommende for å vise medmenneskelighet og for å gi trøst. Hvorfor var det ingen som kom til morfar under hans vanskelige periode? Nei, det er ikke bare det norske storsamfunnet som har skylden for at morfars psykiske helse ble verre, det pakistanske miljøet kunne hjulpet hvis psykisk helse ikke var så tabubelagt. ”Vi lever i en egosentrisk og materialistisk verden. Folk tilber den skinnende solen. Det betyr at de fleste vil ha en omgangskrets med oppegående og selvsikre personer. De svakeste i samfunnet blir som regel glemt,” forklarer mormor.

Til tross for sin psykiske lidelse har morfar alltid vært en intelligent og rettferdig mann. Han har alltid vært opptatt av likestilling, spesielt i sitt eget hjem.” Du må aldri kritisere eller forskjellsbehandle våre fem døtre. De står på lik linje og skal behandles som om de skulle vært fem sønner.” Alle døtrene er i dag enige om at morfar sørget for en trygg og god oppdragelse. De berømmer både mormor og morfar for at de aldri lot de vonde opplevelsene i Norge skygge over deres oppdragelse.

Vondt blir verre
Vinteren 2008 fikk morfar diagnosen Alzheimer. En vanlig hjernesykdom som er en av de vanligste årsakene til demens. Sykdommen fører blant annet til hukommelsestap.  Sykdommen har gjort at morfar har glemt store deler av sin historie. Han har glemt de fleste familiemedlemmer, men husker fremdeles sin kone Munawar Khan. Vi vet ikke om han husker utfordringene han opplevde i Norge, men vi hører ofte at han nynner på sanger fra sin ungdomstid. Kanskje fordi det nettopp er ungdomstiden som var den beste i hans liv?

Som vi har sett har morfars utfordringer i Norge vært med på å påvirke hans psykiske helse. Ensomhet og depresjon var en stor del av hans liv som ny i Norge. Vi kan ikke konkludere med å si at det kun er utfordringene i Norge som skal ha skylden for morfars tragiske liv. Vi vet at han vokste opp i et hjem med forskjellsbehandling og ikke minst opplevde han krig i ung alder. Likevel er det sikkert at mange av hans problemer kunne vært unngått hvis samfunnet hadde rukket ut en hjelpende hånd.

Morfars historie er ingen vanlig innvandringshistorie. Den setter lys på skyggesiden av integrering og er en viktig del av norsk innvandringshistorie. Det er ikke ofte disse mørke historiene når fram til overflaten. I dag er jeg stolt over å ha fortalt en historie som representerer medaljens bakside. Det finnes historier som ligner på denne. De fleste får vi aldri hørt. Morfars historie skal være til inspirasjon, den skal vekke ettertanke og ikke minst gi innsikt i et liv som samfunnets taper. For når morfars tanker var mørklagt, var de andre opptatte med å tilbe den skinnende solen.

Kildeliste
Eliassen, Haakon ”Eksplosiv økning av elektrosjokk” Hentet fra: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1374496.ece.  (27.11.11)

Jacobsen, Ragnhild Asen ”Innvandrer og psykisk helse – psyk av arbeidsledighet? ”
Hentet fra: http://www.psykiskhelse.no/novus/upload/file/Psyk_av_arbeidsledighet.pdf  (3.12.12)

Keim, Kristine ”Terapiformer: intensiv og dynamisk korttidsterapi”
Hentet fra http://www.psykologibloggen.no/?p=3085 (1.12.11)

Riazrolf, Waseem K. “Psykisk helse tabu blant innvandrere.” Hentet fra: http://www.aftenposten.no/helse/article645495.ece (1.12.11)

Rudi, Inga ”Innvandring på 1970- og 80-tallet” Hentet fra: http://www.kildenett.no/artikler/2009/1236597403.29 (4.11.11)

Skaug, Christian ”Grorud: Andelen innvandrere nær tredoblet på ti år.” Hentet fra:
http://www.document.no/2011/05/grorud-andelen-innvandrere-naer-tredoblet-pa-ti-ar/ (27.11.11)

Stokke, Olga ”Lever mer pakistansk i Bradford enn i Pakistan.” Hentet fra:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3131587.ece (27.11.11)

Store norske leksikon: ”Alzheimer sykdom. ”Hentet fra:
http://snl.no/Alzheimers_sykdom (27.11.11)

Ukjent forfatter ”De kom for å jobbe.” Hentet fra:
http://avis.dn.no/artikler/avis/article4929.ece (9.11.11)

Studentinnlegg ”Hvordan påvirkes norsk kultur og språk av minoritetsgrupper?” Hentet fra: http://nlk1stc.wordpress.com/norsk-kultur/ (9.11.11)

Wikipedia ”Lollywood” Hentet fra: http://en.wikipedia.org/wiki/Lollywood (4.11.11)

Rådet for psykisk helse: ”Psykisk helse i et flerkulturelt samfunn” 2007
Hentet fra: http://www.psykiskhelse.no/novus/upload/file/rapporter/Rapport_minoriteter.pdf (3.12.12)

Kjeldstadli, Knut Norsk innvandringshistorie bind 3 Pax forlag (2003)
Khan, Mahmona Tilbakeblikk Pax forlag (2009)

Ruud, A.E., Mageli, E. & Price, P. (2011) Indias historie med Pakistan og Bangladesh Cappelen Damm Akademisk

Kildevurdering
Alle bøkene jeg har brukt er sekundærkilder. De bygger på tidligere forskning og funn. Jeg har vist sekundærkildene til mormor og sammen har vi diskutert hvor troverdig morfars historie er i forhold til storsamfunnet på 70-tallet. Selv om jeg har funnet mange kilder som virker realistiske, har samtalen med mormor virket mest troverdig. Hun har fortalt morfars historie etter beste evne. Likevel har noe av det hun har fortalt vært uklart. Derfor har jeg vært i samtale med flere familiemedlemmer, dette har gjort historien tydeligere for meg og ikke minst har hendelsene morfar opplevde fått mer troverdighet. For å sette historien i et kritisk lys har jeg lest reportasjer og rapporter om psykisk helse blant innvandrere. Samtlige artikler er hentet fra pålitelige kilder som Aftenposten, Dagens Næringsliv og Psykologibloggen. Da alle sekundærkilder ”beviser” intervjuet med mormor og motsatt, anser jeg alle kildene jeg har brukt som pålitelige.
Mot og styrke
Sjur A. Rivlin
Prisvinner 2012
Sjur A. Rivlin vant konkurransen i 2011-2012. Utgangspunktet for besvarelsen var hans jødiske bestemor som i 1946 valgte å forlate familien i datidens Palestina for å bygge opp en organisasjonen for å hjelpe jøder til Israel. Rivlin undrer seg over hvorfor bestemoren gjorde som hun gjorde. Det som virkelig gjør denne besvarelsen så god, er hvordan han reflekterer over sitt eget liv og plass i historien etter å ha blitt kjent med sin bestemors historie. Dette er derfor en studie i historiebevissthet; om hvordan historie ikke bare dreier seg om fortiden, men vel så mye om nåtiden og framtiden.
Prolog
Det er sommer i Budapest. I en gate ikke langt fra sentrum beveger et følge på seg, med kameraer rundt halsen og oppglødde uttrykk i ansiktet. De er så mange at det danner seg flere grupper; foran tre ungdommer i en ivrig diskusjon, litt etter noen eldre i et mer avslappet lune, lengst bak en ung gutt som er lykkelig over å ha blitt slått følge med av to unge voksne med solbriller på og høretelefoner rundt halsen. Noen går i sine egne tanker og nyter synet av en av de vakreste byene i verden, andre er opptatt med en mobiltelefon eller et kart. De er 16 til sammen, men bare 15 av dem går. Den sekstende troner nærmest majestetisk på en liten rullende anretning som minner om en moped, bare at den har fire hjul og en mye lavere maksimal fart, spesielt leid inn for anledningen. I den sitter min farmor, som tre uker unna hennes 90-årsdag er tilbake i en by hun som ung tilbrakte to og et halvt år av hennes liv i. Hun heter Chana Rivlin, og hennes femten ledsagere består av hennes tre barn, ni av hennes barnebarn, og tre inngiftede familiemedlemmer. I denne samme gaten, på stedet forsamlingen sakte men sikkert beveger seg mot, befinner det seg en bygård i samme stil som alle bygårdene i Budapest: med en bakgård som er omringet av fire balkongkledde vegger i 8-9 etasjer oppover, der dørene til leilighetene leder til balkongen som deretter tar beboerne til den sentrale trappen som fører ned til bakken. Trappen er kanskje akkompagnert av en skrøpelig heis i tynt, bråkende metall som, når man tar den, høres ut som om den kommer til å gi etter når som helst, og det hele fører som regel til en vakker gang som tar deg fra det vanligvis nedslitte og falmende universet der inne og ut til gaten og omverdenen gjennom en forseggjort inngangsport. Følget er på vei mot Alkotman gate 4, en adresse som er av spesiell verdi for Chana. For 65 år siden kom hun dit for første gang, ført frem av en veibeskrivelse gitt henne muntlig natten før av en person hun aldri så igjen. Hun var helt alene, på sin første dag i Budapest, uten papirer, en 25 år gammel jente som hadde forlatt hennes hjemsted, hennes mann og deres to år gamle sønn på et sted langt vekk, under konstant trussel fra fiendtlige krefter, for å utføre arbeid i et land hun ikke hadde noen tilknytning til, der hun ikke hadde noen venner og der de snakket et språk som ikke lignet på noe hun forstod. Hennes eneste kontakter her, var mennesker hun ikke kjente, men som på et vis kjente henne. Og hva hun kom til å gjøre her, var det de, og ikke hun selv, som kom til å bestemme.

Blant de 16 som med en blanding av spent glede og oppglødd interesse gikk nedover gaten i Budapest den sommerdagen, var jeg. Og jeg kunne ikke la være å lure på hva i all verden det var som hadde fått min farmor til å ta et så dristig, uforutsigbart, faktisk nesten absurd valg som å forlate alt hun kjente og dra hit for 65 år siden?

Undring
Etter å ha besøkt Budapest med min israelske familie sommeren 2011, der vi sammen dro på en reise gjennom en viktig del av vår families fortid, satt jeg igjen med flere spørsmål enn jeg hadde da vi dro dit. Vi hadde hatt et fantastisk opphold i Ungarns hovedstad, denne byen som er en merkelig blanding av vakker arkitektur, fra romersk til art nouveau via barokk og renessansestil, og de enorme, grå Sovjetiske boligblokkene i all sin stilrene grusomhet. Men det jeg lærte der reiste i meg kun en higen etter å lære mer. Her hadde jeg, en 18 år gammel gutt oppvokst i trygge og gode forhold i Norge, fått et innblikk i noe som ikke lignet noe jeg kjente til fra mitt eget liv. Min farmors reise til Budapest og hennes virke der foregikk kort tid etter den verste krigen verden har måttet gjennomgå, og rett etter at Ungarn hadde mistet et sted mellom 400 000 og 600 000 av sine innbyggere . Enkelte kilder sier at rundt 450 000 av disse var jøder  , mens andre hevder at tallet er enda høyere .  Ungarn var et av landene der flest jøder ble drept , og hit reiste altså min farmor i 1946. Hva for en enorm kraft, hvilken sterk vilje var det som hadde greid å dra henne dit? Hvilket kall hadde blitt vekket i hennes hjerte, og hvordan?

Svarene kom ikke av seg selv, og vel hjemme i Norge forstod jeg at jeg ikke ville få fred før jeg fant dem. Heldigvis hadde vi planlagt å dra på besøk til «Ha-Aretz» (som ganske enkelt betyr «Landet», og er måten israelere refererer til sitt land på) senere samme år, for å feire Chanukkah. Under dette besøket, tenkte jeg, skal jeg snakke med farmor i timevis, spørre henne ut om alt, få svar! Min farmor er en fantastisk forteller – å høre henne snakke er som å lese en godt skrevet historisk roman. Siden, som forberedelse til denne teksten, har vi også snakket mye over telefon her hjemmefra. Felles for alle gangene vi har snakket, er at hun alltid har fylt meg med kunnskap. Og med tanke på at kunnskap er noe av det viktigste man har i livet, tror jeg at det å kunne dele den med andre, slik min farmor delte sin kunnskap med meg, er den beste måten å anvende den på, og i denne teksten skal jeg prøve å gjøre nettopp det. Her er historien om min farmors europeiske eventyr midt i kaoset som rådet kort etter krigens slutt.

Svar?
Året er 2011. Jeg sitter i sofaen hos min farmor. På veggene henger gamle bilder malt av familiemedlemmer, fotografier av mine fettere og kusiner i Amerika, og på den ene veggen står hyller med antikke krukker, skåler og oljelamper fra mange tusen år tilbake, gravd ut av gjenraste huler av min onkel som jeg aldri møtte. Selve atmosfæren i rommet avgir en følelse av å være bebodd av en familie som har opplevd mer enn hva familier vanligvis gjør – på godt og vondt. Min farmor er det viseste mennesket jeg kjenner. Aldri har jeg møtt noen som snakker med en klokhet som kan måle seg med hennes. Aldri har jeg møtt noen med en lignende forståelse for det å være menneske. Og aldri har jeg møtt noen med like mye interessant å fortelle. For å forstå hvorfor jeg dro, må du forstå hva jeg dro fra, sier hun. Og hun begynner å fortelle…

Året er 1940. I den nordlige delen av det som da het «District of Palestine»  og var en provins i det Britiske imperiet, ikke langt fra Geneseretsjøen, våkner den nyopprettede kibbutzen Gesher   på randen av Jordanelva. Klokken er litt over seks om morgenen, og fra vinduet i spisesalen skuer Ben-Ami og Chana Rivlin, mine besteforeldre, ut over elva og de tre broene som krysser den. De tre stenkonstruksjonene er vakre på hver sin måte. Broen lengst vekk av de tre er også den nyeste, bygget av britene da de kom hit i 1917. Den er, i motsetning til de to andre, av betong, og de fleste av dalens innbyggere vil nok også argumentere for at det er den styggeste, til tross for de velkonstruerte buene og den sterke konstruksjonen. Ikke langt fra de store kolonialistenes bidrag, står en bro som stammer fra da det Ottomanske imperiet hersket i dette området, før britene kastet dem ut. Den er fortsatt i bruk; ottomanene bygget den med togskinner som på den tiden forbandt Syria og Egypt med tog som daglig passerte kibbutzen. Den står stolt som et minne om et imperium som var et av de største og lengstlevende noensinne, og som hadde styrt over dette området siden det sekstende århundre. Men den ottomanske broen er allikevel ingenting å skryte av i forhold til bro nummer tre, som ligger et steinkast unna vinduet i den lille mursteinsbygningen: den romerske. Bygget for over to tusen år siden, står den fortsatt like støtt der den krysser grensen mellom det som da var en av utpostene i imperiet sola aldri gikk ned over, og Kongeriket Jordan.

Dette var mine besteforeldres verden. De hadde bygget den opp fra ingenting. Da de kom hit, var stedet en ubebodd blanding av ørken og stive buskvekster. Kibbutzen Gesher er deres livsverk. Hva min farfar og farmor tenkte på der de satt i spisesalen i 1940 med en sparsommelig frokost og et glass fersk melk foran seg, vil jeg aldri vite. Det var nok veldig mye forskjellig – mange bekymringer, men også mange forhåpninger og gode utsikter. Ben-Ami hadde vært med på å stifte kibbutzen året før, og min farmor Chana hadde kommet dit senere etter ferdiggjort landbruksskole. De var unge pionérer i et land som allerede hadde eget universitet, filharmonisk orkester og en veltrent undergrunnshær, men ingen stat. Fremtiden lå foran dem, men det var en usikker fremtid. Ville de kunne bli her, på grensen til det fiendtlige Jordan? Ville engelskmennene trekke seg ut, og hva kom til å skje da? Ville den sionistiske staten de hadde drømt om så lenge, noen gang opprettes? Og ikke minst: hva med krigen som raste i Europa? Jeg tror ikke det var lett å være dem på denne tiden. Men mine besteforeldre holdt motet oppe. Sammen skulle de bygge en ny fremtid, et nytt liv, og ikke minst: et nytt land.

Tilbake i 2011 sitter jeg som fengslet i sofaen ved siden av farmors nærmest høyteknologiske, bevegelige stol med egen fjernkontroll. Jeg har hørt mye om Gesher før, stedet der faren min har vokst opp og som vi har besøkt årlig helt siden jeg var liten. Men denne første, usikre tiden før staten Israels opprettelse var ukjent for meg. Én ting har jeg selvfølgelig alltid visst: at kibbutzen vi nå befant oss i, selv om den bar navnet Gesher, ikke var det Gesher min farmor med hennes ord malte for mine øyne. Nei, den befant seg noe sånt som en halv kilometer lenger ned i dalen – på Jordanelvas bredder. Etter selvstendighetskrigen i 1948 ble den originale kibbutzen nærmest utslettet, og de besluttet at beliggenheten der var for farlig. Kibbutzen ble så flyttet til det noe mer utilgjengelige området lenger opp. Men det var den lille utposten nede ved elven, befolket av unge idealister, Chana forlot den dagen i november 1946 til fordel for et Europa som ikke lenger sto i flammer, men som fortsatt lå og glødet lik et bål etter en kald vinterdags fyring.

Hennes beskrivelse av den første tiden i kibbutzen gjorde meg ikke stort klokere. Selv kan jeg knapt komme på noen måte jeg selv, om jeg skulle ønske det, kunne ha vært med på å bygge opp noe lignende i dag. Det virker som om verden, på den tiden mine besteforeldre var like gamle som jeg er nå, var så utrolig mye… yngre. Det må ha vært en fantastisk følelse for dem å gjøre det de gjorde. Og igjen melder denne undringen seg: hvordan kunne Chana dra? Og hun fortsetter med sin historie…

Jeg spør henne om hvordan hun kom seg til Europa. Hun blir stille i noen sekunder før hun puster sakte ut. Måten hun rynker øyenbrynene sine på forteller meg at dette ikke er en enkel fortelling. Var det farlig, vil jeg vite. Det var det, ikke sant?

-Jeg vet ikke om det var farlig… altså, det var farlig fordi det var Øst-Europa. Jeg var uten papirer og med britisk pass. Jeg hadde et visa som var gyldig til Praha, men derfra, forbi Jernteppet, var jeg ulovlig. Vi bodde jo i Gesher, men vi skjønte mer eller mindre hva som hadde skjedd i Holocaust. Man visste jo aldri helt sikkert, men vi hadde mer eller mindre forstått at det var noe forferdelig som hadde skjedd. Men detaljene, og omfanget av det forferdelige, kunne vi ikke skjønne av oss selv.

- Hvordan var det dere fikk vite det, spør jeg henne. - Detaljene, altså?
- Det er det jeg kommer til. Fordi: umiddelbart etter krigen dro det delegater fra Israel til Europa for å organisere den ulovlige  turen til det lovede land. Til havnebyer som Marseille og Napoli sendte Ha Haganah   illegale skip, de fleste transportskip. I disse bygget de sengeplasser, to eller tre oppå hverandre for å få plass til så mange som mulig. Derfra dro de til Landet. Skip som ble oppdaget og stoppet underveis av britisk marine, ble sendt til Kypros. De som kom frem gikk av på en strand, ikke en havn, i nattens mørke, eller så gikk de over i små skip fra Ha-Haganah som lå og ventet utenfor kysten. Veldig ofte fant britisk etterretning dem, og da ble de satt i leire der de måtte vente i flere måneder før britene enten slapp dem ut eller sendte dem tilbake til Europa.

Her måtte jeg stoppe min farmor. Ble de satt i leire? Det var snakk om mennesker som alle på en eller annen måte var berørt av nazistenes døds- og – arbeidsleirer, enten de selv var der eller hadde sluppet unna, og hva skjer når de så tar seg til det som for dem virker som stedet i verden der de er tryggest? De blir satt i leire? Ja, svarer min farmor Chana som om det var det mest naturlige i verden. Jeg blir nesten satt ut av denne informasjonen. Hvordan kunne engelske myndigheter, opprettholderne av verdier og god moral bestemme seg for å gjøre noe slikt? Igjen satt jeg med følelsen av at å høre denne historien var litt som det å være filosof; at hvert svar kun avler flere spørsmål. Og det største spørsmålet av alle, hva det var som fikk min farmor til å reise, sto fortsatt ubesvart. Men så fortalte Chana noe som lignet en begynnelse på en forklaring…

- Slik ble altså jødene som kom til Landet behandlet. Og i februar 1946 kom en gruppe med polske jøder i en buss til kibbutzen vår, 50 stykker. De hadde overlevd krigen og senere flyktet fra Polen. Disse hadde alle sammen vært i arbeidsleirer. Ikke konsentrasjonsleirer, men arbeidsleirer. Der var de, under tyskernes oppsyn, blitt tvunget til å produsere alt mulig for dem: klær, våpen og så videre. Det du må huske, Sjur, er at det sterkeste hos mennesker er viljen til å leve.

Viljen til å leve, ja. Jeg hadde selv sett gamle mennesker i kibbutzen med serietall tatovert på håndleddet.

- Noen av dem fikk det fjernet etterpå, fortsatte farmor da jeg nevnte dette barndomsminnet. - Det er jo mulig i dag. Men de fleste valgte å beholde tallene sine. Holocaust er ikke noe man kan fjerne fra minnet uansett. Og noen av disse kom altså til oss. Og så begynte de å fortelle om det som hadde skjedd med dem. Det gikk inn i hodet og hjertet mitt og jeg merket at jeg måtte gjøre noe. Jeg snakket med Ben-Ami, din farfar, og han sa ganske enkelt at «hvis dette er det du føler at du må gjøre, Chana, så må du gjøre det». Det betydde å forlate min sønn Nimrod, som bare var to år gammel, med bare pappa. Men pappa var positiv, og slik bestemte jeg meg for å dra.
«Slik bestemte jeg meg for å dra». Var det alt? Det kom en gruppe holocaustoverlevende til kibbutzen deres, de fortalte historien sin og vips så skulle hun forlate alt og alle til fordel for et Europa som kom til å kreve mer av henne, enn hun kunne kreve tilbake av det? Jeg trodde ikke på det. Jeg skjønte at jeg her hadde med den tydeligste konkrete grunnen å gjøre, men jeg hadde allikevel på følelsen av at de polske jødenes beretninger kun var en katalysator for det som skulle bli hennes valg. En katalysator som hadde satt i gang noe som lå mye dypere inne… men hva var i så fall det? Der jeg satt i sofaen, under maleriene og de antikke vasene, må jeg fortsatt ha sett ut som et spørsmålstegn. Jeg ville komme til bunns i dette her. Men, som sagt tidligere, er det å høre på min farmor snakke, litt som å lese en historisk roman. Og lik enhver roman, forstår man ikke alt før mot slutten. Jeg avbrøt henne ikke, selv om jeg var fristet til å gjøre det. Jeg får lese ut boka først, tenkte jeg. Og lik en pageturner drev historien fremover…

- Men da jeg kom til kontoret til Ha-Haganah, var de skeptiske. De skjønte ikke hvorfor jeg absolutt ville bli sendt til Europa; jeg kunne hverken tysk, polsk eller jiddisch. Men jeg sa at det ikke var noe problem, jeg lærer fort. Først trodde jeg at jeg skulle til Tyskland. Jeg greide meg for så vidt greit med noen grunnleggende fraser som jeg hadde plukket opp fra en gruppe tyske jøder som var med på å stifte Gesher. Så jeg dro til Genova fra Haifa på en båt ved navn Kahir. Ha-Haganah betalte for billetten. Derfra tok jeg tog til Milano, der jeg fikk beskjed om å vente til de fant ut hvor de trengte meg mest. Det som er utrolig, Sjur. er at midt i alt kaoset og forvirringen i Europa på den tiden, fungerte alt som gjaldt oss som var utsendt, absolutt alt, som en sveitsisk klokke. Alt var organisert av Ha-Haganah og hele det sionistiske systemet som opprettholdt det økonomisk.

Innen min farmor er kommet hit, er det mye jeg lurer på. Hvordan kunne et folk uten en egen stat organisere noe så stort som det her, med utsendte fra palestina til så mange land i Europa? Det var snakk om tusenvis av mennesker, hadde jeg skjønt, som dro fra Landet med samme mål for øyet som Chana. Hvem styrte alt dette? Og ikke minst: hvem betalte for alt dette? Svaret min farmor ga, var ganske enkelt to ord: «The Joint».

The Joint er et begrep de fleste jøder som lever i dag har vokst opp med. Det er en forkortelse for The Joint Committee on European Jewish Affairs, og selve navnets ordvalg etterlater vel liten tvil om at dette var seriøse greier. Og det var det. Den 15. Mars 1943 møttes flere av de mest innflytelsesrike amerikanske jødene på en eksklusiv klubb i New York. De konsoliderte under dette møtet en rekke amerikanske interesseorganisasjoner, de viktigste av dem American Jewish Committee og American Jewish Congress (som begge eksisterer den dag i dag) til én sammenfungerende enhet med ett mål for øyet: å bistå deres utsatte brødre i Europa med alle tilgjengelige midler. Men det var altså først etter krigen at denne nødhjelpen skulle gjøre seg gjeldende som et livsviktig element i det jødiske folkets overlevelseskamp og gjenoppbyggelse. Og det var denne operasjonen min farmor ble en del av.

- Mens jeg var i Milano, reiste jeg litt rundt i området. Jeg var jo utrolig spent og usikker på hva som kom til å skje og hvor jeg kom til å dra, men jeg tenkte som så at din farfar ikke ville tilgi meg om jeg var i et så vakkert område som i Nord-Italia uten å se meg litt om. Etter to uker fikk jeg beskjeden: du skal til Budapest i Ungarn. Å, himmel, tenkte jeg. Jeg visste ikke hvor Ungarn var engang! Men, men, jeg gjentok for meg selv en setning jeg hadde resitert i hodet mitt mange ganger før: du ba om å bli utsending, nå har du blitt det. Når man dro på et slikt oppdrag, måtte man gjøre som man fikk beskjed om. Så jeg dro til Praha. Derfra var jeg «ulovlig». Det britisk-palestinske passet ga meg ikke visum for å reise lenger enn til Østerrike. Fra Praha dro jeg først til Bratislava, som ligger i Slovakia helt på grensen til Ungarn. Det var nå desember, og forferdelig kalt for en som kom fra det varmeste området i Landet. Men jeg holdt ut.

- Også fra Bratislava var alt organisert. Vi opererte med passord – en «parole» kalte vi det. Det var forskjellige paroler forskjellige steder, og med en parole var du kongen av verden. I Bratislava bodde jeg noen netter hos en gruppe jøder som var på vei til Israel, mens jeg ventet på den rette tiden å krysse grensen på. Så, en dag, fikk jeg beskjeden: dra til markedet i byen klokken fem om morgenen. Da ville det kjøre forbi en lastebil som skulle til kysten, men som skulle sette meg av i Wien. Jeg dro til markedet, så lastebilen, sa parolen jeg hadde fått til sjåføren og gikk på. Det var en åpen lastebil med jøder som skulle ta seg til Landet. Slik kom jeg til Wien, og der så jeg, med en gang jeg gikk av lastebilen, en kjenning fra en kibbutz i Landet som sto og ventet på meg. Jeg ble overlykkelig over å se noen jeg kunne snakke hebraisk med- etter jeg hadde sagt parolen først, vel og merke. Han tok meg med til et sted der jeg skulle vente i noen få dager, et sykehus hvis inngangshall for anledningen var blitt transformert til et overnattingssted for ventende jøder, de fleste på vei til Landet og noen slike som meg, på vei andre steder. Her sov det kanskje 150 folk på gulvet, et kaldt tregulv. Jeg ble tildelt to dyner og to brødskiver og fikk beskjed om å finne meg et sted å ligge.

- Den natten, på Rotschild hospital i Wien, kommer jeg aldri til å glemme. Tidligere på reisen hadde jeg alltid holdt motet oppe og følt meg rimelig bra, til tross for at jeg var alene og ikke kjente noen. Men denne natten fikk jeg en enormt sterk følelse av virkelig å være alene i verden, fullstendig alene. Her var jeg ingenting, jeg var langt fra alt som het hjemme. Der hadde jeg hus, venner, foreldre og min mann, men her var jeg… ingenting. Jeg må si at den natten er den verste jeg har hatt i mitt liv. Jeg lå oppe i timevis og fikk ikke sove. Men igjen gjentok jeg for meg selv mantraet om at jeg selv hadde villet bli utsendt, og det hadde jeg også blitt – på godt og vondt. Hjemme i Israel visste jeg ikke hva som hadde ventet meg. Alle visste at det ikke var lett å være utsending, men når man sier at noe er hardt og vanskelig, er det kun abstrakte begreper. Den natten kjente jeg det på meg på ekte…

På dette tidspunktet i fortellingen, hadde jeg helt lagt fra meg tanken om å avbryte for å stille spørsmålene som hele tiden dukket opp. Jeg satt rolig og noterte, for jeg forstod at det var best bare å la farmor snakke. Og der jeg satt og lyttet følte jeg at jeg kom nærmere og nærmere en forståelse, en løsning på gåten, et svar - jeg visste bare ikke enda hva det svaret var.

- Heldigvis har enhver natt en ende. Dagen etter ble mye bedre. Jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte vente på to andre som jeg skulle krysse grensen til Ungarn sammen med. Og da de kom og fant meg, øm og sliten etter den harde natten på tregulvet, så de på meg med et nesten forskrekket uttrykk og sa: «hva gjør du her? Har du ikke sagt hvem du er?» Jo, sa jeg. Jeg var jo bare lille meg – ingenting. Jeg klaget allikevel ikke, men ble selvfølgelig glad over å møte disse to. For jeg var ingenting, men disse to som jeg skulle ta følge med, de var noe. Den ene av dem, Jankale kalte vi ham, skulle være leder for hele Ha-Haganah i Øst-Europa. Jeg var ingenting, men disse to, de var noe. De var offiserer, de var viktige. De tok meg med til hotellet der de bodde, og der fikk jeg en varm seng, et bad og ordentlig mat. Det var herlig. Slik gikk to dager. Så skulle vi over grensen. Dette kunne vi selvfølgelig ikke gjøre lovlig; til det hadde ingen av oss visum. Hele Øst-Europa var lukket bak Jernteppet.

- Da tiden var inne, tok vi en drosje til nærme grensen. Hvis jeg hadde visst hva som ventet, hadde jeg skaffet meg et par støvler. Datoen var 24. desember 1946. Det var ikke tilfeldig. Vi satset på de ikke-jødiskes trang til å feire denne dagen, og vi satset på at de feiret den med rikelige mengder alkohol. Det var et sikkerhetshensyn vi tok. Vi gikk ut av drosjen, og begynte å krysse grensen til fots. Vi visste at Ha-Haganah hadde ordnet for oss at en bil skulle vente på den andre siden. Den natten var det iskaldt. Vi gikk i kanskje en time. For meg var det helt forferdelig. Akkurat da vi kom over grensen til Ungarn, så vi bilen kjøre opp – som en sveitsisk klokke. På den tiden var ikke bilene varmet opp, men det å komme inn i et lukket kjøretøy var helt fantastisk etter turen vår gjennom snø og is i skogen. Jeg husker fra da vi kjørte på landeveien at en full mann på vei hjem dukket opp foran oss. Det var dårlig sikt, og sjåføren rakk ikke å stoppe bilen helt så vi krasjet inn i ham i sakte fart. Det var ikke hardt, så han fikk ingen skader, men radiatoren på bilen knuste. Jeg tror mannen var så full at han ikke merket noen ting. Han sjanglet bare videre. Vi kjørte så til en liten landsby, der vi skulle sove hos en enda noen jøder som ventet på å kunne dra til Landet. De viste meg til en seng, og sa ganske enkelt til damen som allerede lå der og sov at hun skulle passe seg litt. Så den natten tilbrakte jeg i samme seng som en helt ukjent kvinne, men tro meg, det plaget meg ikke – tvert imot. Etter den forferdelig kalde natten var dette noe av det deiligste jeg hadde opplevd i mitt liv – å legge meg i en varm seng under en dyne varmet opp av en annens kropp. Jeg visste ikke hvem denne andre var, men det eneste som betydde noe var at hun hadde gitt meg litt plass til å sove.

- Dagen etter ventet en ny bil på oss. Den tok oss til Budapest. Endelig var jeg nådd målet mitt. Jeg følte meg veldig fremmed den første tiden, selv om The Joint ordner et sted å bo for meg og ting å gjøre. Jeg kunne jo ikke Ungarsk, men hvem kan vel det? Det ligner jo ikke på noe annet. Ta-ta-ta, sånn høres det ut. Så jobben jeg fikk, var å undervise i hebraisk og jødisk historie hos en midlertidig skole de hadde satt opp. Alt var en del av forberedelsen av jøder som skulle til Landet. Etter en stund i Budapest, fikk jeg mine falske papirer, og med disse oppholdt jeg meg i Ungarn i to år.

- Helt mot slutten av min farmors beretning, mens hun fortalte om adkomsten til Budapest, dukker et bilde opp i hodet mitt. Jeg ser for meg et følge på 16 personer går nedover en gate i sentrum av den ungarske hovedstaden. En av dem sitter i en liten rullende anretning som ligner litt på en moped. Hun er gammel og rynkete, men ser stolt og glad ut. Jeg ser så for meg den samme damen 65 år tidligere, yngre og med et mer usikkert, men fortsatt stolt uttrykk i ansiktet gå nedover den samme gaten, mopedetterligningen borte. Jeg ser henne for meg der hun går, med alt hun eier i en koffert i den ene hånden, og en lapp med en adresse på i den andre. Når hun kommer frem til sitt mål, en forseggjort inngangsport til en av de mange bygårdene i byen som skilles av elven Donau, stopper hun opp og venter usikkert en liten stund før hun tar tak i håndtaket og med små, usikre skritt går inn i den utsmykkede inngangshallen. Jeg ser henne for meg gående opp i andre etasje. Her finner hun riktig dør, banker på og ventet på svar. Det kommer fra bak den lukkede døren

«Parole?»
«Mot og styrke.»

Og med disse ordene åpner døren seg, på samme måte andre passord hadde åpnet dører for henne hele veien fra det hellige land og hit til Ungarn, over hav og land, i biler og på tog, gjennom Jernteppet og ut på den andre siden uten gyldige papirer. Hun er kommet til hennes mål, og trer for første gang inn i The Joints ungarske hovedkvarter.

Per angusta ad augusta
Vi hadde det utrolig fint I Israel under Chanukkahferingen. Men selv om jeg var veldig fornøyd med turen som helhet, var det i ett hensyn en skuffet Sjur som dro hjem med fly fra Tel-Aviv via Frankfurt og deretter til Gardermoen. Skuffet, ikke over reisen, men over at jeg ikke hadde greid å gjøre det jeg lovet meg selv at jeg skulle før jeg dro: få svar. Farmors beretning hadde ikke gjort det noe klarere for meg hvorfor hun bestemte seg for å gjøre det hun gjorde den gangen for så mange år siden, med unntak av den enkle løsningen at gruppen på 50 polske jøder satte i gang en reaksjon hos henne.

Jeg visste at det som ble vekket i Chana Rivlin den gangen, var noe som gikk dypere enn det åpenbare. Denne erkjennelsen gjorde at jeg på et vis mistet motet. Hjemme i Norge sluttet jeg å lete etter en forklaring, jeg spurte henne ikke mer ut i våre ukentlige telefonsamtaler, jeg ga opp. Men tanken ga allikevel ikke helt slipp på taket; den lå og ulmet et sted inne i hodet mitt, et sted langt vekk. Men på samme måte som Ungarn var langt vekk fra Gesher, men allikevel tilgjengelig om man bare ønsket sterkt nok, var svaret tilgjengelig – om jeg bare ønsket sterkt nok. Og det må jeg ha gjort, i det minste underbevisst.

Fordi: etter noen måneder hadde det i mitt hode dannet seg en slags forståelse, en forståelse som gjør at jeg nå kan sitte og skrive denne oppgaven. Faktisk var det gjennom arbeidet med denne oppgaven at det begynte å bli klart for meg i hvilken retning jeg burde lete for å finne svaret på dette spørsmålet. Jeg har ikke oppnådd denne forståelsen fordi jeg har aktivt prøvd å oppnå den, men fordi mine interesser, min ervervelse av kunnskap den siste tiden og mitt forsøk på å forstå mitt eget folks mentalitet bedre har gitt meg den. Jeg tror at hvis man skal forstå Chanas valg om å forlate alt og dra alene til Europa i 1946, må man forstå det jødiske folks kollektive innstilling til denne verden og farene ved den.

Jeg har det siste halvåret vært veldig opptatt av, og tenkt mye på, dette med jødisk kultur. For selv om kun én av mine foreldre er jødisk, og han aldri har oppdratt meg hverken på en religiøs måte eller med et stort fokus på jødisk identitet, er jeg endt opp med å bli en attenåring som er stolt av og glad i den kulturen jeg kommer fra – om enn bare 50 prosent. Og ikke minst har jeg satt meg inn i det jødiske folks historie. Og det er i denne historien jeg tror nøkkelen til svaret på farmors gåte ligger – en historie som karakteriseres nettopp av den typen handlinger Chana begikk da hun reiste ut som utsending til Europa, og som neppe hadde vært den samme hadde den vært disse handlingene foruten.

I Ungarn i fjor sommer, en annen dag enn da vi besøkte det gamle hovedkvarteret til The Joint, dro vi ut for å anskue en enorm kirke i en liten by utenfor Budapest. Der kom jeg inn i en samtale med en av mine israelske familiemedlemmer: min fetter Nimrod. Han er kalt opp etter det barnet farmoren min forlot i Gesher i 1946, men som døde lenge før både min fetter og jeg ble født. Jeg og Nimrod, som er eldre enn meg med 8 år, diskuterte et filosofisk tema som opptok meg på den tiden: hvorvidt menneskeheten som helhet har noen reell kontroll over sin skjebne i det lange løp. Jeg argumenterte mot; jeg sa til ham at jeg mente at det i det store og det hele er våre felles, naturlige instinkter som styrer de store linjene i menneskehetens historie. Nimrod så på ting litt annerledes. Han mente at mennesket, så lenge det trodde på seg selv, hadde muligheten til å påvirke alle tings gang, og spesielt sin egen historie og dens utvikling. Det jeg i dag husker best fra den samtalen, var Nimrods svar da jeg ba ham om å komme med et eksempel som underbygget hans meninger.  Da sa han til meg, med sin rolige og alltid avslappede, men samtidig bærende stemme, noe jeg husker som om det var i går:

- Jeg tror ikke at det var «forhåndsbestemt», eller «skrevet» at det blant det jødiske folket i Europa på 1800-tallet oppstod en bevegelse som sa at nå skal vi få det vi fortjener. Jeg tror at når jødene, etter å ha akseptert undertrykkelse, forfølgelse, og hån i mange hundre år, etter å ha blitt utsatt for pogromer og blitt henvist til lukkede gettoer, jeg tror at når jødene da begynte å kreve sitt land i Israel og en bevegelse oppstod for å oppnå dette, jeg tror at det var mennesket som overvant det du kaller for « det forhåndsbestemte». I all tid frem til da hadde jødene vendt det andre kinnet til og akseptert all urettferdigheten som hendte med dem. Men så var det liksom som om et helt folkeslag sa: stopp! Og det var dette som startet den sionistiske bevegelsen. Det var alltid jødene mot alle de andre, på et vis, og det var kun gjennom å stå sammen at vi har overlevd så mange hundre år under konstant press og fiendtlighet i de stedene vi har vært. Og det er det samme som gjorde at sionismen greide å oppnå sitt mål med å opprette en jødisk stat i Israel. Fordi mennesker bestemte seg for å reise seg.

Det Nimrod sa til meg den dagen, utvidet mitt syn på mennesker og deres evner. Jeg lærte noe om verdien som ligger i handling, og om hvor verdifullt det er. At nettopp denne menneskelige egenskapen, handlingskraft, viljen til å forandre på ting, er det som er viktig – ikke først og fremst hvordan man handler, men at man handler. Og i tillegg til det, forstod jeg fra den dagen mer og mer av noe som er viktig for å forstå alle historiske hendelser som har med jødene å gjøre: at de alltid står sammen. Det er ikke snakk om et himmelsk attributt skjenket et helt folk av en gud som har valgt den ut som sitt, eller noe som helst i den retning, men rett og slett en egenskap som har oppstått av nødvendighet. Hadde ikke jødene hatt denne egenskapen, som så ofte er blitt sett på som en slags overlegenhet eller besserwissermentalitet, kunne mye ha vært annerledes. Kanskje er det på grunn av denne sterke selvbevissthet og ære, kombinert med en praktisk sans for løsninger på de mange problemene som kan oppstå for en minoritetsfolkegruppe, at jøder anno 2012 kan se på verden lysere enn noen gang? De har sin egen stat, er akseptert i mye større grad enn før hos deres ikke-jødiske medmennesker, og er ikke lenger objekt for undertrykkelse og fornedring på samme måte som før.

Og kanskje er det en kombinasjon av disse to tingene, viljen til å handle og denne solidariske mentaliteten, at min farmor Chana Rivlin bestemte seg for å forlate alt hun kjente, og dra til Europa for å hjelpe andre med å få stablet på bena livene sine igjen etter andre verdenskrig. Det er her snakk om abstrakt kunnskap, om teorier som ikke kan bevises, men etter å ha sett det jeg så i Budapest, hørt det jeg hørte i Kibbutz Gesher, og tenkt på det jeg har tenkt på her i Norge, tror jeg at jeg har kommet til noe som ligner på det jeg har lett etter helt siden jeg først hørte om min families historie i Europa etter andre verdenskrig: et svar.

Og svaret er at den samme livsinnstillingen som min fetter Nimrod to generasjoner etter tar vare på og utvidet mine perspektiver med, for 65 år siden drev min farmor til å dra fra hennes hjemsted til Budapest, Ungarn for å hjelpe andre mennesker i en forferdelig vanskelig situasjon. Hun valgte ingen enkel vei, men en vei som ledet til noe å være stolt av; gjennom vanskeligheter til storhet.


KILDER
Jeg har i denne oppgaven benyttet meg av en rekke kilder. Mange har jeg kun brukt for å lese meg opp på fakta rundt forskjellige temaer jeg er inne på i oppgaven, mens andre har vært gjenstand for direkte sitering i selve oppgaven. De fleste har jeg brukt for begge deler.

Min primærkilde har vært min farmor, Chana Rivlin. Jeg har både snakket med henne under besøk i hennes hjemland Israel, og over telefon fra Norge. Under alle samtalene har jeg benyttet meg av notater, og disse notatene har senere vært utgangspunkt for den skrevne teksten.

Fra Wikipedia har jeg brukt syv forskjellige sider som kilder. Wikipedia har et rangeringssystem nederst på de fleste sider. Av disse syv, har fem vurderinger, mens siden om Bricha og Provisional State Council ikke har noen. Av de fem med vurderinger er den lavest vurderte siden om Holocaust, med 3.2 av 5 poeng. De andre har fra 3.5 og oppover, den med høyest poengsum er siden som summerer antall døde i andre verdenskrig (4.3). Siden om Bricha har jeg kryssjekket med både min far og min farmor, som begge har utstrakt kunnskap på området. Siden om Provisional State Council har jeg etter egen vurdering valgt å stole på etter å ha lest i gjennom den; den virker som en veldig trygg kilde.

Jeg har valgt å stole på disse Wikipedia-sidene fordi jeg vet at det pleier å være korrekt informasjon der på store temaer. De aller fleste av de syv sidene omfatter slike store temaer, unntakene er de to uten troverdighetspoeng. Alle faktaene fra disse sidene jeg har brukt i teksten, har jeg dobbeltsjekket enten med min far, min farmor eller begge, og fått bekreftet. Her er linkene til kildene mine fra Wikipedia:

http://en.wikipedia.org/wiki/Ottoman_Empire
http://en.wikipedia.org/wiki/Bricha
http://en.wikipedia.org/wiki/White_Paper_of_1939
http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_the_Jews_in_Hungary
http://en.wikipedia.org/wiki/World_War_II_casualties#Human_losses_by_country
http://en.wikipedia.org/wiki/The_Holocaust#Jewish
http://en.wikipedia.org/wiki/Provisional_State_Council

Fra Wiktionary har jeg brukt en side, som jeg har kryssjekket med en internettordbok tilhørende Encyclopædia Britannica.
http://en.wiktionary.org/wiki/per_angusta_ad_augusta
http://www.merriam-webster.com/dictionary/per%20angusta%20ad%20augusta

Her er mine øvrige internettkilder:
En side om Holocaust i Ungarn fra et jødisk perspektiv:
http://www.claremontmckenna.edu/hist/jpetropoulos/arrow/holocaust/holocaust.htm

En side om White Paper of 1938, som har supplementert Wikipediasiden om samme tema:
http://avalon.law.yale.edu/20th_century/brwh1939.asp

Tre sider med dødstalloversikter fra andre verdenskrig, som har supplementert Wikipediasiden om samme tema:
http://warchronicle.com/numbers/WWII/deaths.htm
og
http://library.thinkquest.org/26742/death.html
og
http://www.nationmaster.com/graph/mil_wwi_jew_kil-military-wwii-jew-killed

NOTER

1. Her sier kildene forskjellige ting. Disse to sier henholdsvis 430 000 og 580 000 døde i Ungarn: http://warchronicle.com/numbers/WWII/deaths.htm, http://en.wikipedia.org/wiki/World_War_II_casualties#Human_losses_by_country.  Jeg har skrevet mellom 400 000 og 600 000 for å være på den sikre siden.
2. http://www.nationmaster.com/graph/mil_wwi_jew_kil-military-wwii-jew-killed, http://en.wikipedia.org/wiki/The_Holocaust#Jewish 
3. http://www.claremontmckenna.edu/hist/jpetropoulos/arrow/holocaust/holocaust.htm
4. Her sier igjen kildene forskjellige ting. Det virker som om det eneste alle kildene er enige om, er at det ble drept rundt 3 millioner polske jøder. Enkelte kilder hevder at det kun var i Polen og Russland flere jøder ble drept: http://en.wikipedia.org/wiki/The_Holocaust#Jewish. Denne kilden oppgir det samme antallet som Wikipedia, men har åpenbart bommet litt når det gjelder Russland: http://www.nationmaster.com/graph/mil_wwi_jew_kil-military-wwii-jew-killed. Andre igjen gir helt andre tall: http://library.thinkquest.org/26742/death.html. Det skal også spesifiseres at når jeg skriver at «Ungarn var et av landene der flest jøder ble drept», er jeg selvfølgelig over at de fleste ikke ble drept i Ungarn – de fleste mistet livet i konsentrasjonsleirer i Polen, og delvis i Tyskland.
5. I denne teksten bruker jeg navnet «palestina» som en betegnelse på det historiske området som staten Israel i dag omfatter og omegn, og ikke som betegnelsen på dagens stat Palestina (som enda er uratifisert av bla. FN og USA).
6. Kibbutz er navnet på en type jødiske bosetninger som etter den andre sionistiske «Aliyah» (1904-1914) ble etablert på et sterkt sosialistisk ideologisk grunnlag rundt omkring i palestina.
7. I henhold til det såkalte «White Paper» av 1939, en politikk ført av britene med det mål for øyet å opprettholde den eksisterende balansen mellom antallet jøder og arabere i området og ikke tillatte jødene å utgjøre mer enn én tredjedel av befolkningen, ble antallet jødiske immigranter til Palestina fra 1940 til 1946 begrenset til 10 000 årlig. Fra oktober 1946, etter press fra USA, økte de antallet til 1500 immigranter per måned. Den midlertidige politiske forsamlingen som ledet Israel i tiden mellom britene forlot landet i 1948 til det første parlamentet var på plass, kalt «Den midlertidige statsrådgivning (Moetzet Ha-Medina Ha-Zmanit)» sin første handling var å umiddelbart annullere denne loven. Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/White_Paper_of_1939, http://avalon.law.yale.edu/20th_century/brwh1939.asp, http://en.wikipedia.org/wiki/Provisional_State_Council
8. Ha-Haganah var navnet på undergrunnshæren til jødene bosatt i palestina under britisk herredømme før staten Israels opprettelse. Mange medlemmer av Ha-Haganah og dens elitestyrke Palmach ble senere prominente figurer i det Israelske samfunnet, bl.a. Yitzchak Rabin, Ariel Sharon og Moshe Dayan. Ha-Haganah er forløperen til dagens IDF (Israeli Defence Forces). Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Haganah
Drømmen om å bli krigshelt – en anti-helts historie
Meriam Braanaas
Prisvinner 2009
Meraim Braanaas vant konkurransen i 2008-2009, og juryen uttalte om bidraget: «Prisvinneren skriver om sin bestefars mål om å delta i motstanden mot nazistene under andre verdenskrig og hans brennende ønske om å bli helt. Det gikk ikke helt slik. Dette er fortellingen om den mislykkede krigshelten. Besvarelsen diskuterer hvilket bilde vi tradisjonelt har av helter og det reflekteres over skammen en kan føle av å ikke oppnå det man ønsker. Juryen mener det er voksent av prisvinneren å gå inn i dette feltet. Ikke minst er det voksent at hun ikke fristes til å fortelle bestefarens historie som en heltehistorie. I tillegg våger hun å stikke hull på myten om at alle motstandsmennene hadde edle motiver. Besvarelsen har et godt kildegrunnlag og prisvinneren evner å jobbe både med og mot kildene. Språket er presist, og Braanaas reflekterer grundig gjennom hele besvarelsen.»
I en tid da norske krigsforkjempere som Max Manus blir glorifisert både på kino, i bøker og ikke minst i media er det likevel en mye større gruppe mennesker som sitter igjen med en følelse av å ha gjort en mislykket krigsinnsats under 2. verdenskrig. De, som så mange andre, prøvde også å bidra – drømte om å kjempe for hjemlandet, drømte om å bli en krigshelt. Min bestefar, Nils Braanaas, var en av disse drømmerne. Han rømte hjemmefra til Sverige da han var 17 år gammel med det mål å kjempe med frie norske styrker utenfor det okkuperte Norge. Slik gikk det likevel ikke. Etter tre mislykkede rømningsforsøk til Storbritannia og Norge ble bestefar til slutt tatt av tyskerne.

Bestefar overlevde andre verdenskrig, likevel har skammen over å ha mislykket i forsøket på å kjempe for sitt eget land fulgt ham resten av livet. Jeg ønsket å skrive om min bestefars krigsopplevelse for å representere den gruppen der drømmen om å bli krigshelt ikke gikk i oppfyllelse. Hvordan hans situasjon var typisk for så mange eventyrlystne 17-åringer under 2. verdenskrig.

Den første delen av oppgaven kaller jeg ”HELT”. Her vil jeg prøve å komme inn på hva dette begrepet innebærer. Hvordan er det drømmen om å bli krigshelt oppstår? Hvilke helter var det bestefar vokste opp med, og hvordan formet disse hos han et ønske om å bli en av dem? Andre del har jeg kalt ”KRIG”. Her vil jeg fortelle om forsøkene bestefar gjorde og hvordan ønsket om å bli krigshelt kan få et menneske til å ta de mest dumdristige valg. Den siste delen har jeg valgt å kalle ”SKAM”. Gjennom bestefars erfaringer vil jeg prøve å belyse hva som skjer med et menneske når drømmen om å bli krigshelt ikke går i oppfyllelse. Hvilke følger får det for denne personen etterpå? Er mennesket egentlig skapt til å være ”helt”?

Det var en stor tillitserklæring jeg fikk da bestefar overleverte meg et hefte tre dager etter at jeg hadde fortalt ham om denne oppgaven. I en alder av 84 år har bestefar aldri fortalt meg hva 2. verdenskrig egentlig innebar for ham. Jeg vet at han rømte hjemmefra i 1943 da han var 17 år; at han tilbrakte den første delen av krigen i Sverige; og at han ble tatt på svenskegrensa på vei tilbake til Norge. Derfra ble han satt som fange både i Bredtvedt fengsel og på Berg interneringsleir. Dette var alt jeg visste.

Jeg hadde likevel alltid hatt en følelse av at det var en del av krigsopplevelsen som bestefar unnlot å fortelle meg. Hva dette noe var, visste jeg ikke, men jeg hadde en følelse av at det som ikke hadde blitt sagt, på en eller annen måte hadde en tilknytning til følelsen av skam. Under arbeidet med denne oppgaven skulle det vise seg at jeg ville få hele hans krigshistorie og enda litt til.

HELT
Hva vil det si å være krigshelt? Selve ordet ”helt” stammer fra den greske mytologien og representerer en som yter guddommelig hjelp; en som er gitt en spesiell kraft av gudene, men som likevel ikke er udødelig. I klassisk oldtid spilte ærefrykten og idoliseringen av guddommelige helter som Herakles, Persevs og Akilles en viktig rolle. Førstnevnte har i senere tid blitt et symbol på ikke bare en gresk, men allmen helt. Folkeeventyrene har også sine helter, mest kjent er kanskje Espen Askeladd. Han var yngstemannen og lillebroren som ingen forventet noe av, men som likevel klarte å kappete med trollet, gjete kongens harer, og til slutt målbinde prinsessen og dermed få halve kongeriket. På begynnelsen av 1900-tallet oppstod de såkalte ”superheltene”, og også disse ble udødeligjort, gjennom tegneserier og senere, filmatiseringer.

Alle de overnevnte er eksempler på de heltene jeg har vokst opp med; guder eller fiktive personer som jeg selv forbinder med egen barndom og som for meg representerer selve stereotypien på ordet ”helt”. For bestefaren min, Nils Braanaas, født 1925 i Bodø, Norge, og oppvokst på Tåsen i Oslo, var det nok andre helter som gjaldt. Eller var det det?

– De fleste heltene opplevde jeg på Ullevål kino og det var først og fremst cowboyheltene jeg beundret – da særlig Tom Mix – som var modig og sterk. Errol Flynn var også en annen heltefigur som tilhørte kinoen, han spilte i flere filmer om eventyrene om Robin Hood. Robin Hood var en stor helt fordi han var flink i alle idretter; han kunne skyte med pil og bue, også var han jo veldig pen og kvinnekjær. Like viktig var det at han var snill – Robin Hood var de svakes venn. Han stjal fra de rike og gav til de fattige. Robin Hood appellerte til gutta fordi det handlet om det spennede miljøet i middelalderens England der Robin Hood sammen med sine andre “gode” venner kjempet mot de slemme, engelske adelsmennene. Også var han jo en outsider og frihetselskende, og det var veldig spennende for meg.

Vi har altså alle vokst opp med heltebilder, og det er morsomt å tenke på at jeg, to generasjoner etter bestefaren min, vokste opp med noen av de samme heltene som han beundret. Likevel, når man blir eldre går man gjerne fra å beundre fiktive til faktiske helter. Dette har vel sin kjerne i at mennesket alltid vil være på leting etter en realistisk tilnærming til de man beundrer. Desto mer levende disse heltene er, desto større sjanse er det for at man kan oppnå det samme som dem. For bestefar befant heltene seg også i gata.

– Jeg bodde jo på Tåsen, som var en blanding av arbeiderstrøk og funksjonærer, men vi gutta knyttet oss til lederne i gatemiljøene; bandeledere eller gjengledere, eldre som også var idrettsforbilder. Disse fikk oss som var yngre med og lærte oss idrettslige ferdigheter i gata. Den gang kunne man jo leke i gatene; vi løp om kapp, sto på henda, slo salto og stiften. Men også her ble det en kamp mellom de snille og de slemme gutta: Det betydde nemlig mye for oss yngre at de eldre gutta i gata ville bli venner med oss og videreføre det de kunne. En som het Harald ble en av disse, han var liksom ”den gode sjefen”. Harald ble en helt fordi han var en leder som lærte oss yngre gutta i gata å løpe, hoppe hekk og spille fotball. På denne måten beskyttet han oss samtidig mot de ”slemme” lederne i gata, og dette spilte stor rolle for oss.

Fortellingene om kinoheltene og guttene i gata tilhører likevel tiden før andre verdenskrig. Erfaringene og opplevelsene fra denne tiden vil jeg tro utvikler et grunnleggende begjær etter heder og ære for alle gutter. Og når det klassiske plottet – kampen mellom det gode og det onde – blir satt til det virkelige liv, representerer den en mulighet til å oppleve ekte heltestatus.

– Jeg hadde en kamerat før krigen, en nabo, Kjell. Vi var begge opprørske lærersønner. Han var på mange måter ”gatas skrekk” og gjorde alt som var gærent; han stjal hos Kjøpmann Lund; brøt seg inn i sitt eget hjem etter krangler med foreldrene; og hans største bragd var da han skaffet seg en motorsykkel som han heiste opp på taket på Sognsvann t-banestasjon. For å vise seg pleide han å dure rundt på taket da banen kom. Sånn var han helt til krigen kom. Men under krigen omsatte han disse vanvittige rampestrekene til sabotørenes handlinger, og ble en av de yngste sabotørene i den norske motstandskampen.

Omkring 1942 ble Kjell en del av Nitteberggutta. Både bestefar og hans lillebror Theis husker begge da dette ble kjent og de har i senere tid gått sammen om å skrive teksten ”N’KJELL – KAMERATEN VÅR” som beskriver flere av historiene de husker om Kjell. Her er et utdrag:

Kjell var som født til vågestykker og farlig liv. Derfor så blei’n sabbotør og holdt seg på rette sia under okkupasjonen – mot tyskera. Han oppererte sammen med Nitteberggutta. De kunna ha drammatiske øvelser. For eksempel så hissa dem opp bikkjer så bikkjene gikk til angrep. Øvelsen bestod i – raskt å sette handa helt inn i kjeften på dyret og så langt inn at dem låste kjevene slik at det ikke makta å bite til. Det kunne komme til nytte om dem skulle råke på en tysk vaktbikkje, en sjæfer.

Historien ender tragisk med at Kjell blir forfulgt av tyskerne til Drammen og skutt på vei ut gjennom et kjellervindu. Men gutter som Kjell ble ikke bare forbilder for bestefar og kameratene hans, de fungerte også som politiske informanter for de yngre da krigen kom til Norge:

– Jeg og kameratene mine var nysgjerrige på hvem tyskerne var, og i 1941 søkte vi sommerjobb hos et tysk firma som het ”I.G. Farbenindustri”. Dette gjorde vi også fordi det jobbet mange tyske jenter der som vi var interessert i. Vi ble visegutter og fikk lønn og dette var spennende. Men en dag kom Bjørn, en av de store gutta i gata, bort til meg og sa ”Nei, du Nils, dette er tyskere og nazister og du skal ikke jobbe for dem”. ”Å nei, sier du det?” svarte jeg. Og slik fikk jeg det første politiske signalet.

Også på Berg middelskole ble bestefar kjent med guttene som deltok i kamp med tyskerne.

– Jeg var 15 år da krigen kom til Norge. Før dette hadde vi likevel fått en liten innføring i våpenlære i gymnastikktimene på skolen. Lærere med offiserutdannelse gav oss en innføring i våpenbruk. Da krigen kom var det noen av disse offiserene som tok med seg de eldste elevene slik at de ble involverte i kamper med tyskerne. Disse var 17 år og sluttet seg til norske styrker nord for Nordmarka. Da vi fikk vite at noen av de gutta som var eldre enn oss ble dratt med til det norske felttoget, syntes vi de var heltemodige.

KRIG
Bestefars første møte med tyskernes brutalitet kom våren 1942. Da kom det norske statspolitiet og banket på døren, og hentet Asbjørn, bestfars far, som hadde skrevet under på læreraksjonen. Asbjørn var lektor ved Grefsen gymnas, og fra mars 1942 til oktober-november samme år, var han i tvangsarbeid i Kirkenes. Utenom arrestasjonen av Asbjørn var det først i 1942 at bestefar personlig ble utsatt for overgrep av tyskerne. Han var 16 år og svært interessert i jazzmusikk. Han spilte selv tenorsaks og kom også inn i egne jazzkretser som spilte datidens jazzmusikk fra USA og England. I heftet med bestefars nedtegnelser fra krigen, står det første møtet med nazistene beskrevet:

Plutselig brøt hirden inn i danselokalet anført av Kristian Skard, en forhenværende elev fra Tåsen, som nå stod i svart hirduniform og holdt en fanatisk tale mot den degenererte jødisk-plutokratiske amerikanske jazzmusikken, som førte sunn norsk ungdom ut i fordervelsen. For dette fortjente vi nå å straffes. Hele danselokalet ble tømt under skrik og bråk, og vi ble stilt opp ute på skoleplassen. Derfra førte hirden oss ned til et kontor i Akersgaten. Vi gikk hele veien og ble, såvidt jeg husker, tatt opp på kontoret og tvunget til å si ”Heil” og ”Sæl” under trussel om juling hvis vi ikke gjorde det.

– Dette var første gang jeg fikk direkte smake nazistenes råskap. Denne episoden ble senere nevnt over radioen i England hørte jeg. Det var da jeg for første gang definerte meg som en motstandsmann.

Flukten
Natten til 15. januar 1943 rømte bestefar til Sverige med skolekameraten Petter*. De var begge 17 år. Bestefar hadde et sterkt ønske om å kjempe med motstandsstyrkene. Dette fikk ham til å arrangere en rømningsplan fra Norge. Senere planla han tre rømningsforsøk ut av Sverige, som han i ettertid har omtalt som ”dumdristige – med en sterk vekt på dum”.

Bestefar hadde ingen ”legale grunner” til å flykte fra Norge, men han var, som han uttrykker selv, ”eventyrlysten” og dessuten hadde han et sterkt ønske om å komme seg hjemmefra. Han var verken med i noen organisert hjemmefront eller mistenkt for å drive illegale handlinger. ”Når jeg ser på denne listen av ytre fakta, handler den om noen eventyrlystne, initiativrike og uheldige ungdommer, som gjorde alt for å komme i kamp med fienden, tyskerne, under den norske okkupasjon”, skriver bestefar i notatene sine.

Planen om å flykte la han med Petter etter å ha mottatt adressen til en grenselos som fortalte dem fluktveien fra Østfold til Sverige. Ved mottagelsen av denne adressen, innbilte både bestefar og Petter seg at de måtte flykte. Denne overbevisningen skrev bestefar ned i dagboken han og Petter holdt under oppholdet i Uppsala:

Søndag den 17.1.(1943) fikk jeg (Nils) den advarsel at vi, [NN] og jeg, måtte forlate landet så snart som mulig. Vi holdt oss skjult til tirsdag 13.1. hos vår gode felles venn, Jens. Natten mellom den 14. og 15. kom vi over grensen, og ble dagen etter transportert til svensk politi etter å ha ligget over en natt på den militærvakt hvor vi meldte oss.

Hvorfor fingerte dere denne flukten?
– Ettersom vi ikke hadde noen reel grunn til å flykte måtte vi jo late som om vi var ettersøkte. For å ha et alibi så diktet vi opp en adferd som skulle få myndighetene og våre nærmeste – våre foreldre og så videre – til å tro at vi hadde et motiv vi ikke hadde.


Første rømningsforsøk
I Uppsala begynte bestefar, Petter og tre andre kamerater, Albert*, Erland* og Harald*, sakte men sikkert å legge planer for hvordan de skulle klare å komme seg til England, Skottland og eventuelt Canada der det norske flyvåpenet hadde krigsopplæring. Alle guttene hadde bestefar gått på Berg skole sammen med, og én hadde allerede prøvd å bidra i motstandskampen:
” [NN] anså vi alle for å være litt av en helt, fordi han hadde gjort forsøk på å være med i kampene i Norge 1940.” Nå var det likevel tid for at de alle skulle bidra, og den 9. februar 1943 skriver Petter i dagboken: “Ellers er det intet nytt unntagen Erling, og Adler og Nils som planlegger en reise til England om Russland.”

Erland og Albert hadde hørt om to flyktninger som hadde realisert denne ideen. Selv skriver bestefar at de den gangen ikke var klar over at det var atskillige som hadde forsøkt, men som ikke hadde kommet frem. Planen gikk i korthet ut på å reise opp til Kiruna i Nord-Sverige med jernbanen. Derfra skulle de ta seg frem til grenseelven Tornio og krysse denne. Fra Tornio skulle de gå til fots gjennom Nord-Finland, som den gang var i krig med Sovjet og kjempet sammen med tyskerne som hadde tropper i Finland. Øst for Enare hadde elven Ivalo sitt utspring. Den rørte ved grensen til Sovjet og der ville de melde seg for de sovjetiske allierte, som i følge dem selv, ville videresende dem med skip til England. ”Her ville vi så komme inn i de norske styrkene og i aktiv kamp. Det var målet”, skriver bestefar.
Deretter følger selve rømningsplanen, som for en utenforstående, er vanskelig å forstå:

Vi måtte bygge flåte over Tornio. Når vi kom til Ivalo, ville vi bygge en ny flåte og på den måten ta oss inn i Sovjet. Det var flere risker forbundet med planen. For det første måtte vi forsere over den bevoktede svenske grensesonen mot Finland, der det var forbudt for utlendinger å reise eller oppholde seg. For det andre måtte vi unngå finske og tyske vakter og soldater i Finland. Det ville vi gjøre ved å legge turetappene til natta og hvile om dagen. Og for det tredje visste vi ikke hvordan russerne ville motta oss. Men vi måtte ta sjansen på at det ville gå bra.

For meg er det vanskelig å fatte hvordan gjennomføringen av en plan som denne kunne virke så realistisk for en gjeng med 17-år gamle gutter.

– Det var en lettsindig plan, javisst, men vi hadde ikke mange motforestillinger på den tiden. Det var tiden, innsatsen, lysten på eventyr, krigsengasjement og helteglorie som lokket.

Drømmen om å realisere denne planen opptok guttene daglig helt frem til sommeren da den skulle utvikle seg fra å bare være en dådløs drøm. De begynte med kartene, og stjal de med minst målestokk fra biblioteket – oversiktskart skaffet de seg på turistforeningene. De dro på turer utenfor Uppsala for å teste ut den planlagte vakuumtørkede maten de beregnet å ha med. Skytevåpen besluttet de seg for ikke å ta med da disse ble et problem å få tak i. I notatene støtter også bestefar opp med at ”det var også risikabelt om vi skulle bli tatt”. Penger til reisen var det største problemet, men guttene klarte til slutt å låne litt av forskjellige kjente i Sverige. Russisk leste de også. Albert, den intellektuelle av dem, lærte resten av gruppa enkle ord og setninger.

Guttene var sikre i sin sak, men ettersom dagen for den planlagte flukten nærmet seg, satte den også enkelte av guttene i dilemmaer. Særlig Petter hadde vanskeligheter for å bestemme seg. I april, 1943, skriver han:

Jeg er i meget store indre konflikter. Jeg nøler med å la medisinen komme ut i det uvisse, men på den annen side er det meget som taler for å dra. Om man skulle bli drept så er ikke det så farlig, i hvert fall ikke for meg selv, men der kommer nettopp det essensielle, plikten mot dem der hjemme, men mot dem står igjen plikten til å dra gjennom ild og vann for landets skyld

Bestefar var selv i liten tvil:

Men det blir nok til at jeg drar. Hva skal jeg gjøre her? Jeg har hverken lyst eller interesse av et studium etter artium, nå som det er så meget annet å tenke på.

Både Petter og Albert hoppet av, og det endte med at bestefar, Erland og Harald la i vei nordover til Kiruna den 5. eller 6. juni. Før han forteller videre om reisen skriver bestefar:
”Jeg har vel i grunnen få levende minner fra den fiaskoen som fulgte og fra de følgende nederlag i forsøket på en heltemodig krigsinnsats.”

Guttene gikk av ved Kiruna og tok deretter bussen så langt de kunne inn mot den finske grensen, før den svenske grensesonen begynte, til et sted som het Vittangi. Herfra begynte marsjen. Ryggsekkene var tunge, myggen svermet både på kroppen og i kaffekoppen, myrene var bløte og lufta var varm. Det var mye mer krevende enn guttene hadde regnet med, men plutselig hørte de duren av elven Tornio. De laget den første flåten som planlagt – dersom man kan kalle det en flåte. De fant en diger tømmerstokk, rigget til med noen tverrliggere og satte ut med sekkene fastsurret. I ekstasen over å være på vannet la ikke guttene merke til at de sakte men sikkert ble tatt av strømmen:

Jeg husker vi begynte å rope opphisset til hverandre, krangle mens vi padlet som rasende  for å komme unna. Vi greide det og kom over på den andre siden. Vi var i Finland – første etappe unnagjort.

Her hoppet Erland av. Han hadde skadet kneet under krysningen av elven. Senere fikk bestefar høre at han hadde funnet en elvebåt som han tok seg tilbake med. Harald og bestefar fortsatte videre gjennom skog og mark, moer og myrer. Så var det bestefar som falt fra. Han hadde et gnagsår på hælen som utviklet seg til en betennelse. Til slutt klarte han ikke lenger å gå og trengte legehjelp.

Slik endte Harald og bestefar opp i en liten landsby øst for Enontekiö. Bestefar beskriver finnene som svært hyggelige, og de fikk både kaffe og mat. Men skinnet bedro og finnene hentet landsfiskalen som arresterte dem og satte dem i fengsel ved den Botniske viken. Allerede her kunne det ha gått virkelig galt da finnene kunna ha kontaktet det tyske politiet. Det gjorde de likevel ikke, og ut i fra det bestefar husker så fulgte det svenske grensepolitiet dem tilbake til flyktningskontoret i Uppsala. Første forsøk på å hjelpe til i krigen var feilet, og igjen satt bestefar med en sterk følelse av skam og misnøye.

Andre rømningsforsøk
Etter et opphold som tømmerhogger sommeren 1943, og etter noen uker som hjelpearbeider i Uppland, ble Albert, Petter og bestefar rekruttert til opprettelsen av de norske polititroppene i Sverige. Harald hadde som den første av guttene fått drømmen oppfylt, og slått seg sammen med flystyrkene i Canada.

Oppholdet i polititroppene skulle vise seg å bli uutholdelig for tre gutter som fortsatt drømte om å gjøre en krigsinnsats. I boken Norsk militær i Sverige, 1943 – 45, beskriver Nils Ørvik, som selv var med i troppene, hvordan unge, norske menn desperat prøvde å gjøre en innsats i en fastlåst situasjon, en beskrivelse som bestefar selv synes at gir et godt bilde på hans egen skjebne:

Det var denne utilfredsstilte dådstrangen som fikk enkelte av dem til å sette i gang på egenhånd. Noen tok seg hjem til Norge for å delta i kampen på hjemmefronten enda en gang, andre prøvde å snike seg gjennom de finske skogene over til Russland … Det var jo dem som klarte det, men de fleste kom tilbake etter mange eventyr, og så var det igjen å slutte seg til den store skaren som gikk og ventet – utålmodige og rastløse på at noe skulle hende som kunne bringe også dem inn i sentrum av begivenhetene – og vekk fra Sverige der livet var bare så altfor trygt og sikkert.

Denne trangen til å kjempe for styrkene hjemme førte til slutt til at Albert og bestefar bestemte seg for å prøve å rømme fra Rikspolitiet og komme seg over til Norge. Dette forsøket er kort fortalt i notatene til bestefar:

Fra det første forsøket har jeg bare to erindringsbilder. [NN] og jeg inn på veien mot grensen, opp en dal, opp i høyden – snø, blå himmel, skinnende sol, ikke langt igjen – også en stemme bak oss – det svenske grensepolitiet med våpen i hånd.

På nytt ble Albert og bestefar sendt til Uppsala, etter et kort fengselsopphold i Karlstad. Men tilbake til de norske polititroppene i Bäckehagen reiste de ikke. ”Nå hadde vi brent alle bruer, og vi måtte forsøke enda en gang,” skriver bestefar. Hendelsesforløpet som følger er nokså tåkebelagt, men Albert og bestefar klarte å komme seg tilbake til Uppsala der de oppholdt seg hemmelig på Petters hybel.

Tredje forsøk
Nok en gang bestemte Albert og bestefar seg for å krysse grensen til Norge. De gikk over grensen ved Drevsjø i Engerdal der de omsider raste ned en dalside og endte opp på en bondegård. Her ble de tatt godt imot. De som bodde på gården hjalp dem med transport, og kjørte dem dagen etter helt til de befant seg noen kilometer nord for Elverum. Der tok de beina fatt og gikk utenom Elverum sentrum.

Albert og bestefar visste at de burde holde seg unna veien, og at de i stedet burde gå i skogen da de skulle over Løten til Hamar. Dette gjorde de likevel ikke, og da de nærmet seg Løten ble de møtt av en bil som kjørte i retning av Elverum. Den stanset, og to uniformerte menn kom ut av den. Det var Stapo – det norske statspolitiet.
Tre forsøk på å bli med i motstandsstyrkene – både i hjemlandet og i utlandet – hadde mislyktes. I stedet ble bestefar tatt av grensepolitiet og sendt til Bredtvet fengsel og derfra videre til Berg interneringsleir, hvor han oppholdt seg resten av krigen.

Oppholdet på Berg
Berg interneringsleir, eller ”Quislings hønsegård” som den het uoffisielt, var den eneste norskdrevne konsentrasjonsleiren i Norge under andre verdenskrig. Den ble opprettet i 1942, uten toaletter, senger og brakker – dette skulle de første 60 jødene som kom dit i november 1942 bygge med bare hender. Berg fungerte først som en oppholdsleir for jødiske menn som senere ble sendt til Auschwitz konsentrasjonsleir.

I september 2008 rev Runar Sørlie ved Vestfold fylkesmuseum opp de første gulvplankene på loftet i hovedhuset på Berg gård. Under gulvet fant han dokumenter, skjemaer, uniformseffekter og gjenstander for det han mener tilhører ”Norges kanskje mest brutale fangeleir”.

– At det var nordmenn som drev leiren, ikke tyskerne, gjorde ikke forholdene noe bedre. Snarere tvert imot. Å komme til Berg fremfor en annen fangeleir, var ingen fordel. Flere overlevende som også satt i andre leire, som Grini, har uttalt at det var verre på Berg. Her var det et helvete, sier Sørlie.

Sørlies påstander kan bestefar være enig med til en viss grad:
– Det at det var den verste fangeleieren synes jeg er litt overdrevent. Men du kan si det sånn: da Berg fangeleir ble til i 1942 møtte de første jødene som kom dit en helt uferdig leir, uten toaletter, uten senger, uten noen ting. De kom i november og måtte gjøre dette stedet beboelig i vinterkulda med bare hendene. Det er klart at de – både fordi de var jøder, men også fordi leiren var uferdig – møtte det helvetet Sørlie beskriver. Men jeg, som kom dit to år etterpå, opplevde det jeg vil kalle en helt ”vanlig” – om man kan bruke det ordet – arbeidsleir.

Sørlie fortsetter med følgende utsagn om tortur:

Bisarre straffemetoder, vold og tortur var vanlig. Fanger ble kledd nakne og måtte leve med grisene og spise grisefôr i dagevis. Stakk de hodet opp av grisebingen, ble de skutt. Fangene ble også beordret til å krabbe i søla, sitte i trær og gale som haner, alt sammen for å psyke ut fangene.

– Det er sant at nevnte metoder ble brukt, selv om jeg synes Sørlies måte å fremstille dem på er nokså vulgær og sensasjonspreget. Det første jeg så da jeg ble kjørt inn på Berg var en jøde som sto på en stubbe mens han holdt et svært sementrør over hodet med armene. Foran ham stod en norsk fangevokter og slo ham i siden med geværet hvis han viste tegn til utmattelse. Det stemmer også at fangene ofte ble tvunget til å krabbe i søla. På brakken min var det en såkalt ”jøssing-prest”, Domprost Kornelius fra Stavanger. Han var en morsom mann og drev forresten hemmelige gudstjenester for oss fangene, men han hadde tydelig vært isolert fra krigens råskap.  En dag ble han kastet ut i grisebingen, og da han kom tilbake fortalte han uforstående: ”Ja, de vaktene beordret meg til å krabbe i grisbingen mens de sto og skrek og skrek. Hva var det de mente med det mon tro?” Det var gudskjelov litt humor oppe i all galskapen.

SKAM
Da frigjøringsdagen kom til Norge i 1945 opplevde ikke bestefar den som noen glede, tvert i mot følte han seg deprimert og utenfor da han kom hjem til den allmenne fest og jubel. Han deltok; fortalte det nødvendigste når noen spurte; gjorde seg til og med mer interessant ved å fortelle om å ha sittet inne så mange ganger, i så mange arrester og fengsler. Realiteten var likevel at han fortsatt var i arrest, en fange i sine egne anklagelser om det som i hans øyne hadde vært en mislykket krigsinnsats.

I boken Quislings hønsegård, som ble skrevet av de to tidligere Berg-fangene Carl Haave og Sverre J. Herstad i 1948, er bestefar avbildet på to steder. Ved siden av det første bildet står følgende tekst: ”Smilende Nils Braanaas spiller frihetens glade melodi.” Bildet er fra frigjøringsdagen. Bestefar spiller gitar og smiler, kledt i den anorakken og de nikkersene han hadde på seg da han kom over fra Sverige. På det andre bildet står han og løfter på en stein. Teksten lyder: ”Postkassen i steinbruddet undersøkes for siste gang.”  Til disse avbildningene skriver bestefar i notatene sine:

Det kan se ut som om jeg var en viktig brikke også i det illegale arbeidet innenfor Bergs gitre. Men det var jeg aldri. Det er et bilde der jeg igjen later som om jeg er noe viktigere enn det jeg er i virkeligheten.

Albert, Erland, Petter, Harald og bestefar har aldri snakket sammen om erfaringene de delte under krigen. Til og med da de returnerte til Uppsala, etter to av rømningsforsøkene, snakket ikke guttene om hva de hadde opplevd. Etter krigen forandret ikke dette seg. I det siste utdraget fra bestefars nedtegnelser skriver han om hvor gode venner særlig to av kameratene var, men at heller ikke disse snakket sammen etter at de vendte hjem; at enkelte av kameratene isolerte seg fra resten etter at de skiltes under krigen. ”Det er ingen av oss som vil vite av hverandre på den måten.”

At bestefar hadde en sterkere samvittighet enn de andre guttene kan godt hende. Da han deltok i Petters 60-årslag holdt jubilanten en tale. På slutten av denne snudde han seg mot bestefar og sa: ”Forskjellen mellom deg og meg Nils, det er at jeg har gjort alt for å glemme disse hendelsene under krigen. Du har aldri kunnet glemme.”

Av bestefars historie skjønner man likevel at alle fem kameratene i ettertid bar på skammen over å ha følt seg ubetydelige. Jeg valgte å skrive denne oppgaven for å belyse en gruppe menneskeskjebner som jeg mener har blitt satt i skyggen av de mange nordmenn som ble utnevnt til å være såkalte krigshelter. Ved siden av disse stod det igjen tusenvis av menn, som ved krigens slutt erklærte seg selv for å ha vært anti-helter.

Denne oppgaven vil jeg derfor dedikere til dem, til alle de andre 17-år gamle drømmerne som ikke ble krigshelter under 2. verdenskrig. Jeg dedikerer den til min bestefar, og til alle de som ikke kan glemme. Til alle de som måtte bli en del av noe som var så mye større enn dem selv; det mest unormale et menneske kan oppleve; en tilstand der kun de færreste blir helter.

*Av hensyn til familien er disse navnene anonymisert.

Kildeliste

Litteratur:
Braanaas, Nils. 1987. Krigen 1940 – 1945, Opptegnelser fra 1987 av Nils Braanaas
[NN] og Nils Braanaas. 1943. Dagbok fra Uppsala

Nils og Theis Braanaas. 2008. ”N’KJELL – KAMERATEN VÅR”

Ørvik, Nils. 1951. Norsk militær i Sverige 1943 - 1945 Ernst G. Mortensens Forlag

Carl Haave og Sverre J. Herstad. 1948. Quislings Hønsegård Berg interneringsleir. Alb. Cammermeyers forlag. Oslo

Nettsteder:
”Graver fram nazi-historie”
http://www.klikk.no/produkthjemmesider/vimenn/vimenn_reportasje/article324027.ece
(Sist tilgjengelig 10.03.09)

Kildevurdering
Alle bøkene er primærkilder. De tre første har bestefar vært med på å skrive selv. Nils Ørvik var selv med i det norske militæret i Sverige, og både Carl Haave og Sverre J. Herstad satt selv på Berg. At de også gav ut boken kun tre år etter krigen er også en betydelig faktor da minnene fortsatt var ”ferske”. Nils Ørvik skrev også boken sin ned bare seks år etter krigen, noe som også var tidlig og gir boken stor troverdighet. Krigsnotatene jeg fikk av bestefar skrev han først ned i 1987, og han sier flere ganger i løpet av heftet at noen av minnene er ”tåkebelagte”. På denne måten kan man derfor si at hendelsene ikke var så ”ferske” som de kunne ha vært da han nedskrev dem. Men hvis han ikke hadde skrevet dem ned da han gjorde ville likevel ikke gjort seg de refleksjonene han gjorde. Jeg anser derfor alle primærkildene mine for å være svært pålitelige.

Når det gjelder reportasjen på klikk.no, tok jeg denne bevisst med for å få en kritisk sammenligning av hvordan det egentlig var på Berg. Som det også viste seg, var ikke alle utsagnene korrekte i forhold til bestefars erfaringer og dette føler jeg var et godt poeng. Jeg velger å stole mer på bestefar enn på Sørlie da bestefar er et øyenvitne noe som dermed gjør han til en primærkilde og Sørlies beskrivelser til en sekundærkilde.

 
Tyskland under andre verdenskrig – flytting i eget land
Ada Borgwardt
Prisvinner 2008
Hvordan artet hverdagen seg for en mor og fire barn som måtte forlate hus og hjem?
Da Hitlertyskland kapitulerte i 1945 var det lite som minnet om den stormakten landet en gang hadde vært. Unntakstilstand i store deler av Europa, befolkning i nød, store materielle ødeleggelser og behov for ressurser som ikke fantes. Millioner ble hjemløse og fordrevet. Det antas at 10 millioner flyktinger - tyske og andre europeere satte press på det tapende Tysklands vestområder. I tillegg satte en av det 20. århundrets kaldeste vintre inn i 1946-47 og gjorde situasjonen enda mer kritisk. Min mormor var en liten jente da krigen brøt ut, og hun og familien måtte flykte først østover og så vestover igjen. Som mange andre ukjempet de en daglig kamp for å overleve under svært fattige kår og med de utfordringene det fulgte å være flyktning i eget land.

Som barn har jeg hørt mine besteforeldre fortelle om krigen, og dette ga meg lyst til å finne ut mer om de bruddstykkene jeg har hørt. Jeg vil i oppgaven fokusere på deres rolle som flyktninger i eget land, på flukt vestover og frykten for og flukten fra sovjetiske tropper.
Hvorfor måtte familien min flykte?
Jeg vet en god del om andre verdenskrigs omfang, kaoset som hersket, de store ødeleggelsene og nøden. Men hvordan var livet under flukten for min familie? Den såkalt ”sultvinteren” var lang og iskald, hvordan artet det seg midt opp i etterkrigskaoset? Hvordan var mormor og hennes familie stilt i forhold til andre i samme fluktsituasjon? I tillegg ønsker jeg å få svar hvordan min familie forholdt seg til krigen og deres politiske holdninger. De var jo tyskere, men betyr det at de var nazister?

Jeg gjorde meg noen tanker i forkant av arbeidet av prosjektet, og prøvde å lage meg en forestilling om hva en krigshverdag egentlig innebar. Med tanke på at en ung aleneværende mor med fire ganske små barn flyktet både hit og dit, med ansvaret fullt og helt på seg selv fordi far var i krigen, tror jeg hverdagen deres var både tøff og vanskelig. Jeg kjenner mange av den eldre generasjon i familien som nøysomme og takknemlige og utelukker ikke at dette har sammenheng med erfaringene fra dårlige tider.

Fluktruten
Året var 1939 og krigen hadde akkurat brutt ut. Familien bodde i en romslig leilighet i den tyske byen Stettin (ligger i dag på den polske siden av grensen og bærer navnet Szczecin). Den besto av faren, hans kone og tre små barn. Yngstemann var ikke født enda. Faren var selvstendig næringsdrivende arkitekt og teknisk tegner, men mest av alt var glad i å male.

Eldstemann var Ulla på 8 som går på skole, men på grunn av krigen må alle elevene i klassen evakueres sammen med familiene, slik at skolegangen kan fortsette på tross av krigen. Stedet ble Stargart, enda lengre øst enn Stettin. Ikke lenge etterpå ble faren innkalt til militærtjeneste. Men som spinkel kunstner og militærnekter ble han plassert på en stasjon i nærheten av Kiel, som lønnsfordelingsansvarlig blant soldatene.

Familien, nå kun bestående av mor med fire barn, bodde på ett rom i en slaktergård i Stargart på tidspunktet da Østfronten slo tilbake tyske tropper i slaget ved Stalingrad. Familien befant seg etter hvert faretruende nær kampområdene og måtte pakke sakene og dra vestover igjen til leiligheten sin i Stettin. Der hadde det i mellomtiden flyttet inn en dame som også hadde evakuert fra østlige områder. Dette var begynnelsen på det som skulle bli den massive flukten vestover for 10 millioner mennesker. I januar 1945 var Tyskland nær total kapitulasjon og russiske tropper rykket stadig nærmere. Det ankom stadig flere mennesker fra steder lengre øst. Mange stoppet ikke opp i Stettin engang, men fortsetter vestover i frykt for hva som vil skje hvis russiske tropper tok dem igjen.

Skrekkhistoriene begynte å florere. Det ryktes om hvor brutale og barbariske russiske soldater var. Man sa de skar av kvinnene brystene eller tok spedbarna ut av mødrenes armer og slang dem i veggen. Mor i familien var livredd for russerne, slik mange enslige kvinner var. Man kjenner til såkalte kollektive selvmord, der alle kvinnene i en landsby tok livet sitt, fordi de ikke hadde mulighet til å flykte, og heller ville dø enn å havne i russernes hender. Mye var nok overopphetede rykter, men skrekken fikk mange til å flykte.
I første omgang ble familien værende i Stettin. Hvor skulle en mor med fire små barn gjøre av seg i ukjente byer lenger vest?

En natt kom det russiske småfly. De fløy så lavt over gatene at de kunne skyte inn i vinduene. Over natten brøt det ut panikk og alle pakket i hui og hast for å komme seg vekk. De fleste stettinere evakuerte med båt til Danmark, men familien fikk beskjed om å reise vestover. Moren og de to eldste barna pakket de viktigste eiendelene på to barnevogner, minstemann på fire var helt nedgravd i gryter og ting mens fotgjengerne hadde tatt på seg lag på lag med klær for å få med seg mest mulig. Det var kaos og trengsel på togstasjonen og folk presset seg inn i fevognene som skulle gå vestover. Mormor forteller at det var så stor trengsel at hun ble klemt mellom folk og løftet opp i toget av seg selv. Etter en lang togtur med en ukelang stopp i byen Schwerin, ankom de Kiel og ble fraktet videre til tettstedet Probsteierhagen (i Schleswig-Holstein) som var den endelige destinasjonen for flukten. Der ble de innkvartert hos enkefru Bauer i Dorfstrasse. På grunn av den store flyktningestrømmen ble alle som hadde et rom til overs pålagt å overgi dette til flyktninger. Damen bodde alene i huset sitt, men kunne visst bare avse et 13 kvm stort, uisolert loftsrom til firebarnsmoren og barna. Her ble de boende og karret seg gjennom de første etterkrigsårene, etter hvert også med faren da han endelig vendte hjem.

Livet under flukten – kampen for å overleve
Gjennom intervjuet med mormor får jeg et bilde at den omfattende krigføringen. Bomber og flyalarmer var den militære aktiviteten som kom tettest innpå familien. Mormor forteller at flyalarmen ofte gikk flere ganger samme natt og at folk måtte flykte ned i kjelleren eller underjordiske tilfluktshuler med gjørmegulv, for å unnslippe bomberegnet fra britiske og amerikanske bombefly. Trykket fra bombene var så sterkt at vinduene ble knust og det var livsfarlig å gå på gaten fordi trykket ville revet kroppen i stykker. Heldigvis tror jeg ikke barna opplevde dette så traumatisk, men heller mødrene som satt med ansvar for å ta trygge valg og riktige beslutninger når det gjaldt. Mormor forteller at hun ofte nektet å stå opp for å gå ned i kjelleren da flyalarmen gikk. Da kom storesøster og røsket av henne teppet og dro henne med. Bomberegnet gjorde at bygårder falt sammen. Noen ganger falt bare den ene veggen i et hus eller bygård sammen, slik at huset ble stående som et dukkehus man kunne se inn i. Dette var en farlig men spennende lekeplass for barna i gata. Barna moret seg også med å samle granatsplinter, og det var en felles oppfatning av hvilke splinter som var de mest verdifulle samleobjektene!

Intervju av Heidrun Borgwardt født 2.7 1934
Det er andre juledag; jeg sitter ved spisebordet og ser ut i en vintergrå, disig forhage. Overfor meg sitter mormor. En vakker, eldre kvinne med briller og skisseutstyr foran seg på bordet. Mormor er kunstner, akkurat som sin far og sin avdøde ektemann. Vi er litt utenfor Kiel, i Schleswig Holstein i Nord-Tyskland 26. desember 2007. Mormor skal fortelle om krigen, om hvordan familien klarte seg, særlig gjennom ”Sultvinteren” som fant sted vinteren 1946–1947. Mormor var 10 år gammel da familien ble drevet på flukt. Det er en innviklet fortelling med mange krumspring og snedige detaljer. Jeg må flere ganger stoppe henne, og be henne ta det en gang til. Pennen min går flittig og notatblokken fylles opp; og smått om senn danner det seg et bilde av hvordan hverdagen artet seg i etterkrigsårene.

“Vi gikk i et par km gjennom den lille byen før vi fant fram til vårt nye bo. Det var en kjempepinlig vandring pga barnevognene med alle tingene stablet oppi, og oss med altfor mye klær på oss. Loftsrommet i 4. etasje var ca. 13 kvm stort. Rommet var et av flere på loftet men disse var stengt for oss. Vi følte oss alt annet enn velkomne, men var takknemlige for å i det hele tatt ha tak over hodet. På dette rommet fantes det to store bondesenger, en smal jernovn, et bord ... mer husker jeg ikke. Innlagt vann var ikke å tenke på. De første dagene fikk vi hente vann på kjøkkenet til vertinnen. Men det ble det fort slutt på, slik at vi måtte gå til Gasthof Wiese, ca. 200 m unna. Der var det innredet en vannhentingsstasjon for flyktninger. Utedoen var langt unna, så ”skittenvannsbøtta” ble mang en gang redningen.

Det var bare et lite gluggevindu i loftsrommet, men utsikten derfra var upåklagelig. Det ga utsikt ut mot Dorfstrasse som slynget seg nedover og forbi Sankt Kathrine- kirken med sitt “løktårn” omringet av gamle Lindetrær. Fra vinduet kunne man følge med på samlingene til gudstjeneste, bryllup og begravelser.

Å tilberede mat på ovnen må ha vært et mareritt for vår mor. Trekket i skorsteinen var for svakt og brenselet ofte fuktig slik at loftsrommet fort ble tett av hvit røyk. Mor strevet med rennende øyne over grytene mens vi barna ventet på maten i trappen opp til loftet. Maten var sjeldent noe å skryte av, men ”sulten er den beste kokk”. Ordet ”kålrotvinter” ble et begrep; til middag spiste vi kålrot med kålrot. De stakkars kålrøttene ble bare kokt i vann og litt salt. Etterpå ble kokevannet tyknet litt med mel til en næringsrik suppe. En annen av etterkrigstidens spesialiteter var marsipan laget på poteter, sikkert med masse kunstige aromastoffer. Men vi barna elsket det.»

Etterkrigsvinteren 1946-47 var en av de kaldeste vintrene i det 20. århundre. Den rammet befolkningen, som allerede slet i den vanskelige etterkrigstiden, hardt. Etter 1945 var det mangel på det meste: femti prosent av boarealet var utbombet, veiene var nærmest ubrukelige, i tillegg kom millioner av flyktinger; tyske og østeuropeiske samt overlevende soldater og krigsfanger som vendte hjem. På grunn av de vanskelige forholdene, det iskalde været, snømengden og de bunnskrapte forsyningslagrene ble denne vinteren til en sultvinter. Befolkningen stilte myndighetene ansvarlig for nøden, og i Berlin gikk det demonstrasjonstog og «sultmarsjer».

”Som om vi ikke hadde det vanskelig nok fra før, satte plutselig denne ekstremt harde vinteren inn. Matlagrene var tomme og rasjoneringene var presset til et absolutt minimum. Men vi fant stadig løsninger, det å være kreativ var helt avgjørende for å overleve. Vi barna samlet, syltet, tørket og la ned så mye vi klarte for å hamstre til vinteren. Denne vinteren var så kald at endene falt frosne fra himmelen! Vi nølte ikke med å ta dem med hjem til mor som tilberedte et måltid av dem. Rubbel og bit ble konsumert. Klær og sko var nedprioritert, i første rekke kom maten. Slitte klær ble sprettet opp, vrengt og sydd sammen igjen; kåper og bukser ble sydd av ullpledd. Av blå-hvitrutete dynetrekk fikk vi jentene laget kjoler med røde forklær av flaggstoff. Mor strikket også strømper selv. Garnet hun brukte var trådene i vevde sukkersekker!

Kull var ikke å tenke på engang, da dette var stor mangelvare og samtidig uhyre etterspurt i den kalde vinteren. Ikke minst fordi vi ikke hadde strøm, og samtidig bodde uisolert og hadde dårlig med klær. De kaldeste nettene krøp vi alle sammen opp i samme seng og dekket oss til med alt vi hadde av tekstiler. Å finne ved i skogen var eneste mulighet, hvis man ikke hadde møbler å brenne da, noe vi flyktninger hadde dårlig med. Da ”sultvinteren” satte inn ble brenselproblemene først virkelig alvorlige. Med opptil 1 meter sne i skogene var det et møysommelig arbeid å finne noe brennbart. Ja, nær sagt umulig. Det som fantes av ved var ofte fuktig eller morkent. Det tok derfor lang tid før man hadde sanket et brukbart lass.”

Under krigen sørget «rovtokt -politikken» til NS–regimet for å forsørge befolkningen, men da Tyskland kapitulerte endret det seg drastisk. Daglig kaloribehov var offisielt beregnet til 2400-3000 kalorier, som skulle fordeles via matrasjoneringskort. Men under «sultvinteren» ble disse tallene stadig mindre, slik at gjennomsnittlig kaloriinntak lå på ned til 700 kalorier daglig! I tillegg må man huske på den ofte svært dårlige kvaliteten på næringen, kombinert med at mange var svært fysisk aktive. I nøden grep befolkningen til det som var tilgjengelig og gratis; plutselig ble den normale innbygger til småbonde og samler. På skolene ble det integrert villfrukt og urtesamling på timeplanen. I byene ble parker og midtrabatter omgjort til gigantiske hager der man dyrket poteter og tobakk, ofte solgt på det svært utbredte svarte markedet. I nøden oppfattet man ikke svart handel som kriminalitet, men politiet hadde jevnlige rassiaer der kaffe og sigaretter var ofte beslaglagte varer.

“Matforsyningen ble fordelt vha. matmerker. Rasjonene var ikke mye å skryte av, og køene var lange. Mellom røykerne og ikke- røykerne oppsto det fort en vinn–vinn-situasjon: vi byttet sigarettmerkene mot brødmerker. Som pålegg hadde vi margarin og en hvitaktig masse som i bestefall besto av melkeprotein, dette var en slags osteerstatning. Selve brødet besto av maismel og smakte ingenting, men en sjelden gang fikk mor tak i litt sukker og da fikk vi drysse det på brødet.

Under normale omstendigheter var det sett på som finere og bedre å bo i byen. Da det ble knapt med mat derimot ble det en fordel å bo på landet der man i større grad kunne være selvforsynt. De som bodde i byene dro på hamstringsferd på landet, selv om det var forbudt å hamstre mat. Mange ble fratatt den dyrt ervervede maten de hadde skaffet på landet, fordi den oversteg kvoten på 7 kg. Togene fikk ofte kallenavn etter hvilket ærend de reisende hadde. «Potettoget», «Kaloriekspressen» og «Vitamintoget» var navnet på tog som gikk til landet, mens «Fisketoget» gikk til kystområdene og «Nikotinbanen» til tobakksåkrene ved Pfalz.

“Byfolk dro på landet for å bytte verdisaker mot matvarer. Men vi flyktninger hadde jo ingenting å bytte mot. Dermed var det helt nødvendig at vi barna hjalp til med å få tak i noe spiselig. Sulten drev oss til alle mulige kreative påfunn. Det var ikke så farlig hva vi spiste, bare det var næring i det og det mettet noenlunde. Kvaliteten på maten var ofte fryktelig dårlig, men jeg husker godt at egg som var helt lilla av forråtnelse gikk ned på høykant. Vi brukte ofte hele dagen på å finkjemme åkrene for kornaksene som bondens maskiner hadde oversett. Hjemme gjaldt det å få renset kornaksene ved å rulle dem hardt mellom hendene. Så legge alt utover en plate og vifte bort skall med en pappbit. En langtekkelig prosess, og lite utbytte. Naboen hadde en hånddreven kornmølle som vi fikk låne og vi fikk laget deilig, dyrebart mel. Om kvelden ble det da grøt til hele familien. Vi hjalp til hos bøndene med potetsanking, erteplukking og uttynning av kålrotplanter, og fikk en liten slant og et måltid.”

Det tyske flyktingeproblemet
For Tyskland kom flyklingestrømmen som en tilleggsbelastning i den kaotiske situasjonen landet var i. Millioner av mennesker det ennå var et slags liv i kom fra de åpnede konsentrasjonsleirene, som krigsfanger som var sluppet fri, overlevende soldater som vendte hjem, hjemløse og fordrevne. Men tyske flyktninger ble ikke internasjonalt anerkjent som flyktninger. «Han er tysker - og problemet hans betraktes dermed som et tysk problem» - var holdningen fra internasjonale instanser som FN og Europarådet.

Overalt i Vest-Tyskland oppsto det gnisninger mellom flyktningene som stort sett hadde mistet alt de eide, og de bofaste som i større eller mindre grad fortsatt hadde sine eiendeler i behold. Flyktningene manglet alt og trengte dermed alt, de bofaste hadde fortsatt noe, men følte seg trengt opp i et hjørne og hadde i praksis ikke mye å dele.

”Fastboende og flyktninger utkjempet ofte bitre kamper med hverandre. Det var krevende å bo så tett opp i andre under de dårlige kårene, særlig for de voksne. Vi barna fikk mange nye venner og det faktum at det plutselig var så mange ulike, tyske dialekter rundt oss, som var så utrolig forskjellige var en opplevelse i seg selv!”

Heldigvis rakk lindringen av problemet å komme før det ble et uløselig problem. Der Frankriket og Sovjetunionen hadde interesse av å overta naturressurser, landbruk og industri i de okkuperte, tyske områdene, hadde USA og Storbritannia interesse av at jordbruket skulle komme i gang så fort som mulig. I London fryktet man et økonomisk lammet Tyskland, noe som ville få konsekvenser for eget landbruk og økonomi. Man mente at hele Europas landbruk var knyttet sammen med Tysklands ressurser og fabrikater. Derfor var det avgjørende å hjelpe til å gjenoppbygge tysk landbruk for å få en bærekraftig gjenoppbygging av resten av Europa etter krigen.

De tre grensestatene mot Sovjetsonen, Schleswig - Holstein, Niedersachsen og Bayern bar hovedtyngden av flyktninger. I førstnevnte bodde mormor og min familie, der innbyggertallet på det meste besto av 50% flyktninger.

”Det var mange som var mye vanskeligere stilt enn oss. Flyktningene som kom fra øst ble ofte plassert i inngjerdete flyktningleirer og fikk enda dårligere rasjoner enn oss. Jeg og min søster var vitne til østeuropeiske flyktninger som tok seg inn i den store hallen der dyrene som ikke ble godkjent som slaktegods eller som hadde dødd under transport ble dumpet. De skar løs et stort ryggstykke av en død gris og tok det med til leiren; alt for litt nærende fett!”

Intervjuet med mormor avsluttes med en grundig gjennomgang av fotoalbumet og et dusin skisser, malerier og tegninger etter oldefar. Hun synes det er synd det ikke finnes bilder fra de vanskelige sidene ved krigstiden; å ta bilder var en møysommelig prosess, så fotoapparatet ble bare arrangert hvis det var noe hyggelig å ta bilde av! «Men vi må ikke overse det som er mindre hyggelig bare fordi vi ikke liker å tenke på det!» sier hun til slutt.

Avslutning og konklusjon
Det er vanskelig å fatte at denne massive omveltningen og rystingen av Europa, som jo andre verdenskrig var, skjedde for under 70 år siden og har berørt min nærmeste familie! Jeg har gjennom arbeidet med denne oppgaven fått viktig innsikt i familiære, så vel som historiske forhold. Hverdagen til mormor og hennes familie er ganske vanskelig å forestille seg, og fullstendig fremmed fra hvordan vi lever i dag. Det å bruke time på time for å lete etter næring er helt utenkelig for oss som tar mat for gitt og knapt har tid til å vente på at pizzaen steker ferdig. Den enorme forskjellen når det kommer til de elementære ressursene som mat, klær, varme og trygghet er det som har gjort størst inntrykk. Og enda opplevde mange av krigens ofre som jøder og krigsfanger, langt verre forhold. Forhold og grusomheter som er hinsides den menneskelige forstand og forestillingsevne.

Gjennom de ulike kildene har jeg forstått omfanget av ødeleggelsene og den mellommenneskelige hensynsløsheten, og dermed forstått alvoret av å stå opp midt på natten, pakke med seg noen få eiendeler og flykte. La alt som ikke er livsnødvendig bli liggende igjen, minner, bilder, yndlingsservise og kanskje forlate katten og måtte overlate den til seg selv. Bare komme seg vekk fortest mulig, i uvisshet om man noen gang vil vende tilbake. Jeg forstår etter hvert hvilken bragd det er at en alenemor flykter gjennom halve Tyskland og i tillegg klarer å stable en levelig tilværelse på bena for fire barn, selv etter en utmattende periode med alvorlig sykdom.

Jeg ble overrasket over hvor lett og upåvirket min mormor snakket om livet under og etter krigen. Ut fra det konkluderer jeg med at hennes oppfatning utvilsomt har sammenheng med at hun bare var et barn. Barn oppfatter ikke alltid virkeligheten, med alvoret og ansvaret, slik de voksne gjør. Selv om enkeltopplevelser kan ha vært skremmende og traumatiske, var tiden som flyktning ikke så nedbrytende som jeg hadde trodd. Dette viser at det ikke bare var en tid preget av dysterhet og nød for henne. Lek og nysgjerrighet som ligger i barnets natur kan forgylle en vanskelig tilværelse. Jeg tror også at et trygt familieforhold var avkjørende for hvordan barna og familien taklet den vanskelige tiden. De samarbeidet, om å skaffe mat, brensel, sy klær osv. Selv om faren ikke var tilstede en lang periode, hadde familien kontakt med familien og moren virket som en stødig og flink mor, noe barna trengte i en krigssituasjon. Brister familien, brister alt.

Det har vært veldig viktig for meg å gjøre dette prosjektet, fordi det har satt sammen løse biter og satt dem sammen til en hel historie. Men det har også vært ubehagelig på et vis, fordi jeg har beveget meg inn på et område som er så allment omdiskutert, samtidig som det berører meg på et personlig plan. Jeg er jo halvt tysk, og har tysk familie. De ble berørt av krigen, men hadde lite med Hitlers politikk og nazismen å gjøre. Til tross for dette er det allikevel noe som snører seg litt sammen i brystet, bare ved å være litt tysk! Følelsen er utvilsomt en slags skyldfølelse, uansett hvor irrelevant det måtte være. Det er fordi andre verdenskrig fortsatt ligger så nært i tid. Og fordi den utviklet seg til noe jeg vil kalle en emosjonell krig, har Hitler-Tyskland blitt satt i direkte sammenheng med tyskerne som menneskegruppe. Også av stillingen til oldefar, som pinglete lønnsutbetaler under krigen; leser jeg at det ikke var snakk om noen slåsskjempe. Da han ble tatt i britisk fangenskap etter kapitulasjonen ble han raskt sluppet fri, sannsynligvis fordi det var ganske tydelig at han ikke var nazist eller krigsforbryter. Jeg har i denne sammenhengen fått bekreftet det jeg har trodd – og antatt.

Familien min var og er lite politisk engasjert og tok naturlig avstand fra den tyske politikken under krigen - like mye som før og etter. Familien min har alltid vært og er fortsatt kulturelt bevisste kunstnere og kunstdyrkere, som gjerne vil heve seg litt over den gjennomsnittlige borger og ikke er redde for å skille seg ut. De søkte den alternative livsstilen allerede fra begynnelsen av 20. tallet, og har videreført disse verdiene til senere generasjoner.

Noe av det spesielle med andre verdenskrig som har gått mer og mer opp for meg i løpet av prosjektarbeidet, er at det mellommenneskelige, respekt for liv og medmennesker ble til de grader trampet ned. Sivilbefolkningen i mange land ble hardt rammet og involvert. Tyskernes brutale krigføring gjorde at russiske tropper virkelig hadde noe å hevne da de hadde slått tilbake fienden og rykket vestover. De hadde noe personlig å hevne. «Krigens Øyevitne», der kampene ved Østfronten beskrives fra en russisk reporters perspektiv, har gitt meg innblikk i situasjonen fra flere vinkler. Her kommer hatet mot tyskerne frem, og det skilles ikke mellom militærmakter og sivilbefolkning. At de samme skrekkhistoriene om hverandres kaldblodighet florerte hos tyske og russiske sivile viser at det er et fiendskap som fikk slå rot i befolkningen. Det slår meg hvor bitre menneskene i krigen var, også etter krigens slutt. Bitre, og dypt krenket over de overgrep som var begått mot dem. Frustrasjon og hat gikk igjen utover uskyldige. På begge sider. De aller fleste var uskyldige mennesker som havnet midt i en krig, i skuddlinjen mellom mektige politiske makter. Egentlig skulle nok de fleste gjerne sluppet å krangle og hate hverandre, men heller bruke kreftene på å overleve og bygge seg opp en normalisert tilværelse igjen.

Primærkilde
Heidrun Borgwardt: Intervju 26.12. 07

Sekundærlitteratur
Deutscher Bundestag (1994) Fragen an die deutsche Geschichte, Bonn; Deutscher Bundestag
Grossman, Vasilij (2005) Krigens Øyevitne, Trondheim: Damm & Søn AS
Nansen, Odd (1951) I ellevte time, Oslo: Dreyers Forlag
Abrahamsen, Olav m.fl. (2004) Portal – verden etter 1850, Oslo: Det Norske Samlaget

Internett
http://no.wikipedia.org/wiki/Andre_verdenskrig
http://www.naturgewalten.de/2winter4647.htm
http://www.elbmarschpost.de/html/28_02_07_notsituation_im_winte.html
http://skolewiki.no/wiki/Andre_verdenskrig
http://www.peter-kersten.de/top_mar_info.htm
Last ned brosjyren her
Del på
  • Facebook
  • Twitter
  • E-mail